Poenget med en rødgrønn regjering er å bekjempe forskjeller. De som sliter her hjemme skal få det bedre, og de fattige i verden skal vite at Norge alltid står på deres side. Trodde vi.
Torsdag 6. oktober la Støre-regjeringen fram sitt første statsbudsjett, det som klart og tydelig skulle vise hva og hvem de vil prioritere det kommende året. Budsjettet for inneværende år var langt på vei den forrige regjeringens verk.
Sjelden er vi blitt mer skuffet over et budsjettforslag, og reaksjonene har da også kommet i stort monn: Kutt i dagpengene til arbeidsledige, mindre til bistand, underfinansiering av helsesektoren, viktige jernbane- og veiprosjekter som blir satt på vent, svak klima- og miljøprofil og marginale skattelettelser for de som tjener minst.
Bare for å ha nevnt noe.
[ Fra å komme med små stikk, har Giske nå begynt å utfordre Støre helt åpent ]
I tillegg har ikke regjeringen engang klart å sette av nok penger til å finansiere oppløsningen av de tvangssammenslåtte fylkene – regjeringspartienes store symbolsak. Det har virkelig satt sinnene i kok. Ikke minst i Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Begrunnelsen for forsiktigheten fra regjeringen er vi alle blitt kjent med: Utgiftene må holdes nede for å unngå at inflasjonen biter seg fast og at renta stiger for mye. Selv om Norge renner over av penger og vi håver inn ekstra milliarder på grunn av høye gass- og oljepriser, kan vi ikke bruke mer enn det regjeringen presenterte i oktober.
Det er «fasiten», og altfor få bestrider den. Redselen for å bli kalt uansvarlig er blitt utbredt blant politikere, økonomer og politiske kommentatorer. Én ting er det vi kunne ha brukt mer på her hjemme for å styrke helsesektoren, kommuneøkonomien, kollektivtrafikken, barnehager, skoler og høyere utdanning, men ekstra grelt blir det når vi ser på kuttet i bistanden.
[ Her kuttes det i Oslo: Utsetter innføringen av rabatterte billettpriser ]
De fattige i verden skal klare seg med mindre støtte fra styrtrike Norge fordi vi skal unngå høy inflasjon og økte renter? Det henger virkelig ikke på greip. Signalet dette sender til omverdenen er ikke blitt godt mottatt, verken i FN-systemet eller i landene Norge samarbeider med. Vi blir sett på som kjipe.
Regjering for vanlige folk?
Støre-regjeringen skulle jo bli en regjering for vanlige folk, men det er det ikke mange som har merket så mye til hittil. På meningsmålingene sliter de to regjeringspartiene kraftig, oppslutningen om dem er nærmest halvert siden valget for et drøyt år siden. Det tar de tydeligvis ikke så tungt, i alle fall ikke utad. De mener tydeligvis at de er på rett vei og blåser stort sett av reaksjonene som kommer.
Å skrive et innlegg som dette, hjelper trolig heller ikke. Noe svar fra statsministeren, finansministeren eller andre i regjeringsapparatet, kan vi bare glemme.
De fattige i verden skal klare seg med mindre støtte fra styrtrike Norge fordi vi skal unngå høy inflasjon og økte renter? Det henger virkelig ikke på greip.
Det er synd, for i et levende demokrati er det viktig at både vanlige folk, fagfolk, organisasjoner og den politiske opposisjonen engasjerer seg og får respons på kritikken de kommer med.
Vi vet selvsagt at ikke alle kan få svar på alt hele tiden, men en regjering som lar være å svare på kritikk eller bare blåser av den, framstår som mer og mer arrogant og egenrådig.
Resultatet er at mange ikke lenger gidder å engasjere seg, det nytter ikke likevel. Da er demokratiet virkelig i hardt vær. De rødgrønne partiene fikk rekordoppslutning ved valget i 2021, vi var tusenvis på tusenvis som heiet dem fram.
Nå er vi bare frustrerte, og det er ingen god følelse.
Konsekvensen av alt dette kan fort bli en ny blå-blå Solberg-regjering om tre år. Det er vanlige folk slett ikke tjent med. Det er ingen skam å snu, og innspurten i budsjettforhandlingene på Stortinget nå i disse dager er en meget god anledning til å starte snuprosessen. Vi tror det likevel ikke før vi får se det.
For balansens skyld: Alt er ikke svart. Lavere foreldrebetaling i barnehager og SFO er godt nytt, det samme er økningen i formuesskatten. At regjeringen vil stoppe lønns- og bonusgaloppen for ledere i statlige virksomheter og selskaper er også positivt.
Der stopper det.
[ Ingrid måtte kjøre to timer alene med sitt døde barn i magen ]
