I 2001 ble Jan Helge Andersen frifunnet for drap og voldtekt av ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia. Siden våren 2021 har Oslo Politidistrikt etterforsket Andersens rolle på nytt. Og i dag fredag offentliggjør Riksadvokaten om de begjærer Andersens sak gjenopptatt til hans ugunst – eller om de vil henlegge saken, hvor drapet på Lena vil bli stående uoppklart.
Baneheia-saken, der Lena og hennes venninne, åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen, måtte bøte med livet, er et dystert kapittel i den norske rettsstatens historie. Jan Helge Andersens kamerat, Viggo Kristiansen, ble urettmessig dømt som hovedmann. Først etter nesten 21 års soning ble han frifunnet. Nå venter tidenes erstatning. For Jan Helge bør det gå motsatt vei. Dersom ikke nye dystre kapitler skal skrives, må han tiltales for drap og voldtekt på ti år gamle Lena. Skjer det motsatte, handler det ikke om bevisenes stilling. For de er svært sterke.
Jan Helge definerte sannheten, han ble «den ærlige» drapsmannen
Jan Helge Andersen har erkjent drap og seksuelt overgrep på åtte år gamle Stine Sofie. Politiet hadde funnet hans kjønnshår på åstedet. Dessverre lanserte politiet sin teori for ham, om at også han kunne være et slags offer i saken, at det var hans beste venn, Viggo, som var hovedmannen. Vi får aldri vite om Jan Helge hadde skyldt på Viggo uten denne føringen fra politiet.
Men enkelt fortalt ble det fra dette øyeblikket Jan Helge, politiet og alle andre mot Viggo, som var sjanseløs. Jan Helge definerte sannheten, han ble «den ærlige» drapsmannen. Det var en lettelse å få svar.
Kriminalsjef Arne Pedersen var politiets mektige ansikt utad. Til VG uttalte han tidlig om Jan Helge at «detaljnivået i hans forklaring er ekstremt», og at det passet «utrolig bra med det vi sitter inne med fra før». I Fædrelandsvennen het det at Jan Helge «har nærmest fotografisk hukommelse fra hendelsen i Baneheia 19. mai», og at politiet var «overbevist om at han snakket sant».
[ Solberg ut mot Støre: – Et mesterstykke i hvordan politikk ikke skal drives ]
Tirsdag 17. oktober 2000, en klar høstdag, rundt fem uker etter arrestasjonene, var Jan Helge tilbake på åstedet i Baneheia. Han gikk sammen med utrykningsleder Asbjørn Hansen fra Kripos, som ledet rekonstruksjonen. Bak dem et følge på 11 personer. Målet var å kartlegge hendelsene i og rundt åstedet så presist som mulig. Jan Helge er lokalkjent i Baneheia, han er ivrig heimevernssoldat og har i avhør i detalj beskrevet hvilken sti de tok med seg jentene. Men nå sliter han. Han finner ikke stien, og da han først gjør det, innser han at den er ugjennomtrengelig. Så da tar han med seg følget på hovedvei og hovedsti så langt det er mulig – og så sier han at det var veien de gikk. På åstedet setter han seg med ryggen til, mens han forklarer hvordan Viggo begikk overgrep. Til slutt forklarer han hvordan han og Viggo drepte jentene på ulikt vis. Mens obduksjonen viste at de ble stukket på identisk vis.
Førte denne bisarre forestillingen til at politiet revurderte sitt hovedvitne − Jan Helge − mot Viggo? På ingen måte. I retten fortalte i stedet politimannen som avhørte Jan Helge i 80 timer at han aldri tok ham i å lyve. Jan Helge hadde bare litt vanskelig for å erkjenne egne overgrep, noe som først skjedde etter at politiet fortalte at de hadde funnet biologiske spor som knyttet ham til overgrep. Han hadde så vidt vært bortpå den ene jenta, fortalte han – etter at Viggo hadde truet og rispet ham med kniv.
[ – Hvis Trump blir tiltalt, blir han skuddsikker ]
Først etter at Viggo Kristiansen, med knappest mulig margin, fikk sin sak gjenopptatt i 2021, ble det fart på etterforskningen. Oslo-politiet må ha tenkt sitt om sine kollegaer fra Kristiansand. For ut av det blå dukket det opp en voldtektsanmeldelse mot Jan Helge Andersen fra 2009 for et forhold på 1990-tallet. Jenta fikk 200.000 kroner i voldsoffererstatning. Hos politiet i Agder var saken både henlagt, gjemt og «glemt». Det samme må de åpenbart ha gjort om beskyldinger om overgrep fra en annen liten jente, som Oslo-politiet også har etterforsket. For så sent som i 2019 skrev statsadvokaten i Agder at «Det foreligger ingen opplysninger om at Andersen tidligere har forgrepet seg verken mot voksne eller barn, eller at han har opptrådt truende eller voldelig. Han er heller ikke omtalt av noen som aggressiv, seksuelt utagerende eller som spesielt opptatt av mindreårige barn».
[ Bjørn Olav Jahr: Evig eies kun et dårlig rykte, heter det. Prøv å bli kvitt bildet av et monster. ]
Denne påstanden ble ført i pennen av tidligere kriminalsjef Arne Pedersen, mannen som bokstavelig talt pustet Baneheia-saken. Den henlagte voldtektssaken ble skjult for Oslo-politiet, men Spesialenheten, som etterforsket dette forholdet, konkluderte likevel med at det ikke var «grunnlag for å hevde at Pedersen bevisst har forsøkt å holde 2009-saken skjult». De mente de hadde funnet støtte for at han faktisk ikke husket. Riksadvokaten bifalt dessverre nylig henleggelsen.
Kriminalsjef Arne Pedersen har åpenbart ikke fotografisk hukommelse. Men det har heller ikke Jan Helge Andersen: 21 år etter rekonstruksjonen i Baneheia sitter han i avhør med politiet i Oslo. Det er foretatt en rekke biologiske prøver, og Jan Helges DNA har dukket opp overalt, blant annet på svært kompromitterende steder på jentene. Jan Helge satt altså ikke med ryggen til, han forgrep seg ikke kun på én av jentene, men begge. Og det finnes ikke DNA som indikerer at det er flere enn én gjerningsmann.
I avhøret tegner en politikvinne opp hvor på jentene de har funnet Jan Helges DNA. Så blir de sittende i flere minutter. Politikvinnen er taus. Jan Helge kommer med noen ubestemmelig lyder. Når han begynner å prate, sier han at han ikke forstår dette, at han ikke har noen hukommelse av å ha begått overgrep mot begge jentene. Han mener han kan ha hatt black-out.
Så da er spørsmålet: Er det mulig å slippe unna med en slik forklaring? Det bør det ikke være. Det er kun nye rettssaker mot Jan Helge Andersen som kan gi endelige svar på tragediene i Baneheia.
[ Ser vi på hva leserne våre ville stemt om det var valg i morgen, får vi et aldri så lite sjokk ]
[ Synnøve Vereide Trampe: Rusreform i limbo - nå betaler politiet og ungdommen prisen ]