Advokat Klomsæt var en propp som gjorde at Viggo Kristiansens gjenopptakelsessak stoppet opp. Som jeg skriver i min bok «I skyggen av Viggo», så var Klomsæts anseelse i systemet så frynsete at selv om han, noen ganger, hadde rett, så fikk han ikke rett likevel – fordi han var Klomsæt. Folk med respekt for seg selv ville ikke bli assosiert som hans meningsfelle.
Jahr forsøker nå å hylle Klomsæt som den utrettelige advokaten som ikke ville gi seg. Jeg vet at sannheten var en annen, fordi jeg var der. Sammen med Klomsæt. Jahr var der ikke. Jahrs første bok bygde på materiale som allerede var publisert, samt begjæringene helt tilbake fra 2008. Han skal ha honnør for å ha bearbeidet og spisset dette materialet og satt det inn i et kraftfullt bokformat. Det var allerede skapt en opinion som var interessert i saken. Boken traff godt den stemning og interesse som var da den kom – etter at den siste begjæringen om gjenopptakelse var blitt innlevert i 2017.
Da gjenopptakelsesarbeidet startet ni år tidligere, hadde ikke advokat Klomsæt en gang tilgang til straffesaksdokumentene. De hadde han gitt til meg. I lang tid gjennomgikk og systematiserte jeg politiets dokumenter. Min bakgrunn ga meg gode forutsetninger for å jobbe med materialet fordi jeg hadde fulgt saken siden den var en leteaksjon via rettsaker og dom. Jeg kunne derfor identifisere bevis som var unndratt fra rettsbehandlingen.
Vi var flere som forsøkte, men Klomsæt ville gå sin vei alene.
Slik fant jeg så mange nye momenter at det utgjorde mesteparten av faktagrunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen som kommisjonen 17. juni 2010 avslo med begrunnelsen «intet nytt». Det er den samme begjæringen som kommisjonen 11 år senere henviste til da det omsider ble besluttet gjenopptakelse den 18. februar 2021. I 2021 mente altså kommisjonen at det var grunnlag for gjenåpning allerede ved begjæringen i 2010.
Statsadvokat Johan Øverberg har uttalt at arbeidet som ble gjort i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringene i perioden 2008-2012 har hatt vesentlig betydning for utfallet av saken. Fra april 2008 var det kun advokat Klomsæt og jeg som jobbet med kartlegging og analyse av saken. Jeg brukte dokumentene som grunnlag for å utarbeide forslag til videre henvendelser til eks. påtalemyndigheten, DNA-eksperter, Kripos og andre. Når henvendelsene først var sendt, var det naturlig at advokaten fulgte opp, mens jeg konsentrerte meg om videre gravearbeid i dokumentene.
Det er kanskje dette Jahr har i tankene når han skriver at «Klomsæt jobbet likevel på»? Advokaten viste sannelig pågåenhet, men det stoppet likevel opp uten at argumentasjonene vant gehør hos dem som kunne omgjøre Viggo Kristiansens skjebne. Det var kanskje derfor vi jublet da Klomsæt valgte å trekke seg som Kristiansens forsvarer. Da hadde heldigvis seriøse krefter kommet på banen. Ikke minst kan Viggo Kristiansen være glad for at advokat Arvid Sjødin ville kjempe hans sak – uten å sende regning. Siden oppførte Klomsæt seg som en katt på jakt etter en fløteskvett. I flere år opererte han som en slags «skyggeadvokat» i Baneheia-saken. Han brøt advokat-etiske prinsipper og forstyrret arbeidet, uten å ha noe advokatoppdrag fra Kristiansen.
Derfor blir Jahrs ord både tomme og meningsløse når han indignert avslutter sitt innlegg med å si at det var så synd at ingen fant på å gå sammen med «veiviseren». Vi var flere som forsøkte, men Klomsæt ville gå sin vei alene.
Uten gjennomslagskraft og uten at noen ville ha ham med.
Dagsavisen gjør oppmerksom på at Pedersen i en tidligere versjon av denne teksten hevder at Viggo Kristiansen skal ha uttalt: «Jeg er enig med min mor – i vårt hus er Klomsæt et skjellsord!». Dette medfører ikke riktighet, og Kristiansen tar avstand fra denne påstanden. Han ønsker ikke å kommentere saken utover dette.
[ Fra rasshøl til redningsmann – Eddy er bipolar og har ADHD ]
