Toppmøte for idékrigere

Verdens største nettverk av samfunnspåvirkere samles snart i Oslo. Mange av dem har vært støttespillere og idéskapere for Donald Trump, slik de tidligere skapte idéklimaet for Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Fascinerende nok sier mange av dem at de deltar i en idékrig.

For første gang har Mont Pelerin Society lagt sitt årsmøte til Oslo, 75 år etter at dette intellektuelle kraftsentrumet ble skapt på initiativ av økonomen Friedrich Hayek. Disse samfunnspåvirkerne har hatt stor betydning, men har likevel gått under radaren for mange.

Det kan være fordi deres erklærte mål har vært langsiktig infiltrering av nye ideer, ikke arbeid innen politiske partier. Mer kjent er de rundt 500 tenketankene som opererer i de fleste land i et nettverk kalt Atlas, som igjen har sprunget ut av Mont Pelerin Society, og der norske Civita er medlem.

Civita er også vertskap for årsmøtet, som vanligvis bare er åpent for folk som er blitt medlemmer av Mont Pelerin Society ved invitasjon.

Mont Pelerin Society (MPS) har siden starten i 1947 jobbet for å begrense velferdsstatene som ble etablert etter den siste verdenskrigen. Noen av medlemmene går også lenger og vil avvikle alle ordningene.

[ Hege Ulstein: Vladimir Putin er ikke bare ute etter Ukraina, han er ute etter demokratiet ]

Milton Friedman, amerikansk økonom og medetablerer av og senere president i MPS, beskrev velferdsstaten som «den største trusselen mot vår felles frihet». Flere har fulgt i tradisjonen etter Friedman, og noen av de mest toneangivende kommer til Oslo tidlig i oktober.

Tom Gordon Palmer, sentral både i Atlas-nettverket og i den store USA-tenketanken Cato Institute, beskriver i boken «After the Welfare State» velferdsstaten som et system for gjensidig plyndring og et pyramidespill, en form for politisk ran.

Det norske statlige pensjonssystemet, folketrygden, er gjennom sin løpende skattefinansiering et slikt pyramidespill, ifølge Palmer. Det er dømt til økonomisk bankerott – samtidig som det er moralsk forkastelig, angivelig fordi det gjør at folk ikke tar ansvar for egne liv og i stedet skaper avhengighet.

Velferdsstaten sammenliknes med kreftceller som stadig spres.

[ Leder: Det må være lov å påpeke at det ikke er disse karene det er synd i ]

En annen innleder, britiske Eamonn Butler, mangeårig sekretær i MPS, bruker ikke så sterke uttrykk. Men hans målsettinger er for eksempel å privatisere hele helsevesenet og BBC, uttaler han i et intervju i min bok «Korstoget mot velferdsstaten». Intervjuet oppsummerer hans rolle i Margaret Thatchers omlegging av det britiske samfunnet på 1980-tallet og legger fram hans ideer om fortsatt samfunnsomveltning.

Butler, som leder tenketanken Adam Smith Institute, kaller Brexit for et frihetens øyeblikk. Han ser fram til et samfunn der folk mener det ikke er behov for fagforeninger.

Svensker har vært sentrale i oppbyggingen av MPS. Flere av disse kommer også til Oslo og mange av dem har nær tilknytning til USAs tenketanker. Det kan være én av grunnene til at disse tankene har slått sterkere rot i Sverige og til at landet er blitt pioner innen den markedsliberale bevegelsen på privatisering av offentlige tjenester generelt, og spesielt ved åpningen for kommersielle skoleforetak.

Butler og Palmer, og også mange av de svenske foredragsholderne, er bare noen få av de jeg har møtt på min reise rundt på fellesarenaene til denne globale bevegelsen. De beskriver seg som klassiske liberalere, libertarianere eller freemarketeers, mens motstanderne kaller dem nyliberalister.

Det som har slått meg mest på denne reisen, er ikke deres tro på at gründere og pengesterke vil ordne de beste samfunn gjennom frihet i det mytiske markedet, men den utilslørte politikerforakten.

Politikere er små tomme skip som venter på å bli fylt opp, sa en tenketanksjef på et såkalt frihetsforum i London. En annen kalte alle politikere for dumme. De samme holdningene kan også illustreres med et sitat av Friedman: «Hvis du lar regjeringen styre Saharaørkenen, vil det i løpet av fem år bli mangel på sand».

Det er kort vei fra nedsnakking av politikk generelt til reinspikka politikerforakt, og det er mulig å se hvordan disse tankene gradvis har ført oss over i et nytt politisk terreng; fra Thatcher til det nye høyre i USA.

[ Pia Tjelta: – Bransjen går i knestående, basert på hva det mannlige geniet mener og vil (+) ]

Donald Trumps ambisjon om å drenere politikersumpen i Washington finner gjenklang hos mange velgere fordi disse ideene er spredt systematisk gjennom mange år. I Miami, på et tidligere årsmøte i Mont Pelerin Society, møtte jeg noen av Trumps støttespillere.

Én av dem var Ed Feulner, legendarisk sjef for den viktige tenketanken Heritage Foundation. Han har vært sentral i å skape en politisk maskin utenfor de politiske partiene – og som i dag omfatter omkring hundre tenketanker bare i USA, i tillegg til pressgrupper som Tea Party og TV-kanaler som Fox.

Det ville være feil å kalle folk som Feulner – og Trump – for prinsippfaste demokrater.

I dag gjentas det med rette at vi kjemper for det liberale demokratiet, i Ukraina og andre steder, men det er likevel feil å ta dette som et entydig begrep, enn si et fasttømret system. Mont Pelerin Society kjemper for en radikal form for markedsliberalisme som står ganske så langt fra våre mer sosialliberale tradisjoner.

Vil Civita-ledelsen markere avstand til dem som regelrett vil avvikle velferdsstatene og samtidig sprer forakt for politikk?

Tar vi dem på ordet, som Fremskrittspartiets Ungdom har gjort, blir det slutten på et offentlig helsevesen, Statens Lånekasse, folketrygden, statlige universiteter og NRK. Altså et brudd med vår tradisjon: I Norge ses velferdsstaten – og fagforeningene – av et stort flertall mer som skapere av frihet for den enkelte enn et system som skaper usunn avhengighet og misbruk.

Vil Civita-ledelsen markere avstand til dem som regelrett vil avvikle velferdsstatene og samtidig sprer forakt for politikk?

Den nye, mer radikale markedsliberalistiske høyresiden, som er bygd på antipolitikk og politikerforakt, stiller oss overfor to grunnleggende spørsmål: Vil problemene med gradvis økende sosial ulikhet og mistillit til de demokratiske institusjonene i flere sentrale liberaldemokratiske land løse seg selv?

Og i forlengelsen: Når blir underminering av politikken en fare for selve det liberale demokratiet?

Civita, som har profilert seg som langt mer moderate enn sine søstertenketanker i utlandet, kan stille disse spørsmålene på årsmøtet de organiserer. Vil Civita-ledelsen markere avstand til dem som regelrett vil avvikle velferdsstatene og samtidig sprer forakt for politikk, også innenfor de liberale demokratiene?

Et annet problem er at vi kanskje aldri får kjennskap til denne mulige, interessante meningsbrytningen. Tradisjonen i Mont Pelerin Society er nemlig å lukke årsmøtene for mediene. Vil Civita likevel debattere offentlig det som skjer bak lukkede dører?

[ Ekteparet vil inn på boligmarkedet. Dette stopper dem (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen