En varslet samfunnsmessig og personlig krise

Forslaget om å legge ned Personlighetspoliklinikken ved Ullevål sykehus, det eneste behandlingstilbud for en pasientgruppe mange tror det er umulig å behandle, er ikke annet enn katastrofalt for dem det rammer.

Den første gangen jeg fikk merkelappen borderline var jeg 19 år. Kort tid etter dette sluttet terapeuten, og jeg sto igjen alene uten det samtaletilbudet jeg ukentlig hadde mottatt.

Etter et par år var jeg tilbake i terapirommet. Også denne gangen var det kun samtaleterapi. Det var selvsagt bedre enn ingenting, men jeg ble ikke friskere.

Borderline-diagnosen var et ikke-tema.

På talerstoler står politikere og snakker om viktigheten av å be om hjelp. Jeg har ingen talerstol. Jeg sitter godt plantet i en skinnsofa på Baker Hansen i Asker og freser med tårer i øynene.

Jeg er nemlig en sånn som gråter når jeg blir sint og opprørt, men det er ikke det jeg vil fortelle om i dag. Jeg vil fortelle om hvordan jeg ble frisk. Jeg vil fortelle om alle dem som nå står i fare for å miste sin mulighet til det samme – å bli friske.

Mange av de usunne mønstrene fortsatte for fulle styrker inntil det siste halvåret, da jeg opplevde at noe løsnet.

Personer med personlighetsproblematikk er en stigmatisert og neglisjert pasientgruppe, som utgjør cirka 50 prosent av alle som henvises til psykisk helsevern/distriktspsykiatriske Sentre (DPS). Totalt anslås det at cirka 13 prosent av befolkningen har en form for personlighetsforstyrrelse.

På NAPP (Nasjonalt kompetansesenter for personlighetspsykiatri) sine sider står det beskrevet at «å leve med en personlighetsforstyrrelse innebærer at dine opplevelser av deg selv, andre og omverden skaper mye indre smerte og gjør det vanskelig for deg å fungere i hverdagen. Disse vanskene kan komme til uttrykk på ulike måter. Det finnes i dag god behandling og mange blir kvitt diagnosen i løpet av en tiårs periode».

Indre smerte. Vanskelig å fungere. Det finnes god behandling. Mange vil bli kvitt diagnosen.

I årevis hadde jeg denne tunge, svingende, voldsomme indre smerten som preget meg, mine relasjoner, forhold til menn, arbeidsforhold, økonomi og livet mitt som helhet i så stor grad at det tidvis opplevdes umulig å bare eksistere.

[ «Jeg hadde levd et helt liv uten å vite om barnet på innsiden. Lille meg brakte med seg minner og reaksjonsmønstre som store meg må håndtere» ]

Jeg fortsatte å leve et destruktivt liv, der jeg hoppet inn og ut av arbeidslivet og bedrev selvskading gjennom å opparbeide meg grenseløs gjeld, og i form av trøblete og skadelige forhold. Jeg hadde et usunt forhold til alkohol og hadde konflikter med familie og venner. Jeg hadde et ekstremt bekreftelsesbehov, og et grusomt syn på kropp og utseende.

Utvendig var jeg sosial, utadvendt og flørtende. Innvendig var jeg ødelagt.

Spol fram til 2012/2013. Da jeg knakk. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg til legevakten i Oslo, men jeg husker at jeg ble tatt imot med det største alvor. Jeg var en av de heldige!

Jeg ble henvist og fikk raskt et tilbud på min lokale DPS. Etter noen korte måneder ble emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse lagt på bordet, og min svært dyktige DPS-behandler henviste meg videre til Klinikk for personlighetspsykiatri ved Ullevål sykehus. Der ble jeg møtt av et helt unikt behandlingsteam og -tilbud, med den spisskompetansen som er helt nødvendig for «sånne som meg».

[ Mental helse-aktivist: Kjære psykiatri, ikke gi meg opp ]

I tre år kjempet jeg. Individuell terapi, gruppe der vi lærte om pakkeforløpet, om terapien og om egen diagnose, og deretter hovedfokus på gruppeterapi med individualterapi som supplement. I nesten tre år motarbeidet jeg egen prosess, samtidig som jeg desperat ønsket å bli bedre. Mange av de usunne mønstrene fortsatte for fulle styrker inntil det siste halvåret, da jeg opplevde at noe løsnet.

Jeg klarte å benytte meg av gruppa på en effektiv måte som jeg tidligere ikke hadde klart. Jeg ble bedre!

Etter litt over tre år (som er tidsrammen for behandlingen) svarte jeg ikke lenger til diagnosekriteriene. Den sommeren husker jeg at jeg gikk inn i en slags sorg.

Jeg sørget over tapet av fellesskapet i gruppa, og jeg sørget over tapet av terapeuten min. Samtidig følte jeg meg sterkere og friere enn noensinne tidligere.

Færre vil bli kvitt diagnosen. Færre vil få god behandling. Flere vil fungere dårligere. Flere vil måtte leve med indre smerte.

Å fjerne et tilbud som er bygget opp gjennom lang tids forskning og spesialisering vil sette norsk helsevern årevis tilbake, og det vil øke trykket på et allerede presset helsevesen – samtidig som det vil frata en svært sårbar gruppe det eneste håpet de har om å bli bedre.

Nedleggelse vil sette en stopper for forskning og kunnskapsdeling innen personlighetspsykiatri, og vil legge ansvaret for behandling av denne gruppen over på blant annet DPS – som ikke har kunnskapen eller kapasiteten til å behandle dem.

For meg oppleves planen om nedleggelse som et personlig angrep. Nyheten tok meg rett tilbake til det gule bygget, den kjipe kaffen, te med suketter og det skjelvende fellesskapet i gruppa.

Nyhetene ga meg reaksjoner jeg ikke har hatt på årevis. Jeg holder maska når jeg er sammen barna, men så fort de er lagt for kvelden fordyper jeg meg i debatten. Hva med alle som er der jeg var? Hva med alle som TRENGER dette?

Svaret er at det ikke finnes noen adekvat erstatning, og at en nedleggelse vil medføre at enda flere vil få klippekort hos fastleger og i brannslokkings-terapi. Enda flere vil bli kostnadspunkter i statsbudsjettet og arbeidsledighetsstatistikken.

Å fungere i arbeidslivet kan være krevende for mange med en personlighetsforstyrrelse. Færre vil bli kvitt diagnosen. Færre vil få god behandling. Flere vil fungere dårligere. Flere vil måtte leve med indre smerte.

[ Monica Stubkjær: Skammen jeg følte da jeg ikke klarte det mest banale av alt, å få ungen min på skolen, var forferdelig vond ]

[ Hilsen fra en som kjenner helsevesenet altfor godt: Isolasjonen er kanskje det verste ]