Kommentar

Krigen i Osloskolen

Snart skal Oslos skoler ta imot ukrainske barn som kommer fra krig. Da passer det veldig dårlig med politisk lekekrig om hvordan skolen skal løse sine viktigste oppgaver framover.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Et varsel om fryktkultur. En byrådssak som ble slaktet og sendt i retur av en svært kampvillig opposisjon. Og ikke minst: Ventetiden før Arbeidstilsynet avgjør om Osloskolen skal få dagbøter på 120.000 kroner i uka. Det har neppe vært en enkel arbeidsuke for skoledirektør Marte Gerhardsen og skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV). For dem som står utenfor Utdanningsetaten framstår uroen Dagsavisen har beskrevet gjennom en rekke saker de siste årene som stadig mer absurd. Hvor mye tid får de egentlig til å tenke på elever og lærere, når stridighetene internt i etaten får så mye oppmerksomhet? Og hvorfor blir det ikke ro i rekkene?

Da Astrid Søgnen gikk av som skoledirektør, etter det man må kunne kalle en offentlig skittentøyvask, var målet at man skulle få ro i Osloskolen. Men Marte Gerhardsen skulle ikke sitte lenge som ny skoledirektør før murringen internt nådde mediene. Omorganiseringen hun satt i gang har møtt mye motbør. Og mediesakene der opposisjonen på rådhuset stiller spørsmål om hva i all verden det er som skjer i etaten, har blitt mange.

Etter at Dagsavisen begynte å skrive om økningen i rapporterte volds- og trusselhendelser de siste årene, har konfliktene internt blitt synlige igjen. Og i forrige uke ble det sendt et varsel mot en leder som er sentral i arbeidet med å gi ansatte opplæring i håndtering av vold. Eller «elever med atferd som utfordrer», som etaten ønsker å kalle det.

Varselet belyser hvilke utfordringer etaten nå står i når de skal innfri Arbeidstilsynets krav om å ivareta arbeidsmiljøet til de ansatte i Osloskolen. Og hvordan skal man lykkes med dette hvis arbeidsmiljøet til de som skal jobbe med nettopp dette utløser et varsel?

Skoler i Oslo jobber nå på spreng for å kunne ta imot ukrainske barn og ivareta dem i en forferdelig situasjon. Bak det ulne begrepet «elever med atferd som utfordrer» ligger det mye. Det kan ligge traumer, frustrasjon og håpløse livssituasjoner som i enkelte tilfeller kommer til uttrykk som vold. Det krever mye av fagfolkene som skal jobbe med dem. De trenger kunnskap, støtte og trygghet fra arbeidsgiver. Dette opplever mange skoleansatte at de ikke har i dag. Og det er et ledelsesansvar å fikse.

I sakene Dagsavisen har publisert det siste halvåret kommer det tydelig fram at Osloskolens systemer ikke er gode nok til å håndtere voldshendelser. Slik har det vært lenge, og det er også derfor byrådet har fått marsjordre fra bystyret om å legge fram en egen byrådssak med tiltak. En god stund på overtid ble saken lagt fram rett før juleferien, akkurat tidsnok til at man kunne si at den kom i 2021. Men da den skulle behandles i bystyret onsdag skjedde det uvanlige: Den ble rett og slett sendt i retur.

Kunnskapsgrunnlaget er for tynt, og tiltakene må være tydeligere, er dommen til opposisjonen. Det er et sviende nederlag for byrådet. Ekstra ille er det at det har tatt så lang tid før denne saken ble klar. Hvorfor skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) valgte å rushe saken ut, framfor å be om mer tid til grundighet, får hun svare for selv. Men inntrykket er at det ble viktigere å nå en politisk tidsfrist enn å levere noe som kunne føre til en kvalitetsendring i skolen. Det er kanskje ikke så fristende å få flere saker der opposisjonen raser over tilstanden i Osloskolen, men hva er viktigst: Å vinne den politiske ordvekslingen, eller å lykkes med å få på plass tiltak som kan gi en tryggere skole?

Det er lett å miste følelsen av hva disse sakene egentlig dreier seg om. Bak ordene byrådssak, vedtak, tiltak, handlingsplan, kompetansepakker og tilsyn ligger skjebnene til enkeltmennesker i et system som ikke er godt nok tilpasset menneskelighet. Lærere er ulike. Elever er ulike. Det er ikke en oppskrift på hvordan man som lærer skal kunne håndtere eller i beste fall unngå vold i klasserommet. Å løse Osloskolens voldsproblem er en svært vanskelig jobb. Som Marte Gerhardsen selv sier: Det finnes ingen quick fix.

Men hvis Osloskolen skal kunne komme noen som helst vei i å skape et miljø der flere elever og lærere har en bedre hverdag, og i tillegg kunne sikre det samme for nyankomne flyktninger, så krever det ro i rekkene. Og hvis ikke Marte Gerhardsen klarer å få til dette, er byråden nødt til å ta grep. Det som skjer i Norges største etat nå er ikke et TV-drama, slik det av og til kan se ut som. Det er ekte, og konfliktene rammer elever og lærere. Det kan vi ikke akseptere.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen