For å få psykolog på distriktspsykiatrisk senter (DPS) må du ikke bare være «psyk nok». Du må også bli friskere fort nok, slik at det er verdt å bruke ressurser på deg.
Det hjelper ikke at det du har blitt behandlet for tidligere har vært feil diagnoser, eller at psykologer på døgnpost mener du trenger poliklinisk oppfølging. Mangelen på hjelp fra den offentlige psykiatrien får meg til å se bekmørkt på fremtiden – både for meg og alle andre psykiatriske pasienter.
Selv om jeg er for at helsevesenet skal styres av det offentlige, er jeg nå så desperat at jeg uten å nøle hadde kastet penger på en privat psykolog – om jeg bare hadde hatt råd til det.
Jeg sitter nå på et privat psykiatrisk sykehus som, på grunn av at fritt behandlingsvalg fjernes, nå må legges ned. Å ta bort så mye av den private hjelpen som finnes, uten noen erstatning, er krise.
Ifølge SSB har nesten fire av ti senger i det psykiske helsevesenet forsvunnet siden 2002, samtidig som antallet psykiatriske pasienter går opp. Bare det i seg selv gjør at jeg mister håpet.
Den siste tiden har psykologen min og jeg brukt på å snakke om hvor mørk fremtiden i psykiatrien ser ut, og å planlegge behandlingen min videre. Jeg har akkurat fått en ny (men på ingen måte nyoppstått) OCD-diagnose. Psykologen min forsikret meg om at dette skulle gå bra, for denne lidelsen finnes det god hjelp for.
Helsevesenet er ikke fullt av kyniske mennesker, men av mennesker som blir tvunget til å ta kyniske valg, på grunn av det lille av ressurser de har.
Så kom beskjeden som var et sjokk både for meg og henne: Jeg kommer ikke til å få poliklinisk oppfølging ved DPS. Hvorfor? Det er vurdert at jeg ikke profitterer på behandlingen. Jeg føler ikke jeg har fått en sjanse.
Jeg har et ganske komplisert sykdomsbilde. Det er ikke før nå at jeg, behandler og familie føler vi har god oversikt over hvilken problematikk og hvilke diagnoser jeg har. Da spesifikt bipolar, OCD og dissosiative motoriske forstyrrelser, og kun det. DPS ser derimot ut til å mene at det er for sent. De har prøvd, sier de. Det har tilsynelatende ikke noe å si at behandlingen som ikke hjalp, var for diagnoser jeg aldri egentlig har hatt. De har gitt meg opp.
Det hjelper ikke at diagnosen har gode prognoser om du ikke får behandling. Det hjelper ikke at behandlerne jeg har på døgnpost mener jeg trenger poliklinisk oppfølging, når poliklinikken nekter. Dette er fordi jeg verken oppfyller kravet «a: pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen» eller «b: den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen».
Har jeg bedre nytte av å sitte hjemme og vente på at OCDen blir verre? At jeg forsvarsløst blir truffet av en alvorlig depresjon, så jeg må bruke uker og måneder på akuttpsykiatrisk? I det lange løp vil dette koste samfunnet mye mer enn de prøver å spare.
[ Sandra Lillebø: Jeg fikk et spørsmål fra fastlegen man ikke skulle tro var mulig å få i Norge ]
Ved min forrige vurderingssamtale ved poliklinisk DPS ble jeg spurt: «Hva har hjulpet deg før i poliklinisk behandling?». Jeg svarte at jeg hadde vært uheldig, og at ingenting hadde hjulpet til nå.
På den forrige DPSen jeg tilhørte hadde jeg fått feil diagnose og behandling, og det ble opprettet tilsynssak mot sykehuset. Betyr det at jeg ikke hadde fått tilstrekkelig hjelp, at jeg nå ikke kommer til å få hjelp i det hele tatt?
Hadde jeg bare visst bedre, hadde jeg kjempet hardere i vurderingssamtalen. Understreket at den siste psykologen jeg hadde hatt på det forrige sykehuset, mente at nå som alt var rettet opp i av diagnoser og feil, kom jeg til å kunne få den hjelpen jeg trengte.
Det falt meg bare ikke inn at det var noe jeg måtte kjempe for. Jeg visste jo at jeg uten tvil var «psyk nok», når jeg var på slutten av en tre måneders innleggelse på akuttpsykiatrisk.
[ ME-syke «MillE» (30): Jeg vil så gjerne ha et liv ]
Etter avslag, og gjerne flere, stiller jeg og andre pasienter oss spørsmålene: Hva gjør vi galt? Hva er feil med oss? Er vi svake som ikke klarer dette på egen hånd?
Jeg er ikke i tvil om at DPS er fullt av folk som ikke vil annet enn å hjelpe. Likevel føles det som om det letes hardt etter grunner til å gi avslag, spesielt etter å ha snakket med utallige andre i samme desperate situasjon.
Helsevesenet er ikke fullt av kyniske mennesker, men av mennesker som blir tvunget til å ta kyniske valg, på grunn av det lille av ressurser de har. De varme hendene som er, er visst bedre å spare til de som effektivt kan bli friske, fremfor å sløse på de av oss med alvorlige lidelser som må innom DPS flere ganger.
For å komme tilbake til livet mitt, trenger jeg hjelp. Kontinuerlig hjelp. Ikke bare seng på akuttposter.
Tenk om du fikk en tilsvarende liste om du brakk benet. Du prøver å få tak i lege etter lege uten å vite hvem på listen som er ortoped, kardiolog eller øre-nese-hals-spesialist.
Da jeg ble ufør, ga Nav meg beskjed om at det ikke var noen tvil om at det fantes arbeid til meg der ute – med god utdanning og flott CV – hadde det ikke vært for den psykiske uhelsen min. Jeg har lyst på en god hverdag hvor jeg kanskje kommer meg ut i jobb. I stedet blir jeg tvunget til å kjempe mot et helsevesen som er ment for å hjelpe sånne som meg.
Det neste for meg blir å få meg avtalespesialist, en nær umulig oppgave. Du får en lang liste, selvsagt uten e-postadresser. En skal jo ikke sende sensitive opplysninger over e-post. Så du må ringe en etter en, og bare håpe at du treffer på en av de små vinduene hvor de er tilgjengelig på telefon.
Du vet heller ikke hva psykologen er god på. Tenk om du fikk en tilsvarende liste om du brakk benet. Du prøver å få tak i lege etter lege uten å vite hvem på listen som er ortoped, kardiolog eller øre-nese-hals-spesialist.
Da jeg ringte informasjonstelefonen for avtalespesialister i Oslo – til tross for at jeg ikke har hatt noe hell med hjelp fra dem før – fikk jeg klar beskjed om at alle i Oslo hadde enorme ventetider. Det var ikke noe poeng i å ringe noen av dem, for de kom bare til å si de ikke har kapasitet. Veien inn måtte bli en god henvisning.
En tidligere behandler har gitt beskjed om at fordi jeg er så alvorlig psyk som jeg er, med en del innleggelser bak meg, er det ikke sikkert noen ønsker å ta på seg ansvaret med å ha meg som pasient privat. Så da får jeg kanskje beskjed om at jeg må få hjelp fra DPS.
Hva er jeg da ment å gjøre? Hvor hardt er det meningen vi skal kjempe mot de jeg til syvende og sist er avhengige av å få hjelp av?
[ Sosionom og familieterapeut: Psykisk helse påvirkes av nedskjæringer og dyrtid ]
[ Forebygger selvmord med undervisning: – Har hatt stor effekt ]