Portrett

Faktisk flink

Best, best, best. Prisene hagler. Likevel virker folk litt overraska over at Pia Tjelta har det i seg.

– Det e så typisk meg å bli smelt på tjukka av ein eg har kjent i ti minuttår, kjente eg då.

Pia Tjelta er inne i sin femte sigg og fortellingen om sitt andre svangerskap, der hun sitter på uteservering på Frogner i Oslo, med de svarte Céline-solbrillene sine på. De første tjue minuttene har det kommet små utrop innimellom (Faen, så kjedelige eg e. Kem e interessert i detta? Kem bryr seg om en skuespillers prosess? Faen ingen!), men nå flyter det litt bedre.

Å få til dette intervjuet har i seg selv vært en utfordring. Fjerde avlysning gikk omtrent sånn her:

– Du, eg må utsette i morgen, eg sitte på ei solseng i Portofino, flyet vårt er forsinka.

Portofino? Men når kan du møtes?

– Kanskje me bare ska utsetta te seinare i høst?

– (Stillhet).

Men jeg har jo en deadline om tre dager.

– Kan du ikkje bare ringe nogen andre? Har du ikkje ei lista?

Men nå står hun altså der på mirakuløst vis, i aller siste liten. Smilende, liten og rask klatrer hun over et bånd foran restauranten, et sånt som er hengt opp for at man skal gå rundt.

Pia Tjelta. Skuespiller

Det er få norske skuespillere som har vært så gjennomrost de siste årene som Pia Tjelta. Hun vant blant annet prisen for beste kvinnelige skuespiller under den prestisjetunge filmfestivalen i San Sebastian, for rollen i «Blindsone», om en mor som mister barnet sitt. Ifølge NRK var skuespillerprestasjonen hennes «helt ekstrem».

Hun har også vært elsket for karakteren Fru Nyman i «Lykkeland» (– Folk lige ho fordi ho e litt «cunt»), og har nå spilt sin første TV-serie-hovedrolle, som fertilitetslegen Elin i «Made in Oslo». «En av sine beste roller noensinne», ifølge denne avisas anmelder. Nå er hun snart aktuell med Tuva Novotny’s «Diorama», som er solgt til Netflix.

Og ja, så designer hun kjempepopulære kjoler, er mamma til en 21-åring, to tvillinger på seks, og jobber fast på Nationaltheatret.

Vi er på en Bistro på Frogner. Tjelta landet for noen dager siden, fra fire dagers jentetur i Italia, forteller hun, mens hun smyger seg inn langs den smale sittegruppa i grønn fløyel. De spiller noe dempet bossanova over høyttaleren, det er tidlig formiddag, og en blid servitør kommer bort. Hun ser konsentrert ned i menyen, mens hun nesten hvisker til seg selv:

– Har dere en sånn croque monsieur?

Det trengs ikke å skrives på stavangersk lenger, de fleste kan høre Tjeltas stemme i hodet: Tjukk dialekt, mørkt, hest leie og et «skjønner du, eller?» etter annenhver setning. Uansett: Hun hadde det veldig fint på tur, til tross for en mellomlanding fra helvete. Hun fisker opp en sigg fra veska, det er tre pakker synlig nedi der.

– Men jeg liker ikke når ting står stille. Jeg vil gjerne ...

Hun lager en rask, repetitiv lyd, som for å illustrere et høyt tempo. For hvis Tjelta har jobbet på et prosjekt hvor hun ikke stuper i bakken til slutt, vet hun ikke helt om det er noe vits. En sykehusinnleggelse er et bevis på det. Men mer om det siden.

Uten skam

Om noen dager begynner prøvene på «Dødsdansen» av August Strindberg på Nationaltheatret, som har premiere i oktober. Marit Moum Aune har regi.

Tjelta skal spille Alice, en kvinne som sitter fast i livet, sammen med mannen sin, «i et hatefullt og trangt lite helvete de selv har skapt», som teateret skriver på nettsida si. Sammen med Jon Øigarden og Thorbjørn Harr på scenen skal det visstnok bli en «pirrende, brutal og bekmørk» forestilling.

– Men ikke spør meg hva det handler om, jeg har ikke begynt prøver enda.

Tjelta filmdebuterte med den ikke så politisk korrekte tittelen «Mongoland» i 2001, (eller «Mångoland», som Tjelta sier), om en vennegjeng i 20-åra i som ikke vil bli voksne. Den fikk en enorm mottakelse i sin tid.

– Jeg fikk den rollen fordi jeg dansa på en pub.

Tjelta tar et trekk av røyken og blåser den mot meg så ansiktet hennes havner bak en hvit sky.

