Karrierer, ikke barrierer for kunstnere med funksjonsnedsettelser

Hvis du synes det er vanskelig å svare på oppfordringen over, er du ikke alene.

Resultatene fra en nylig gjennomført studie av situasjonen for kunstnere med funksjonsnedsettelser i Norge, viser at de erfarer en nærmest normalisert ekskludering fra kunstfeltet.

Vi er så vant til at kunstnere ikke har funksjonsnedsettelser, at vi ikke engang tenker på at de ikke er der, og at de blir ekskludert. Studien viser at kunstnere med funksjonsnedsettelser ikke har like mulighet til å utdanne seg til, og jobbe som kunstnere i Norge.

Avhengig av hvordan man definerer, har mellom 12 og 19 prosent av befolkningen i Norge og Europa en funksjonsnedsettelse. Hvis kunstfeltet hadde representert befolkningen, hadde kunstnere med normbrytende funksjonsvariasjoner vært en tydelig og synlig del av kunstfeltet.

Det er krevende å etablere seg for alle kunstnere i Norge, og for kunstnere med funksjonsnedsettelser er det ekstra vanskelig. De har store problemer med å komme inn på høyere kunstfaglig utdanning. Og denne avskallingen starter tidlig, allerede i grunnskole, kulturskole og videregående skole.

De som likevel klarer å etablere seg som kunstnere lever under knappe økonomiske kår, ofte med uføretrygd som hovedinntektskilde, i skyggen av det dominerende kunstfeltet. De aller fleste utøver sin kunst på tross av manglende støtte fra kunstfeltet og samfunnet.

I studien Tilgjengelige kunstnerskap? Et kunnskapsprosjekt om kunstnere med funksjonsnedsettelser i Norge har vi identifisert barrierer og drivkrefter som legger føringer på dette feltet. På oppdrag fra Kulturdirektoratet har forskere med og uten funksjonsnedsettelser fra Fafo og NTNU gjennomført forskningsprosjektet.

Barrierene vi har identifisert er store og fungerer som ulikestillingsmekanismer – inequality mechanisms – som bidrar til diskriminering av kunstnere med funksjonsnedsettelser i alle deler av kunstfeltet i Norge.

Ekskluderingen skjer ved innpass i utdanninger, tildeling av midler fra Kulturrådet, ved valg av rollebe­setning i scenekunst og film, i utforming av metoder for å lede kunstneriske prosesser, ved utvelgelse av hva som er interessant å stille ut som kunst, ved promotering, ledelse av kunstinstitusjoner, og ved omtale og publikumsinteresse.

Kunstnerne opplever manglende tilgang på høyere kunstfaglig utdanning i Norge, svak økonomi og manglende samarbeid mellom Nav og kunstnerfinansiering for å skape levelige økonomier basert i både rettigheter og kunstnerskap.

Deres kunstnerskap gir verdifulle skråblikk på det norske samfunnet fra et annet perspektiv.

Men kunst er et rom for å skape det unike, det banebrytende, det ukjente, det enda-ikke-skapte, det uhørte, det usagte, det usette. Det er et rom for å bryte med det etablerte, for å utfordre, og affektere.

Kunst av kunstnere med funksjonsnedsettelser kan være forskjellig, eller se annerledes ut, enn vedtatte kunstimplisitte kvalitetskriterier – og likevel være stor kunst. Vår studie viser at seiglivede estetiske idealer som knyttes til forestillinger om perfeksjonerte kropper og sanser er gjeldende og normerende på kunstfeltet.

Kunstnere med funksjonsnedsettelser er en bredt sammensatt kategori. De kan ha medfødte tilstander, eller det kan være sykdom eller skade som oppstår senere i livet. De gjør delvis andre erfaringer enn majoritetsbefolkningen, og kan bruke slike erfaringer inn i sitt virke som kunstnere. Det kan eksempelvis være som dansekunstner i rullestol, eller som forfatter med cerebral parese.

De representerer ofte kunstneriske uttrykk som bryter med tatt-for-gitte normer og forventninger, og bidrar til å utfordre det etablerte kunstfeltets kvalitetskriterier. Deres kunstnerskap gir verdifulle skråblikk på det norske samfunnet fra et annet perspektiv.

[ Blinde Thomas Tvedt har suksess i «The Voice», men ingen vil gi ham jobb ]

I 2013 ratifiserte norske myndigheter FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser. Konvensjonen understreker menneske­rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser på flere livsområder, og slår blant annet fast at «[…] mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å delta i kulturlivet på lik linje med andre», og at man skal «[…] gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å utvikle og utnytte sitt kreative, kunstneriske og intellektuelle potensial, ikke bare av hensyn til seg selv, men også til berikelse for samfunnet. […]»

På linje med andre europeiske land er det et kulturpolitisk mål også i Norge å ha et relevant, representativt og tilgjengelig kunst- og kulturtilbud. I Norge er det et langt lerret å bleke før dette målet er oppnådd når det gjelder kunstnere med normbrytende funksjonsvariasjoner.

Å bidra til rammer som sikrer rekruttering og etableringsmuligheter for kunstnere med funksjonsnedsettelser er derfor en oppgave for myndighetene, og bidrar til å skape en større bredde av erfaringer og uttrykk.

Ved å la være å gjøre noe, innebærer det at kunstnernes erfaringer og uttrykk glipper. Det er et tap, ikke bare for kunstnerne og for kunstfeltet, men for oss alle som samfunn.

[ Eric Benninghoff: For meg har det vært en øyeåpner at selv i Norge er denne gruppen høyst marginalisert ]

[ Rullestolbruker om fordommer: Klart det gjør vondt i lengden ]