Fredag 9. juni leste jeg nyheten om at mannen som ble lam etter å ha hoppet fra Munch Brygge i Bjørvika sommeren 2021 vil få erstatning fra Oslo kommune etter dom i Oslo tingrett. Nyheten gjorde meg opprørt og forbanna. Dette handler ikke om hvor synd det er på mannen som fikk ødelagt livet sitt, eller om han fortjener erstatning eller ikke.
Dette handler for meg mer om et større verdispørsmål. Nemlig hvordan jeg tror samfunnet og domstolene ser på oss med funksjonsnedsettelser. Det ser ut som at vi som har en medfødt funksjonsnedsettelse behandles annerledes enn funksjonsfriske, dersom vi havner i en ulykke.
Ser man på folk som er født med funksjonsnedsettelser som mindre verdt ut ifra fordommene om at «de hadde jo ikke noe fullverdig liv eller var særlig produktive før heller?».
Oslo tingrett har nå fastslått at personer som ikke har en funksjonsnedsettelse fra før har rett på erstatning når deres funksjonsevne reduseres. Det samme kan ikke sies for oss som allerede har nedsatt funksjonsevne.
Jeg var selv var gjennom en ulykke i 2015. Gåstolen jeg brukte for å bevege meg rundt innendørs, knakk uten forvarsel, og jeg falt med hodet i gulvet. Dette medførte at jeg mistet synet på venstre øye. Den nye skaden jeg fikk hadde ingen ting med min medfødte funksjonsnedsettelse å gjøre.
Jeg var etter dette gjennom to rettssaker, i tingretten og lagmannsretten, fordi jeg mente jeg hadde krav på erstatning fra NAV. Det er fordi det var NAV som kjøpte inn, eide og lånte ut gåstolen. Et hjelpemiddel jeg ikke selv hadde valgt, selv om det i dommen ble påpekt at det er «frivillig» å bruke.
Her har man hatt en litt lettvint omgang med ordet frivillig, etter som mitt liv ikke ville ha fungert uten en slik gåstol. Jeg tapte i begge rettsinstanser, og heller ikke høyesterett var interessert i å se på saken i 2019.
Mannen som foretok militærstupet fra Munch Brygge innrømmer selv at ulykken var hans feil. Han burde sett seg bedre for. Likevel får han erstatning. Det unner jeg han.
Alle var enige om at jeg ikke kunne lastes for ulykken som rammet meg, og at ulykken var «veldig uheldig». Men der stoppet empatien, og ingen erstatning til meg. Isteden ga motparten i retten, altså Staten, inntrykk av at jeg burde være «takknemlig» for at staten er så «snill» å «gi» meg hjelpemidlene jeg trengte for å leve et normalt liv.
Dommerne konkluderte også med at det å ha et hjelpemiddel som uten forvarsel knekker under deg på grunn av materialtretthet blir sett på som «en del av dagliglivets risiko». De klarte til og med å dra inn i dommen om det var rimelig «at skattebetalerne betaler for dette», noe de altså ikke syntes.
Så mens det anses som urimelig at «skattebetalerne skal betale» for skader som følge av feil på hjelpemidler gitt og eid av staten og som er ment å hjelpe til et normalt liv, er det helt greit at de samme skattebetalerne punger ut for noen som har stupt uti sjøen med hodet først, uten å se seg for.
Jeg er klar over at det helt sikkert er juridiske finurligheter som gjør at man har landet på ulike resultater, men for meg, og andre ikke-jurister virker dette som en urimelig og vilkårlig forskjellsbehandling som får konsekvenser for den allmenne rettsfølelsen. Og jeg spør meg selv: Er dette fordi jeg hadde en funksjonsnedsettelse fra før?
Ser man på folk som er født med funksjonsnedsettelser som mindre verdt ut ifra fordommene om at «de hadde jo ikke noe fullverdig liv eller var særlig produktive før heller?».
Her vil jeg opplyse om at jeg før ulykken i 2015 i 12 år hadde jobbet i 100 % stilling. Jeg var 34 år og relativt ung da ulykken inntraff. Jeg levde det jeg selv ser på som et ekstremt fullverdig liv med min såkalte funksjonsfriske ektemann, som jeg fortsatt er gift og bor sammen med.
Ulykken og tapet av synet på det ene øyet gjorde at jeg ikke lenger klarte å jobbe fullt, men måtte trappe ned til 60 % stilling. Det var blant annet derfor jeg mente at jeg burde få erstatning.
Etter at Høyesterett avviste å behandle anken min i 2019 har jeg avfunnet meg med dommen og gått videre. Jeg har fokusert på det som er bra i livet mitt, som fortsatt er veldig mye, og var fornøyd med å ha satt søkelyset i rettssystemet på noe jeg mente var viktig.
Men denne dommen, som ga et helt annet utfall til en som selv innrømmer at han har skyld i ulykken sin, syns jeg det er vanskelig å forbigå dette i stillhet.
Har vi som er født med noe som samfunnet ser på som funksjonsnedsettelser egentlig noen reell rettssikkerhet når det skjer ulykker som gir oss ytterligere funksjonsnedsettelser?
[ Utslitt: – Jeg kommer til å kjempe for datteren min til siste time ]