Oslo er en by med et stort mangfold, og det stedet i Norge med flest innbyggere som ikke tilhører et religiøst trossamfunn. Likevel er det Den norske kirke som i stor grad står for livets siste seremoni – begravelsen.
Ikke fordi folk vil ha en kristen avskjed nødvendigvis, men i mangel på alternativer. Nå har Oslo kommune en unik mulighet til å gjøre noe med nettopp det.
Det gamle Munchmuseet på Tøyen ligger i hjertet av Oslo. Tett på byens vakre botaniske hage, i et multikulturelt og urbant område av hovedstaden.
Et praktbygg som nå står tomt.
I Oslo, som mange andre steder i landet, er det stor mangel på livssynsåpne seremonirom, men få steder har dette større konsekvenser enn i hovedstadsområdet. I Oslo og tidligere Akershus har 57 prosent av innbyggerne et human-etisk eller humanistisk livssyn, mens bare 37 prosent har et kristent livssyn.
Litt mer enn hver tredje Oslo-borger har en innvandrerbakgrunn. Livet i hovedstaden leves på et mangfold av måter, men i døden velger vi overraskende likt. På landsbasis velger 8 av 10 kirkelige begravelsesseremonier, og selv i Oslo valgte 63 prosent kirkelige begravelser i 2022.
Nå har vi en gyllen mulighet til å modernisere våre begravelsesritualer – slik at de faktisk speiler de vi var i livet.
Folk har med andre ord både manglende erfaring med og begrensede muligheter for å hedre levde liv på en mangfoldig måte. Men i en landsdekkende undersøkelse utført av Den norske kirke fra 2021 svarer fire av ti at de ønsker gravferd et annet sted enn i kirka.
Nå har Oslo kommune en unik mulighet til å møte sin befolknings behov, gjennom å gjøre gamle Munchmuseet om til et høytidelig seremonirom for hele mangfoldet av byens befolkning.
Begravelser er fortsatt noe av det mest tradisjonsbundne ritualet vi har i Norge. Mens andre seremonier i større grad er utviklet og tilpasset tiden og samfunnet vi lever i, begraves mange fortsatt i kirken, med prest, salmer og preken. Det er det flere grunner til.
De fleste som dør er gamle, fra en generasjon som i større grad er opptatt av det tradisjonelle. Men det kan ikke være grunnen alene. For folk dør i alle aldre. Folk fra ulike nasjoner, med ulik bakgrunn og ulike levde liv.
[ Anmeldelse: Melankolsk og mesterlig film om Edvard Munch ]
I tillegg er døden fortsatt et av få gjenlevende tabuer. Bare halvparten av oss snakker om døden med våre nærmeste, selv om nesten sju av ti kunne ønske det var lettere og mer vanlig å snakke om døden. Det vi ikke har snakket om eller planlagt for, blir vanskelig å gjøre noe med når vi bare har ti dager etter dødsfallet til å gjennomføre begravelsesseremonien. I mangel på gode alternativer er det lett å ty til det tradisjonelle.
Begravelser er også noe folk i liten grad har erfaring med å arrangere. I gjennomsnitt arrangerer vi 1,6 begravelser i livet, som gjør at mange rett og slett har lav bestillerkompetanse. I tillegg er det selvsagt en utfordring at det er mangel på gode seremonirom.
Det skal sies at det står verre til i andre deler av landet, og at Oslo kommune har åtte kapeller hvor det er mulig å arrangere begravelsesseremonier i tråd med andre livssyn enn det kristne. Men tatt i betraktning den mangfoldige befolkningen og at det finnes over 100 kirker i byen, så er utvalget lite.
Alt dette bør vi gjøre noe med, noe også regjeringen anerkjenner. Trossamfunnsloven fra 2019 skriver at hensynet til tros- og livssynssamfunnenes ulike behov ved gravferd skal ivaretas og gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion og livssyn. Kulturdepartementet har også lyst ut midler til den som ønsker å bygge eller utvikle livssynsnøytrale seremonirom. Det bør Oslo kommune nå benytte seg av.
[ For Benjamin er hver begravelse en eksamen ]
Kommunen har besluttet å videreføre midlertidig drift av det gamle Munchmuseet, for å sikre at bygget fortsatt fylles med aktivitet til glede for både nærmiljøet og byens befolkning. De færreste forbinder begravelser med glede, men det å få mulighet til å feire og hedre levde liv i gode rammer er utvilsomt noe som vil glede en stor del av byens befolkning. Nå har vi en gyllen mulighet til å modernisere våre begravelsesritualer – slik at de faktisk speiler de vi var i livet. Dette kan det gamle Munch-museet legge rammer for.
Arkitekt Caroline Cams Støle argumenterte nylig for flere sekulære seremonirom i Oslo og foreslår den gamle kornsiloen på Vippetangen. Det er også er et godt forslag, men her er det nok en lengre vei til mål.
I mellomtiden bør Oslo benytte den muligheten vi nå har fått, midt i Oslo by, til å tilby seremonier til alle i det flotte Munch-bygget. Slik at den vi var i livet ikke blir en fremmed i døden.
[ «Endelig har Edvard Munch fått et museum i Oslo som er kunsten hans verdig. Det tok bare åtti år.» ]
