---
5
TV-SERIE
«Nede»
Serieskaper: Tina Rygh
Regi: Silje Seljeseth
Seks episoder á 25 minutter
Viaplay
---
At den norske TV-seriehverdagen ofte har et mørkt og makabert utgangspunkt, er muligens medvirkende til at den ene lille begivenheten avløses av den andre. Kreative dypdykk i gjenkjennelig liv og levnet som er akkurat så på siden at det tangerer virkeligheten, er blitt noe av en spesialitet for en gitt generasjon av norske serieskapere som får lov til å finjustere siktet gjennom den ene serien etter den andre. «Nede» er ikke noe uttak. Dette er nok en dramaserie som dyrker det mørke, det sosialt dysfunksjonelle og det allment fatalistiske blant unge voksne som forsøker å finne sin plass i tilværelsen.
Manusforfatter og serieskaper Tina Rygh har tidligere jobbet på titler som «Sigurd fåkke pult» og «Kjære landsmenn», mens regissør Siri Seljeseth kjenner vi først og fremst fra serien som nettopp heter «Unge voksne». Den lakoniske sjargongen, de smått grenseoverskridende detaljene i særlig dialogen og den svarte og mørbankede humoren i særlig «Unge lovende», er også i «Nede» påtakelig som en drivkraft i seg selv. Det hele hektes på hovedpersonen Fanny (Maria Austgulen) og hennes nye livssituasjon, etter en ulykke hvor bestevennen dør og hun selv blir alvorlig skadet.
Det uunngåelige etterspillet er vissheten om at hun må tilbringe resten av livet i rullestol. Det gir bokstavelig talt nye perspektiver på tilværelsen, både i fysisk forstand og hva gjelder de sosiale omgivelsene og spillerommet til hennes nærmeste. «Nede» briljerer innimellom i måten serieskaperne danser med tabuer rundt funksjonshemning, kroppsavfall, sexlyst, samleier, alkohol, avhengighet og mentale voksesmerter.
[ Intervju med Siri Seljeseth om «Nede» ]
Selve ulykken er aldri noen hemmelighet i serien, men hva som egentlig skjer og bakgrunnen for hvordan Fanny og bestevennen Kurt (Amell Basic) befinner seg på feil sted til feil tid, rulles opp gjennom små tilbakeblikk gjennom de seks episodene. Det begynner likevel med det som er en typisk scene fra Fannys liv. De to om lag 30 år gamle vennene sitter på en uterestaurant og tyller i seg øl. Fanny vil bli drita, som vanlig, men Kurt backer for en gangs skyld ut fordi han skal møte foreldrene til kjæresten Linn. Vi forstår at Fanny takler venneavvisningen dårlig, men livsendringen som ligger foran henne er langt mer inngripende enn at Kurt er på vei inn i en ny og mer forpliktende fase i sitt liv enn hun er villig til å utsette seg selv for. Forpliktelse er ikke et ord som trenger seg på i Fannys vokabular. Det kjenner hun på når hun etter endt rehabilitering flytter ut til «gokk» og inn til sin nyseparerte tvillingsøster Fam i påvente av at hennes egen leilighet midt i urbane Oslo skal bli tilrettelagt for rullestol.
[ «House of the Dragon» er en sikker publikumsvinner for HBO Max (+) ]
Fanny og Fam har ikke bånd seg imellom som søstre gjerne har. De har røket et sted på veien, og mens Fams bånd har viklet seg inn i et pertentlig interiørhelvete med «glass-charms», duftlys og tellekanter, er Fannys avrevne familiære tråder langt mer viltvoksende og uregjerlige, noe som døyves med en naturlig fandenivoldsk holdning og vin og sprit. I beste fall trår og triller de rundt hverandre som fremmede. Forholdet til den distanserte og egoistiske moren, gir dem likevel et felles holdepunkt mens de begge forsøker å finne veien ut av sine respektive håpløse tilværelser, hvor framtida er som store gapende svarte hull. Fam har sine ting, og lunta blir stadig kortere. Maskene er dømt til å falle på ett eller annet tidspunkt, og begge har i likhet med avdøde Kurts gravide kjæreste Linn, noe herlig fatalt over seg. Og mer og mer sentral: Janne Kokkin som Fanny og Fams mor, en psykolog uten hemninger som livnærer seg på å klarere deltakere til realityserier, og som får tankene til å gå i retning «Kampen for tilværelsen», også det en serie svart som bek.
«Nede» er framfor mye et friskt eksempel på en drama/humor-serie hvor representasjon i så vel historien som blant skuespillerne blir en naturlig dramaturgisk kraft i seg selv, og ikke noe som påklistret eller villet. Maria Austgulen har den helt riktige opprørsgnisten i rollen som funksjonshemmede Fanny, og det er ikke bare karakterene rundt henne som må tenke seg om to ganger før de svelger noen av Fannys rett som det er upassende replikker, framfusende valg og selvsentrerte holdninger.
Fotograf Håvard Andre Byrkjeland plasserer kamera i Fannys øyehøyde, og stirrer like gjerne rett inn i alt fra gravide mager og nakne lem, som opp mot polhyller, barbord eller trappeavsatser langt over hennes nye fysiske rekkevidde. Tidløs norsk musikk, alt fra Raga Rockers’ «Hun er fri» til Turbonegro og Dizzie Tunes med Grethe Kausland, understreker dessuten hvilken «toneart» de ulike episodene ender på.
Maria Austgulen spiller ut både fortvilelse, tvil og egenrådighet med sterk tilstedeværelse, ispedd helt passe mengder sårhet og tilslørt sorg. Austgulen hadde også en liten rolle i «Made in Oslo», men det er som en av de mest sentrale unge i ensemblet på Trøndelag Teater de siste årene at hun har funnet nyanser som skuespiller som her kommer fram i fullt monn. For eksempel er de mange «kleine» scenene, som gjerne er basert på hvordan andre forholder seg til hennes rullestoltilværelse, glimrende utført.
Det samme er seriens omdreiningspunkt, det dekonstruerte forholdet mellom Fanny og søsteren Fam, som spilles med ryggmargsrefleks av Mari Hauge Einbu, også hun med bakgrunn fra Trøndelag Teater, nå ansatt ved Oslo Nye Teater. Isabel Bråthen som Linn pumper dessuten passe mengder hysteri inn i sin rolle til at den får en svarthumoristisk klangbunn av uforløst sorg. Seriens fortettede knapt halvtimelange episoder, gjør den forsøksvis fri for overlesset fyllstoff og lange gjentakende passasjer, selv om noe av den rike dialogen som driver handlingen framover har noen gjentakelser i tematikk og lynne. Austgulens mangefasetterte Fanny-skikkelse veier imidlertid godt opp for det.
