Hva med seksualundervisningen?

Kjære kunnskapsminister Tonje Brenna.

Tiden er overmoden for å innse at rovdriften dere driver på lærerne får konsekvenser som strekker seg langt forbi det som skjer i klasserommet.

En økende oppslutning rundt bedre kvalitet i seksualitetsundervisning i skolen har den siste tiden vært på dagsordenen i media, og som lektorstudent og fremtidig lærer stiller jeg meg bak oppropet.

Jeg har selv erfart at opplæringen ikke holder mål, både gjennom møter med elever og gjennom mitt eget studieløp. Derfor syns jeg det er strålende at vi nå ser konturene av et ønske om å skape endring.

Elever, lærere, lærerstudenter, politikere, og eksterne aktører som Rosa Kompetanse og Elevorganisasjonen, kobler seg på, bryter tabuer, skaper oppmerksomhet og stiller krav om at lærere må gis mer og bedre kompetanse for å kunne gi elever mer og bedre seksualitetsundervisning.

Ut ifra ordskiftet oppfatter jeg at dette er det viktigste steget vi kan ta for å forhindre seksuell grenseoverskridelse i skolen, og i effekt, bidra til at alle elever får et godt skolemiljø. Og det er ingen tvil om at det er både viktig og riktig, noe Helsedirektoratet påpeker gjennom sin strategi for seksuell helse, Snakk om det!

Men, det er likevel et steg som sender oss inn på en blindvei.

[ På Tveten gård fikk elever skolemotivasjonen tilbake. Men i år får ingen elever undervisning her ]

For vi må anerkjenne at den lave kvaliteten på dagens undervisningspraksis er et symptom på et større problem som må løses før vi kan skape reelle endringer. Et problem som nok en gang ble avfeid med et slag i trynet og tvungen lønnsnemnd.

Som fremtidig lærer føler jeg på uro over utviklingen, aller mest fordi jeg blir bekymret for mengden negativt etterslep som utvilsomt vil få ringvirkninger i samfunnet vårt. For det er stor sannsynlighet for at undervisning i de virkelig viktige temaene – spesielt seksualitet – er det som kommer til å ryke aller først og ende opp som store, tomme ord i læreplanen dersom vi ikke får en omstrukturering av lærernes arbeidsvilkår.

Jeg tror ikke det handler om manglende vilje fra lærernes side.

Det handler om at arbeidshverdagen ikke gir rammene til å ta tematikken inn i klasserommet på den nyanserte måten det krever. Dette løses ikke med å heve kompetansen. For uansett hvor viktig det er, vil ikke kompetanse trylle frem flere timer i døgnet. Og vi kan ikke være prisgitt at et knippe superlærere orker å lete frem ekstra personlig overskudd til å ta tak i det.

Det er rett og slett et for viktig tema til at vi har råd til å gamble med det.

For all den tid vi unngår, nedprioriterer, og går inn i tematikken halvhjertet uten kontinuitet, risikerer vi at vi sender ungdommene våre videre i skolen, inn i russetiden, og ut i egne voksenliv med hull i forståelsen av egne og andres grenser og verdi som mennesker.

Misforstå meg rett – det er ikke så enkelt som at bedre seksualitetsundervisning i skolen vil hindre trakassering og overgrep, eller bekjempe stigma og tabuer.

Men det er et essensielt startpunkt i prosessen, fordi mellom alle mulige sammensatte årsaker som fører til at noen trakasserer, hetser, tråkker over noens grenser, eller at noen har dårlige levevilkår i effekt av å ikke passe inn i etablerte kjønnsnormer, finner vi en enormt viktig fellesnevner: alle disse menneskene har mest sannsynlig på et eller annet tidspunkt i livet vært elever i skolen. Og all den tid vi vet det, er det hårreisende at det ikke tas på alvor.

[ – Etter så mange år i fengsel sto jeg på bar bakke ]

Det er hårreisende at skolene ikke gis ressursene til å sørge for at læreplanens gode intensjoner faktisk ender opp i klasserommet. At et potensielt livsviktig tema nedprioriteres, fordi lærerne er (berettiget) utslitt av å manøvrere i en arbeidshverdag som krever at de brenner lyset i begge ender for å både møte elevers behov, og møte kravene som settes av overstadig rigid målstyring. Jeg forstår godt at håndklærne kastes inn. Og det er en utvikling som burde vekke bekymring. For bare tenk så mange positive endringer vi kunne skapt, hvis vi faktisk hadde blitt gitt muligheten.

Jeg tenker på hvor mange positive endringer jeg selv kunne skapt. Og jeg tenker på hvor trist jeg blir av at min egen gnist spises opp av frustrasjon.

Kjære Tonje.

La meg slippe å bli en del av statistikken.

Det er på høy tid at lærerne gis rammene og de økonomiske insentivene til å gjøre skolen til det skolen skal være. Og for å speile god, gammeldags kynisk politikerlogikk: det er en samfunnsøkonomisk gullgruve i å investere i skolen. Tidlig innsats er ensbetydende med vanvittig mange penger spart på sikt.

Og jeg forstår at dere er i en skvis. Forebyggingsperspektivet vinner ikke valgkamp, fordi det er seigt, og lite appellerende for velgere. Men hvis dere fortsetter å la politikk handle om å selge inn store ord og lovnader – som ikke egentlig har noen praktisk effekt utenom at det lar dere beholde jobben – da havner vi på et spor som får oss til å glemme at den aller viktigste verdiskapningen som skjer i samfunnet vårt, den er det lærerne som driver med.

[ Anmeldelse: Hanne var «hun tjukke». Når hun kommer hjem som slank, starter problemene ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen