Debatt

Dagsavisens dårlige argumenter

Astrid Søgnen-motstandere mener at Dagsavisen har bevist at Osloskolen led under en fryktkultur. Jeg har en annen oppfatning.

Astrid Søgnen-motstandere mener at Dagsavisen har bevist at Osloskolen egentlig led under en fryktkultur under Søgnen. Jeg har en annen oppfatning, skriver Kristin Clemet. På bildet: Tidligere skoledirektør Astrid Søgnen i 2019.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

22. mai skrev jeg en kommentar i Aftenposten om utviklingen i Osloskolen på 2000-tallet. Foranledningen var nye funn fra SSB-forsker Lars J. Kirkebøen. De viser at Osloskolen har gått fra å prestere dårligere til å prestere bedre enn resten av landet, både når det gjelder faglige resultater og gjennomføring i videregående opplæring. Osloskolen ble også mer sosialt utjevnende.

Dette satte fyr på en liten gruppe Astrid Søgnen-motstandere på Facebook. De mener at Dagsavisen har bevist at Osloskolen egentlig led under en fryktkultur under Søgnen, og at elevenes gode resultater derfor er mindre viktige.

Jeg har en annen oppfatning.

Kristin Clemet, leder i Civita.

Undersøkelser viser at elevene trivdes like godt i Oslo som ellers i landet, at lærerne trivdes like godt som andre ansatte i Oslo kommune, at rektorene trivdes bedre, og at foreldrene var svært fornøyde med Osloskolen.

I diskusjonen på sosiale medier har jeg gitt uttrykk for at forskning, store undersøkelser og statistikk betyr mer for meg enn enkeltoppslag i Dagsavisen, og at jeg generelt har hatt liten tillit til avisens skolejournalistikk. Dette har fått politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen, til å reagere. Men kommentaren hans i Dagsavisen er merkelig.

Han skriver at jeg, med mitt innlegg i Aftenposten, «slåss» om å «få siste ordet» om Osloskolen, og at jeg i den anledning beskylder Dagsavisen for å jukse. Dette er feil. Jeg skrev innlegget, fordi det foreligger ny forskning.

Jeg skrev ikke et eneste ord om Dagsavisen.

Han skriver videre at det ikke var tilfeldig at jeg valgte 22. mai for min artikkel, siden Rådhuset for noen år siden gjennomførte en høring om ytringskultur på samme dato. Dette er feil. Datoen skyldes at jeg er gjesteskribent i Aftenposten, og at det var min tur til å skrive.

West Johnsen synes å mene at man ikke bør kritisere Simon Malkenes, som har vært lærer i Osloskolen og er en aktiv debattant, fordi han har fått Fritt Ords Honnør. Jeg har fått den samme prisen selv, og det er ærefullt. Men den er ingen beskyttelse mot kritikk og debatt.

West Johnsen beskriver videre den omtalte høringen om ytringskultur, men det er en ensidig fremstilling. Jeg oppfattet den på en annen måte, noe jeg også skrev om den gangen.

West Johnsen forstår åpenbart ikke hva jeg mener med å si at Søgnen-saken er en av de styggeste personalsakene jeg har sett utspille seg i det offentlige rom. Det stygge er ikke at politisk ledelse ønsket å skifte ut Søgnen. Det stygge er at de utviste så dårlig skjønn og håndverk at de, over lang tid, uttrykte mistillit til sin medarbeider i det offentlige rom.

Det er tabu for gode ledere.

Det er komisk når West Johnsen gjør Søgnen og meg til «makkere» fordi hun ledet det såkalte kvalitetsutvalget mens jeg var statsråd. Hun var valgt av min forgjenger, Trond Giske, og det spesielle var at jeg valgte å beholde henne, enda hun tilhørte et annet parti. Jeg kjente henne ikke.

West Johnsen påstår at jeg skriver at mediene, alle unntatt Nettavisen og Forskning.no, ikke har omtalt SSB-forskningen av «ideologiske grunner». Det har jeg ikke skrevet, så også det er feil.

Men West Johnsen avslører, på flere måter, at han neppe har satt seg inn i forskningen selv. Det er pinlig.

West Johnsen viser ellers til et blogginnlegg jeg skrev i januar 2019, men han formulerer seg i presens, slik at leserne kan tro at jeg har skrevet det nå. Innholdet i innlegget forklarer uansett hvorfor jeg mener at flere aviser, inkludert Dagsavisen, hadde en sterkt vinklet beskrivelse av innholdet i en PwC-rapport om arbeidsmiljøet i Oslo kommunes utdanningsadministrasjon. Jeg trakk derfor frem mange av de positive momentene som mediene ikke trakk frem.

West Johnsen skriver at rapporten «bekreftet» fryktkulturen i utdanningsadministrasjonen. Men konklusjonen til PwC var at det samlet sett ikke var grunnlag for å si at det var en fryktkultur i administrasjonen.

Til slutt beklager West Johnsen seg over at jeg i sosiale medier har skrevet at Dagsavisens skolejournalistikk «av og til grenser til rent juks». Men det gjør den, og det har jeg tidligere skrevet et innlegg om i hans egen avis.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt