Diabetiker: Jeg burde ha blitt blodgiver da jeg kunne. Nå er det for sent

Da jeg var 21 år gammel ble jeg diagnostisert med diabetes. Det gjorde meg fortvilet, for ironisk nok hadde jeg sprøyteskrekk. På sykehuset spurte jeg om hvor lenge jeg måtte være der. «Til du har lært deg å sette sprøyter selv», sa overlegen.

Det er ikke akkurat en drøm å ligge på sykehus, så jeg kom raskt i gang med å lære meg å sette sprøytene.

Jeg er åpen om å ha diabetes, og møter på flere som sier: «Jeg hadde aldri greid meg om jeg hadde fått diabetes. Jeg har sprøyteskrekk!». Når man havner i en situasjon som min, har man ikke noe valg. Man er sterkere enn det man tror.

Det gikk ikke lenge før jeg kom over sprøyteskrekken. I etterkant skjønner jeg ikke hvorfor jeg var så redd. Jeg vil vel tro at det generelt dreier seg om å unngå å utsette seg for noe som gjør vondt, dersom man har mulighet. Er det noe jeg angrer på i livet, er det at jeg ikke gikk ut av komfortsonen og ble blodgiver da jeg hadde anledning.

Det går ikke, siden jeg nå har diabetes. Det er kjipt å tenke på at det kommer til å være sånn for resten av livet, ikke bare for en periode.

Å bli blodgiver er en unik mulighet til å være en ordentlig hverdagshelt. Visste du at en halv liter blod kan redde tre liv? Jeg håper du vil ta steget ut av komfortsonen og registrere deg.

Og dersom du i likhet med meg har diabetes: Husk at du fortsatt har muligheten til å registrere deg som organdonor!