En artikkel i Forbes fra 2020 viser at rundt fem prosent av funksjonshemmede karakterer i USA i 2016 ble spilt av skuespillere med funksjonsnedsettelser. I 2020 hadde andelen økt til 20 prosent.
Som rullestolbruker selv, har jeg også merket meg at det har vært en endring, blant annet eksemplifisert i filmer som «Run» (2020) og serien «Away» (2020), hvor skuespillere som også bruker rullestol utenfor skjermen er castet. Denne trenden har imidlertid også noen fartsdumper, noe bl.a. lanseringen av serien «Nede» viser.
Denne glitrende komedien kunne ha vært et vendepunkt her hjemme. Den kunne bidratt til troverdighet, representasjon og inkludering i stedet for imitasjon. Slik ble det ikke.
Jeg ble først oppmerksom på serien da kvinner som var lamme ble etterspurt i sosiale media for å delta på audition for rollen som «Fanny», og vi var mange som ble engasjerte. Selv tenkte jeg at dette var en mulighet til å være direkte involvert i en prosess som var på rett side av historien.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]
Lenge har jeg latt meg frustrere over filmer og serier hvor ikke-funksjonshemmede forteller historier som mer enn noe annet er bilder på hvordan dere tror at vår realitet er, og over kritikere som klapper energisk og priser skuespillere som skor seg på roller som kunne og burde blitt gitt til personer som faktisk er funksjonshemmede. En artikkel i Washington Post viser eksempelvis at rundt en tredjedel av Oscar-vinnere for beste skuespiller i perioden 1988–2015 spilte en karakter med funksjonsnedsettelse.
Skuffelsen ble derfor stor da den casting-ansvarlige innledningsvis under auditionen fortalte at de parallelt holdt audition med ikke-lamme for rollen som Fanny. Jeg hadde holdt en litt for lang og energisk tirade om hvordan vi på sett og vis begge jobbet med likestilling, og hvor forfriskende og viktig serien «Nede» var.
Jeg skjønte da at jeg likevel ikke var på «rett side av historien», men at jeg tvert imot risikerte å være et alibi som gjorde at serieskaperne kunne si at de «virkelig hadde forsøkt». At intensjonen hadde vært å caste en som var lam, men at de dessverre ikke hadde vært «riktige for rollen», ikke flinke nok også videre.
Den gående skuespilleren som de ville ende opp med i rollen hadde en tilstrekkelig troverdig lam kropp – en lam kropp er jo bare en kropp i sittende posisjon? Jeg forsto at vår historie var en eksotisk tragedie som utgjorde et godt utgangspunkt for seriens vitser, og valgte derfor å sende en epost hvor jeg la fram mine argumenter dagen etter. Jeg ble raskt avfeiet.
Men hvorfor er representasjon så viktig? Og er ikke nettopp en skuespillers jobb å kunne spille en karakter som ikke er som dem selv?
Representasjon er viktig av flere årsaker.
[ – Menn nærmer seg helst kvinner som har en uttrykksfull flørtestil (+) ]
Det kan for eksempel bidra til økt selvfølelse hos marginaliserte grupper (særlig unge), det kan bidra til å redusere stereotyper og normalisere underrepresenterte grupper, og det illustrerer alles plass i samfunnet.
For å få til representasjon må imidlertid to ting være på plass: Man må ha med karakterer som tilhører gruppen og man må la representanter fra gruppen synliggjøres.
I serien «Nede» går de langt når det gjelder førstnevnte. Seriens bærende element er den ulykken som gjør at hovedpersonen Fanny blir lam og hennes møte med samfunnet som lam etterpå. Det er ikke noe i veien med det i seg selv – men når det gjøres av en gående manusforfatter, en gående regissør og en gående skuespiller, oppleves det mest som at et knippe fra kultureliten står på våre brekte rygger for å kapitalisere på vår historie.
I et forsøk på å illustrere poenget mitt: Hadde det vært i orden å produsere en film om hvordan det er å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling uten å caste en transperson? Uten at transpersoner var en del av produksjonen? «Men jeg har en venn som er trans» eller «vi har snakket med en gruppe transpersoner og de sa det var greit», er ikke nok.
[ Anmeldelse: Ny norsk dramaopptur med «Nede» ]
Nå har man ikke kommet helt i mål på LHBTIQ-siden heller, men det er en grunn til at serieskaperne av «Friends» har uttalt at de mest av alt skammer seg over er å ha castet en cis-kvinne i rollen som Chandler Bings ikke-binære far.
Selvsagt kan en skuespiller spille at de er i en situasjon de ikke er i i virkeligheten. Men når ikke-funksjonshemmede tar roller som kunne bidratt til sårt trengt representasjon, har castingen konsekvenser ut over den enkelte film eller serie.
«Men vi skal ha flere flashback-scener fra tiden før Fanny ble lam!», sier de kanskje. Og dette kan høres ut som et valid argument, men er det egentlig det? La meg forklare: Scener fra fortiden hvor det er åpenbart at Fanny ikke er lam, bidrar til å gjøre den lamme Fanny til den «ødelagte» Fanny.
Den uekte Fanny, den Fanny som egentlig ikke skulle være.
Når ikke-funksjonshemmede tar roller som kunne bidratt til sårt trengt representasjon, har castingen konsekvenser ut over den enkelte film eller serie.
Selv om hensikten kun er å fortelle en historie, er den underliggende konsekvensen at publikum i mindre grad identifiserer seg med den Fanny som er nå. Jeg vil her henvise til for eksempel boka «Academic Ableism» av J.T. Dolmage, da jeg ofte erfarer at det å henvise til en hvit mann med doktorgrad øker min troverdighet.
[ Hvordan leve med løgnen er det sentrale spørsmålet i Vigdis Hjorths nye roman (+) ]
Det hjelper heller ikke at «Fanny» naturlig nok vil vise seg som gående i promoteringen av serien, og gi publikum mulighet til å puste lettet ut – «det var heldigvis bare skuespill!». En gående hovedrolleinnehaver i en serie som handler om hvordan det er å møte verden etter å ha blitt lam er også det ultimate bevis på at selv for en jobb som denne, så er vi som er lamme uønsket.
Vi har en lang vei å gå (pun intended). Ikke bare for å oppnå like rettigheter og muligheter. Ikke bare for å unngå fordommer, diskriminering og mikroaggresjoner – men også for i det hele tatt å bli anerkjent som noen som eksisterer – som en minoritet med en historie som vi selv har rett til å fortelle.
