I mars skrev jeg en kronikk her i Dagsavisen der jeg oppfordret til kunnskapsspredning rundt funksjonsnedsettelser. Jeg skrev at diskriminering av funksjonshemmede i Norge er uakseptabelt vanlig, og påsto at denne langt på vei skyldes folks kunnskapsløshet.
Jeg kom derfor med en hypotese; å få temaet funksjonsnedsettelser inn som pensum i grunnskolen vil kunne hjelpe mye.
Mange av tilbakemeldingene jeg har fått på kronikken fra venner og ukjente har vært av typen «huff, jeg ante ikke at situasjonen er så ille som du beskriver».
Jo da, det er den. Folk vet faktisk sjokkerende lite om oss, og diskriminering og fordommer florerer.
Dagen etter at kronikken ble publisert, fikk jeg servert en ypperlig illustrasjon på det jeg skrev om. Tre gutter i barneskolealder hadde blitt sluppet inn i boligblokka mi. De samlet inn penger til en klassetur, og gikk fra dør til dør for å spørre om panteflasker.
Da jeg åpnet døra, og de så at jeg satt i rullestol, ble de åpenbart forskrekket. «Å ja, unnskyld!» kom det umiddelbart fra en av dem. Det usagte ble hengende i lufta: «Hvis vi hadde visst at det var en sånn en som bodde her, hadde vi latt deg være i fred».
Som regel klarer jeg å riste på hodet og smile for meg selv, men selvbildet og selvfølelsen min får seg små ballespark hver gang det skjer.
Lettere forfjamset svarte jeg bare at «Nei da, det går så bra», før jeg trillet inn på kjøkkenet for å se om jeg hadde noen tomflasker liggende. Da de takket meg og gikk videre til naboen, kunne jeg se lettelsen i øynene deres – endelig kunne dette marerittet ta slutt!
Jeg kan bare gjette hvilke tanker som gikk gjennom hodene deres. Kanskje var det sjokk og vantro over at jeg ikke hadde en assistent på slep. Kanskje var det fascinasjon over at jeg hadde klart å åpne døra selv. Eller kanskje de trodde jeg var en innbruddstyv (folk i rullestol kan da vel ikke ha egne boliger?!).
Ja da, jeg vet at jeg antar det verste her. 10 år som rullestolbruker har gjort meg ekstra var for diskriminering og fordommer – kanskje til og med oversensitiv. Det kan absolutt hende at de tre guttene rett og slett ble overrasket da jeg åpnet døren, og at de trengte noen sekunder på å summe seg. Men den reaksjonen er ille nok i seg selv, er den ikke?
Ifølge NAVs hjelpemiddelsentral er det i dag rundt 50.000 rullestolbrukere i Norge. Med andre ord bør det ikke være en overraskelse for noen å støte på en i rullestol. Det at det åpenbart er en overraskelse for tre helt oppegående barn (pun intended) bør få alle varsellampene våre til å gå amok.
[ Slottet viser vei: Åpner opp for rullestolbrukere ]
Hendelser av denne typen skjer meg ofte. Folk som blir tydelig ubekvemme, nærmest livredde, når de «tvinges» til å forholde seg til meg. Det synes jeg er rart – for jeg er ikke så skummel (tror jeg).
Som regel klarer jeg å riste på hodet og smile for meg selv, men selvbildet og selvfølelsen min får seg små ballespark hver gang det skjer. Det er klart det gjør vondt i lengden.
De tre guttene var smertelig lite forberedt på å skulle forholde seg til en funksjonshemmet. Og det er slett ikke deres feil – det er ingen som har gjort en innsats for å forberede dem.
Kanskje tenker du nå: Er ikke det foreldrenes ansvar? Men ingen kan klandre foreldrene deres heller – de mangler også grunnleggende opplæring og kunnskap om dette! De fleste foreldre har ganske enkelt ikke noe kunnskap å dele videre med barna sine.
Lærerne kan heller ikke klandres; det er ikke deres feil at denne kunnskapen ikke er på læreplanen. Jeg tenker at hovedansvaret ligger hos Utdanningsdirektoratet. Jeg gjentar budskapet fra min forrige kronikk: Få grunnleggende kunnskap om funksjonsnedsettelser og hvordan man forholder seg til funksjonshemmede inn som pensum allerede i grunnskolen, så tror jeg mye er gjort.
Kunnskap gir forståelse, som igjen kan bidra til at funksjonshemmede kan bli normaliserte og ordentlig integrerte deler av samfunnet.
Det har kommet meg for øre at de nye læreplanene fra 2020 ofte er mindre spesifikke enn de gamle planene fra 2006. Lærerprofesjonens autonomi fremheves i større grad; nå skal lærerne få større frihet og ansvar for hva de vil vektlegge i undervisningen.
En masteroppgave fra Universitetet i Oslo, som omhandler det såkalte Kunnskapsløftet 2020, finner mye av det samme: Den overordnede læreplanteksten «viser stor tillit til lærerne ved at de får et profesjonelt handlingsrom i sin undervisning».
Beklager, jeg må ta vekk suttekluten din; voksne er ikke stort bedre. Om noe er de verre, for de er så redde for å gjøre feil.
Dette er en god start. Det lærerne trenger nå er et par ferdigskrevne maler om funksjonsnedsettelser. Send meg en DM, @utdanningsdirektoratet, så ser vi hva vi kan få til.
En ting til: Du som leser prøver kanskje å trøste deg med at «de du forteller om her var jo bare barn – voksne må da være langt flinkere?». Beklager, jeg må ta vekk suttekluten din; voksne er ikke stort bedre. Om noe er de verre, for de er så redde for å gjøre feil.
I tillegg synes jeg hendelser med voksne svir så uendelig mye mer, fordi jeg så gjerne vil tro at en fullt utviklet frontallapp gjør ting lettere. Så når jeg ser en voksen som ikke aner hvordan h*n skal forholde seg til meg, blir jeg ikke bare såret selv – jeg blir også trist, oppgitt og rett og slett litt flau på deres vegne.
[ Blinde Thomas Tvedt har suksess i «The Voice», men ingen vil gi ham jobb ]