– Men det må du snakke med Arild om.

Regissør Arild Østin Ommundsen, altså. Tjelta gjør det der ofte under intervjuet vårt, kaster ut navn som om alle vet hvem alle er.

Jeg ringer Ommundsen. Han kjente ikke Tjelta godt, men de vanka begge på Sementen, en litt trøtt pub i Stavanger. Midt på gulvet sto en tjue år gammel jente og dansa til Janet Jackson. Hun hadde memorert bevegelsene til en musikkvideo.

– Hun dansa som en fem år gammel jente. Det var noe med den vanvittige viljen og evnen til å underholde uten skam, en egenskap jeg tror hun har hoppet helt over. Så da ringte jeg henne og spurte om hun ville spille hovedrollen i en film jeg lagde, forteller han.

Pia Tjelta og Kristoffer Joner i filmen Mongoland (2001).

Nummer sju til høyre

Tjelta trodde aldri at hun kunne bli skuespiller. Hun var den som bare fikk bli med, men som ingen hadde noen spesielt flotte spådommer om. Hun snakker om tida si i barneteateret i Stavanger som om det skulle vært i går.

– Jeg spilte slikkepinnen i «Charlie og sjokoladefabrikken», skjønner du?

Når jeg spør om hvorfor hun ikke hadde tro på seg selv, løfter hun på de mørke solbrillene, så jeg kan se bryna heve seg.

– Jeg ble alltid valgt sist, jeg var alltid nummer sju til høyre. Også så jeg ut som en ...

Hun stivner litt til, som om hun lurer på om hun kan si det.

– Jeg så ut som en gutt med bart og monobryn. Og jeg var litt tjukk.

Hun sier ikke tjukk, hun sier «tjokke». Tjelta ler litt og tar noen jafs av bistromaten, noe med avokado (de hadde dessverre ikke croque monsieur).

– Jeg ville være som alle andre, ikke sant. Den følelsen husker jeg veldig godt. Jeg ville bare få være med.

Tjelta vokste opp med mor, far og lillesøster i Stavanger, og selv om kjernefamilien ikke var så stor, var de aldri færre enn tjue på julaften.

– Det var italienske tilstander, skjønner du?

Hun hadde en mormor som alltid spilte piano i stua og tok vare på alle, og tanter som malte og strikket de fineste genserne til henne. Moren sydde alle klærne hennes til hun ble ganske stor. Hun satt på stellebordet og ristet på hodet om det var en bluse hun ikke likte. For Pia var sta. Da hun skulle begynne på ungdomsskolen, tvang hun fram at det skulle være på «Steineren». Mange av de andre barna på teateret gikk der, og de fikk tegne i bøkene! Bare Pia tegnet en bord under overskriften på offentlig skole, fikk hun tilsnakk.

Det var flaks, for på mange måter var det Steinerskolen som endra livet hennes. Det kom en svensk friteatergruppe innom skolen da hun gikk siste året på videregående. Hun var helt slått i bakken av forestillingen de spilte, det var fysisk teater med femstemt sang. Etterpå fikk hun bli med på en workshop (eller, hun måtte mase seg til det).

– Da sa han som var kunstnerisk leder...

Hun skifter over til en grov, svensk mannsstemme.

– Du får komma jobba med oss när du är klar i skolan.

Hun var 16 år, men tenkte bare: Ja. Greit.

Pia Tjelta i sine yngre dager, under og rett etter endt utdannelse ved Teaterhøgskolen.

---

Pia Merete Tjelta (44)

  • Utdannet ved Teaterhøgskolen i Oslo
  • Bor i Oslo med forloveden Oddgeir Thune, og sine tre barn
  • Filmdebuterte i 2001 i Stavangerkomedien «Mongoland» og har etter det hatt sentrale roller i filmene «Buddy» (2003), «Mars & Venus» (2007), «Lønsj» (2008) og «90 minutter» (2012)
  • I 2018 spilte hun i Tuva Novotnys film «Blindsone», som hun fikk flere anerkjente priser for, blant annet Silver Shell for beste kvinnelige skuespiller under San Sebastián International Film Festival, Filmkritikerprisen og Amandaprisen.
  • For sin rolle i «Lykkeland» fikk hun Gullruten 2022 i klassen beste birolle og var i tillegg nominert i klassen beste skuespiller under Gullruten 2019.

---

Ganske drøyt

Atten år gammel reiste Tjelta til Sverige for å bli med i teatergruppa og ble der i tre år. De levde på fem hundre kroner i uka og jobbet tretten timer om dagen. Det var fantastisk og grusomt på én gang.

– Jeg hadde faen meg aldri sendt ungen min dit.

Hun ler så to dresskledde menn i hjørnet snur seg.

På friteateret i Sverige gikk livet og kunsten hånd i hånd. De skulle leve og ånde for teateret. Det fantes ideer som at du ikke var ordentlig god på scenen om du ikke var helt utslitt.

– Hvis jeg var en annen type, kunne det der gått skikkelig galt. Men der og da hadde jeg det veldig fint. Det er først i ettertid at jeg har tenkt at det var ganske drøyt, siden vi var så unge.

Noen år senere kom Tjelta inn på Teaterhøgskolen på første forsøk, noe de aller færreste får til. Men under tredjeprøven oppdaget hun at hun var gravid med datteren Sofia.

– Det er rart, for det hadde aldri vært sånn nå. Jeg var 22, fant ut at jeg var gravid, og tenkte: «Så klart. Det må vi jo bare fikse.»

Skolen foreslo at hun skulle droppe utdannelsen. De sa at det ikke kom til å gå, i alle fall ikke når pappaen også var skuespiller.

– Heldigvis sjekka jeg ut det der. Googla liksom. Har de lov å si at jeg må si fra meg plassen fordi jeg er gravid? Nei, det er diskriminering, det!

Hun sier det med en tullete lett stemme.

– Men jeg begynte nå i den klassen, og magen vokste til åttende måned. Jeg hadde null idé om hva som venta eller hva en graviditet innebar. I dag føles det som galskap, men det var en selvfølgelighet for meg.

I dag er datteren Sofia 21 år og kom selv inn på teaterhøgskolen i sommer.

– Det er jævlig rørende.

Pia sammen med tvillingene, datteren Sofia og forloveden Oddgeir for noen år siden.

Oddgeir og overmot

– Kan vi snakke litt om kjærlighet?

Hun slår over på tullete østlandsk:

– Skal dette intervjuet handle om Oddgeir Thune?

Det var på en eller annen fest, på et eller annet utested i Oslo. Og der var han: Oddgeir. Eller Oddi, som Tjelta kaller han. Også skuespiller, også fra Stavanger. Mannen som Ane Dahl Torp hadde sagt noen uker før at var en skikkelig bra fyr, når Tjelta klagde over at hun aldri kom til å møte noen. Men så viste Torp et bilde, som for å overtale henne.

– Jeg bare: «Hæ, nei, han ser helt ut som en bonde. Det skjer ikke.»

Likevel, der sto de den kvelden, Pia og Oddgeir, og det var noe med ham. Det merket hun med én gang. Og så hadde de jo faktisk møttes før, han hadde hengt på kafeen hun jobbet på i Stavanger. Han husket henne, hun husket ikke ham.

Tror du på skjebnen?

Øynene blir alvorlige bak de svarte brilleglassene.

– Jeg hadde sikkert svart «JAAH» hvis du spurte meg om dette da jeg var tjue. Men nå tror jeg at man velger livet sitt litt hver dag. At de valgene man tar får konsekvenser. Du kan ikke lene deg tilbake og vente på at det skal skje noe stort.

Men så skjedde det jo noe stort.

– Jeg ble gravid, og vi hadde bare kjent hverandre i et kvarter. Men han var så rolig på det. Og vi ville det jo begge to.

Det var et risikosvangerskap. Men Tjelta tenkte: «Dette går fint.»

– Jeg var rett og slett litt dum. Jeg hadde standup på den fødestua, skjønner du? Det er så mange ting som kunne gått galt, men det var ikke så høyt oppe i bevisstheten min. Og det var jo faktisk en ganske god ting, når jeg tenker tilbake på det.

Oddgeir og Pia husker omtrent ikke de to første årene. De var i full beredskap. Babyene ble født for tidlig og måtte mates med sonder hver tredje time døgnet rundt. Likevel ser hun tilbake på den perioden som noe romantisk.

– Selv om vi var pissredde.

Men så duret hun på likevel. Tvillinger? Det skulle ikke stoppe henne. Hun parodierer seg selv med lange konsonanter og naiv stemme:

– Deeet gååår fiiiint, heeeerregud. Vi drar to uker til Ibiza, ungene kan sovne under bordet på restauranten, og vi kan være sånne hippie-foreldre med lav puls.

Hun sukker.

– Det var jo hundre prosent ikke null stress, det var verdens verste idé.

Pia Tjelta. Skuespiller

---

Pias fem favoritter

Film: Jeg har tusen favoritter! Men Veronikas to liv, Krzysztof Kieślowski (1991) var min første film-forelskelse.

Musikk: Karpe!

Mat: Spagetti

Sted: Frankrike

Bok: Kanskje «Mine venner» av Monica Isakstuen?


---

Det mannlige geni

En servitør kikker nysgjerrig bort på oss og de gestikulerende hendene til Tjelta.

Jeg trodde ikke jeg fikk slag. Alle andre trodde jeg fikk slag! Jeg var bare sånn: «Mister nevrolog, gidder du å være litt kjapp? Jeg skal på scenen om en time».

Hun spilte «Fruen fra havet» i London da hun mistet følelsen i halve ansiktet. Der og da var hun ikke redd, det var det kroppen som ble, rett etterpå. Hun hadde jobbet for mye, for lenge. Det er forbannelsen i livet hennes, sier hun. Det går bra, helt til det ikke går bra lenger. Nå er hun full av frykt.

– Jeg er blitt redd for alt i hele verden. Det gikk fra null til hundre.

Hun tar pauser. Men når hun først takker ja til en rolle, er det for å gå den ekstra mila.

– Jeg jobber til jeg stuper. Det gjør jeg alltid. Og jeg vet ikke om det hadde vært så interessant å gjøre en jobb hvor jeg ikke må gi alt. Å være grenseløs i arbeidet mitt er noe jeg trenger.

Vi har beveget oss fra restauranten og inn noen gater på Frogner for å finne bilen hennes. Tjelta snakker som aldri før. Hun føler seg så dum når hun blir intervjuet, forklarer hun. Det er tydelig at dette er bedre. Hun peker mot et butikkvindu vi nettopp har passert.

– Der er mine kjoler.

Ved siden av skuespilleryrket, designer Tjelta kjoler, og de aller fleste stilige designerbutikkene i Oslo har dem hengende på stativene sine. I 2017 lanserte hun sitt eget merke. At det blir sett litt ned på av enkelte, som kanskje ikke tror på at hun designer dem selv, eller egentlig kan noe om klær, synes hun er ganske typisk.

– Kvinner har trangere rammer for hva man kan være. Det er mindre handlingsrom for å være både kunstner og «drive business», for eksempel.

– Er det ikke sånn i skuespilleryrket også, trangere rammer?

Tjelta slår ut med armene.

Jo, jo! På mange områder. Hallo. Jeg kan fortsatt oppdage at jeg tjente fem hundre tusen mindre enn min mannlig kollega etter et prosjekt.

Hun nøler med å fortsette. Noen dager etter intervjuet sender Tjelta en SMS. Hun følte at hun feiga ut da vi snakket om kjønn og makt. Hun skriver:

«Ja. Det kan fortsatt skje at en mannlig skuespiller kan få lov til å ha definisjonsmakt over hvem som gjør den kvinnelige rollen. At bransjen går i knestående, basert på hva det mannlige geniet mener og vil - og det kan få deg på huet og ræva ut. Det tolererer man. Skal vi si at det er greit da? At det bare er sånn det er? Nei. Jeg er hvert fall helt ferdig med å være redd for menn som ikke har et forhold til egen makt.»

Pia Tjelta. Skuespiller

Faktisk flink

Vi har kommet til enden av samtalen vår. Begge virker litt letta. Tjelta har fått spørsmål om hun føler seg undervurdert.

– Hundre prosent!

Hun sier det på karikert østlandsk:

– «Jøss, det var jo kjempebra, jeg visste ikke at du hadde det i deg.»

Det kom spesielt etter hun gjorde «Lille Eyolf» og «Fruen fra Havet» i London. Disse liksom-komplimentene fra kolleger og andre, som om det var et sjokk at hun kunne gjøre store, klassiske roller. Så må hun bare stå der og smile som en annen idiot, som om hun ikke skjønner at det er «en klask på lanken».

– Hvorfor er det sånn, tror du? En skulle tro du hadde bevist nok nå?

Tjelta setter blikket i meg. Av og til får hun et utrykk det er vanskelig å beskrive, som om hun lurer på hvorfor vi snakker sammen i det hele tatt.

– Jeg blir redusert til en slags pappfigur-idé av enkelte. De tror at jeg bare er en eller annen kjendis, selv om det er et kleint ord. Det er en pris å betale når du har valgt en jobb som har et ytre blikk.

– Er det vanskelig?

Ja. For jeg trodde ikke at jeg hadde noe her å gjøre i utgangspunktet. Men jeg prøver alltid å tenke: What would Beyoncé do?

Tjelta ler.

– Og hun hadde mest sannsynlig gitt blanke faen.




Mer fra: Portrett