I forrige uke kom nok en hardtslående rapport fra FNs klimapanel (IPCC). De sosiale konsekvensene av klimaendringene og tap av natur er kritiske, og for å unngå de verste konsekvensene trenger vi snarlige tiltak. Forskerne var krystallklare og påpekte at vi «har et kortvarig mulighetsrom for å sikre en levelig og bærekraftig framtid for alle».
De var like klare på at selv om alle rammes av klimaendringene, rammes vi ikke likt. Her er kjønn én av faktorene som spiller inn. Skal kvinner, som rammes hardest av klimaendringene, sine rettigheter sikres, må vi ha et levelig miljø.
Kvinnekamp er derfor klimakamp.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XZRFCXELJ5AQ7KWMQN4JXMX6HA.jpg)
Kvinnedagen er en tid for feiring, og for kamp. Kampene har endret seg mye siden den første feiringa i Norge i 1915. Dessverre er det fortsatt stor ulikhet mellom kjønn – både økonomisk, politisk og sosialt. Den kanskje største globale krisa verden står overfor i dag er miljøkrisa, som rammer milliarder av mennesker, og sender folk i sult, fattigdom og på flukt.
Empirien er helt tydelig på at kriser, om det er korona, krig eller klima, forsterker eksisterende forskjeller i samfunnet. Kvinner er overrepresentert blant de som har møtt de tøffeste konsekvensene i samtlige kriser.
Dessverre er det ikke overraskende.
[ Har forsket på medieskandaler med kvinnelige politikere: Dette er dommen over Hadia-saken ]
Om kun én uke arrangeres FNs kvinnekommisjon (CSW) sitt årlige møte for 66. gang. For første gang er hovedtemaet nettopp å sikre likestilling og kvinners rettigheter i relasjon til klimaendringene. Dette er en viktig anerkjennelse av sammenkoblingene mellom kjønn og klima, og hvordan politiske løsninger og tiltak for kutt i utslipp, naturbevaring og klimatilpasning er nødt til å ha et likestillingsperspektiv.
Tidligere i vinter under et eget møte dedikert til samme tema lovet tre av regjeringas mest sentrale statsråder på feltet; klima- og miljøminister Barth Eide, kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen og utviklingsminister Tvinnereim, både tett samarbeid, ny prioritering og økt innsats for å sikre en helhetlig tilnærming til deres ansvarsområder. Dette er helt avgjørende om likestilling endelig skal få den tverrgående rollen i norsk politikk som lenge har vært et uttalt mål.
Globalt har koblingen mellom kjønn og miljø lenge vært mye tydeligere enn i norsk politikk. Særlig i det globale Sør hvor kvinner står for 60–80 prosent av lokal matproduksjon som hardt rammes når regnet uteblir eller flommen kommer.
Resultatet er at småbøndene mister avlingene sine, hvilket kan føre til økt sult og fattigdom som igjen særlig rammer kvinner og jenter. Strukturelle utfordringer som manglende rett til å eie land eller tilgang på ressurser forsterker det skjeve utgangspunktet i møte med klimaendringene.
I Norge har man derimot hatt et skarpere skille mellom klimapolitikk, utviklingspolitikk og likestilling. Det er en stolt norsk tradisjon å snakke varmt om kvinner og jenters rettigheter på den internasjonale scena. Likestilling er, sammen med klima, en av hovedprioritetene innen bistand og utvikling.
Derfor er det synd å se at likestilling og klima ikke ses i sammenheng.
[ Gunhild Stordalen: – Det var kulturkrasj i stor skala da jeg møtte Petter (+) ]
Ofte prioritere enten likestilling eller klima i bistandsprosjektene, og enda verre; i takt med lovord om betydningen av jenters rettigheter slipper vi ut stadig mer CO2, nedgraderer matjord og overforbruker verdens ressurser som nettopp går hardest utover kvinner. Skal lovordene faktisk bidra til likestilling, må alle kvinners rett til trygge liv og helse være fundamentet for all politikk.
Likestilling er et viktig mål i seg selv, men det er også grunnleggende og nødvendig for å sikre en bærekraftig og rettferdig verden for alle. Den ferske IPCC-rapporten slo fast at sosialt rettferdige og robuste samfunn er avgjørende for å løse klimakrisa. FN har tidligere også vist at dersom kvinnelige matprodusenter bare sikres lik tilgang på ressurser som menn, kan man få 100–150 millioner mennesker ut av sult.
Vi er nødt til å forhindre og redusere omfanget av globale kriser, og ta et oppgjøre med de patriarkalske maktstrukturene som har vært dominerende i århundrer. Likestilling, uavhengig av kjønnsidentitet, etnisitet, legning eller tro, bidrar til å bedre livssituasjonen til alle mennesker. Med likestilling som en grunnpilar i all politikk og alle handlinger, vil vi kunne løse en rekke kriser, og skape gode samfunn for alle – uavhengig av kjønn.
Verken likestilling eller miljø kan være prinsipp vi velger å inkludere når det passer andre interesser.
[ Tande om høydeskrekken: – Jeg ser aldri ned ]
Det må gjennomsyre all politikk. Norge må trappe opp miljøpolitikken og tiltakene, med likestilling i mente, og endelig ta vårt rettmessige ansvar for den krisa vi faktisk vært en stor bidragsyter i å skape.
Om ei uke skal Norge igjen delta på den internasjonale scena i New York under CSW66. Politikerne skal igjen snakke varmt om kvinners rettigheter i relasjon til klimaendringene. La oss håpe Norge mener alvor med sine lovord denne gangen.