En usikker fremtid i møte

«Kvinne (27) i elektrisk rullestol kastet ut av hjemmet sitt. Nå må hun og assistentene sove i telt i Østmarka de neste ukene. Heldigvis går pustemaskinen på batteridrift».

Neida. Så ille er det faktisk ikke. Jeg er ikke blitt kastet ut – ennå.

Tidligere har jeg stort sett bare hatt positive erfaringer med Nav, og jeg er generelt ikke typen som liker å disse andre i offentlig søkelys. Det meste kan løses med en god dialog, tror jeg – og det finnes alltid to sider av en sak.

Men denne gangen er jeg nødt til å bryte stillheten.

Først, en introduksjon: Mitt navn er Malin. Jeg er 27 år, bor i Oslo og jobber i dag som journalist og kommunikasjonsrådgiver. Jeg trives best i varmen, og liker å gå på tur – så lenge det ikke krever fysisk innsats. Jeg elsker matlaging, høy musikk på «road trips» i bilen, og sene kvelder med en god actionfilm.

[ – Hva vil jeg egentlig bruke penger på? Hvordan er det jeg vil leve? ]

Med andre ord er jeg akkurat som andre – bortsett fra en vesentlig detalj: Jeg sitter i elektrisk rullestol, er avhengig av pustemaskin og har et assistansebehov som krever døgnbemanning. I tillegg er jeg, på lik linje med flere, det man kan betrakte som «sosialt og økonomisk vanskeligstilt». Jeg har en noe kronglete fortid med mye bagasje, preget av dårlige valg, skam og en dårlig økonomi – som dessverre medfører at jeg tidvis er avhengig av sosialhjelp for å overleve.

Å flytte til en ny plass skulle bli min nye sjanse i livet. Nå står det i fare for å kollapse.

[ Å gi mer penger i sosialhjelp løser ikke fattigdom, mener Nav-ansatt Sigrid ]

I februar i år fant jeg meg den perfekte leiligheten i Oslo. Denne skulle vise seg å være både innafor mitt økonomiske handlingsrom, tilgjengelig for rullestol, stor nok til alle hjelpemidler og med god plass til mine kjære assistenter. I tillegg var det kort avstand til jobb.

Nav var positive til å gi støtte til reetablering. Det var tross alt dette jeg trengte for å komme meg på beina igjen, etter lengre tids dialog med Nav om min økonomiske situasjon. Å flytte ville til og med øke sjansene mine til å få meg en bedre jobb.

15. mars flyttet jeg derfor inn i den nye leiligheten. Jeg signerte leiekontrakten etter det jeg oppfattet som muntlige garantier fra Nav om at alt kommer til å ordne seg, basert på tidligere dialog og vedtak. Det var bare å signere.

Tre måneder senere ligger søknaden om depositum fremdeles inne til behandling.

Ifølge Navs egen nettside vil det variere fra kommune til kommune hvor lang saksbehandlingstiden er, men dersom det tar mer enn én måned skal man få tilsendt et brev om at saksbehandlingstiden er forlenget.

Dette har jeg aldri fått.

[ Carina Elisabeth Carlsen er frittalende, synlig og har det bra med kroppen sin. Det klikker mange i vinkel av (+) ]

I stedet har jeg fått stadige løfter om svar på søknaden som ikke har blitt overholdt. Første gang var i slutten av mars. Jeg fikk SMS av veileder om at jeg ville få svar på søknaden innen første uken i april. Ingenting skjedde.

Etter purring på purring fikk jeg dessuten en telefon fra Nav lørdag 21. mai (!) om at jeg ville få et svar om planen videre innen onsdag uka etter. Svaret uteble. På ett tidspunkt fikk jeg til og med beskjed om at depositumet var ordnet opp i. Jeg ringte familien i stor glede, og sa at nå var det endelig betalt inn. Fortvilelsen var stor da jeg et par dager senere la merke til at pengene ikke var kommet inn på konto likevel.

Å være sosialklient er for meg både stigmatiserende, flaut og gjør at jeg kjenner meg utenfor i samfunnet. Det er ikke det jeg har lyst å bli assosiert med i den profesjonelle rollen min som journalist og kommunikasjonsrådgiver.

Terskelen er høy for å be om hjelp.

For meg er det å be om hjelp av Nav en siste utvei, når alle andre muligheter er brukt opp. Da er det ekstra utfordrende og nedverdigende når man faktisk ikke vet om man får den bistanden som trengs.

Enda mer demokratisk utfordrende er det når Nav ikke er villig til å opplyse navn på den konkrete saksbehandleren som er ansvarlig for saken, eller ikke har mulighet til å sette deg direkte i kontakt med riktig instans:

– Vi tar kontakt med deg, men skal videreformidle til rette vedkommende. Du hører fra oss.

Det er nærmest umulig å rette kritikk mot Nav når sosialsystemet ikke legger opp til innsyn eller opplysninger. Da er det vanskelig å holde de ansvarlig når de ikke leverer en forsvarlig tjeneste. Ikke minst er det etisk problematisk at Nav ekskluderer funksjonshemmede med nedsatt lungekapasitet og taleevne som målgruppe.

Det er ikke mulig å kommunisere direkte med Nav uten et mellomledd:

– Hei, det er litt utfordrende for meg å prate i telefon, kan vi kommunisere skriftlig på Nav.no?

– Nei, det er dessverre ikke tillatt. Vi er pålagt å ta kommunikasjonen via telefon av hensyn til personvern.

– Jeg forstår. Men kan jeg komme innom kontoret for en avtale?

– Nei, det er dessverre ikke mulig for øyeblikket.

Som funksjonshemmet har jeg like stor rett på privatliv som andre, uten at dialogen skal måtte gå gjennom assistentene mine. Dette fører til at en ellers så sårbar og stigmatiserende situasjon blir enda mer stigmatiserende, og betyr i praksis at mitt faktiske personvern ikke er til stede.

124.788 mottok sosialhjelp i 2020, ifølge SSB. 49.001 personer hadde det som hovedinntekt.

Jeg ønsker på ingen måte å dra «handikap-kortet» for å hoppe framover i køen.

[ – Dette har jeg funnet ut: Ekte vestkantdamer - konsekvent utro. Innflyttermenn - konsekvent utro (+) ]

Men det er likevel betraktelig mye vanskeligere å drasse med seg hjelpemidler, pustemaskiner, tjenestetilbud og assistenter med behov for en stabil arbeidsplass, i en uforventet flytteprosess på kort varsel. En prosess som kunne vært unngått hvis Nav fulgte sine egne rutiner og saksbehandlingsregler.

I mellomtiden forbereder jeg meg på en aldri så liten ferie ute i skog og mark i år. Jeg vurderer å lete opp gratis telt og sovepose på finn.no. Jeg tar med meg pustemaskin på batteridrift, termosflaske, personløfter med seil og ser hvor langt rullestolen min tar meg uten tilgang til strøm.

Kanskje må jeg vurdere å endre søknad om støtte til depositum, med støtte til innkjøp av bæremeis og terrenghjul til rullestolen.

Og til alle mine assistenter: Fortvil ikke. Dette blir en spennende ferie. BPA-leverandøren min kan sikkert bistå med forsvarlig HMS-tiltak underveis i prosessen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen