– Ingen reiser til Planica for å hoppe høyt. Du reiser til Planica for å hoppe langt

– Jeg har aldri greid helt å beskrive hvordan det er når du er i svevet og tror heller aldri at jeg kommer til å greie det. Det er noe som må oppleves.

Daniel-André Tande er på Lillehammer for å trene med hopplandslaget. Han har satt av en hel ettermiddag til Dagsavisen og tenkte kanskje vi kunne sitte ute på sletta og ta en prat. Det er sånn sporten jobber. Det blåser småjævler, så det er helt uaktuelt. Isteden får vi bruke det gamle pressesenteret som ble bygget til OL i 1994. Etter å ha gått fra rom til rom i det spøkelsesaktige bygget, luktet på gjenglemte treningsklær og snublet over forlatte ting med den gamle OL-logoen på, finner vi et sted å sitte. Og der kommer han, Danny som han kalles av lagkameratene.

– Drømmen om å fly, du kjenner at det går langt … wow, det er en deilig følelse. Men det er litt for mye vind i dag til å hoppe, sier han og retter på capsen. Utenfor vinduet ligger Lysgårdsbakken badet i sol.

– Stemmer at det du har høydeskrekk?

– Ja. Det går greit her fordi denne bakken ligger i terrenget. Og så lenge jeg ser den veien jeg skal kjøre, så er det ikke guffent. Men hvis det er tårn og du kan se ned på baksida, uff det syns jeg er ille. Så jeg ser aldri ned.

En skihopper med høydeskrekk lyder som en gigantisk selvmotsigelse. Selv foretrekker han å kalle det dobbelt adrenalinkick.

– Hva tenker du når du står øverst ved hoppet?

– Ikke så mye. Når jeg sitter på bommen, tenker jeg ikke på noen ting.

Når jeg sitter på bommen tenker jeg ikke på noen ting.

—  Daniel-André Tande

«Guess who’s back», kunne vi lese på hopplandslagets Instagram-profil den 24. august. Mye spenning har vært knyttet til det første hoppet Daniel skulle gjennomføre etter det stygge fallet han hadde i Planica i mars. Nå har han hoppet, og han innrømmer at det kilte i magen. Han føler seg i bedre fysisk form nå enn på denne tida i fjor.

– Da jeg hoppa første gang siden fallet, var litt mer nervøs mens jeg skifta, men da jeg først satt på bommen, var jeg ikke lenger nervøs. Hvis jeg fortsetter på denne nivået, så tror jeg at jeg kan bli en sterk konkurrent i vinter. Jeg er klar.

[ Tande vil tilbake til Planica: – Jeg husker ingenting ]

Denne helgen hopper han i Klingenthal i Tyskland. Det er hans første internasjonale hopprenn siden fallet i mars.

– Hva er din sterkeste egenskap?

– Jeg vil si at staheten mi kommer godt med veldig ofte, selv om det også kan ødelegge litt av og til.

– Skihoppere har ry på seg for å være fryktløse, ja, nærmest litt gærne?

– Ja, man pleier å beskrive hopp som en sport for folk som har et par skruer løs. Samtidig så kan du ikke mangle de skruene. Om du er klin gæren, kan det gå fryktelig feil, så du må ha en sunn respekt.

Apropos skruer har han fått en metallplate langs venstre side av kragebeinet. Den er det ti skruer i. Under fallet i Planica feide han ut fra hoppkanten i 102,6 kilometer i timen og endte med en dramatisk styrt der han pådro seg knust kragebein, punktert lunge, hjernerystelse og fire hjerneblødninger. Hoppsjef Clas Brede Bråthen trodde han var død. Da han spurte den tyske legen på stedet om hva han måtte forberede seg på, hadde han fått beskjeden: «Det verste.»

Daniel var uten puls i flere minutter. Deretter ble han lagt i kunstig koma. Den ene hjerneblødningen lå i nærheten av senteret i hjernen som styrer personligheten. Hadde den vært større, kunne han ha våknet opp som en helt annen person. Fire dager senere våknet han opp til mamma Trude og kjæresten Anja ved sykesengen i Ljubljana med personligheten intakt.

– Det ble noen tårer da, ja. De var redde, så jeg tror det var bra for begge to å komme ned og se at jeg fortsatt var meg sjøl.

[ Bråthen snakket med Tande etter skrekkfallet: – Det første han sa var «du blir ikke kvitt meg så lett» ]

Det er blitt hevdet at det vanskeligste med skihopping ikke er det fysiske, men det mentale. Det siste han husker, er dagen før laget reiste til Slovenia, at han gikk tur med søsteren og samboeren hennes. Kanskje er det en velsignelse.

– Ja, mentalt er det egentlig ikke noe problem. Da jeg våkna etter dagene i koma, hadde jeg visst ringt Lars Haugvad som var fysio på laget vårt for Olympiatoppen og lurt på når han var klar for å begynne opptreninga.

– Hva sa han til det?

– Han bare begynte å flire.

– Var det vondt?

– Nei, jeg var så neddopa at jeg hadde det helt topp, jeg. Jeg visste ikke at jeg hadde skada kragebeinet heller, så jeg ville opp hele tida, men fikk streng beskjed om å ligge rolig.

Hånda glir opp mot venstre skulder. Av og til kan han kjenne metallplata fysisk.

– Noen steder er nerven kuttet, så der er det numment, men når jeg beveger enkelte muskler, kan jeg kjenne den. Det er litt ekkelt. Jeg kan ikke få trykk oppå der, kan ikke gå med sekk og sånn. Så jeg må vel legge inn padding på alle T-skjortene mine.

– Har du fått noen varige men etter fallet?

– Absolutt ingen ting. Jeg er vel flink til å komme tilbake, kanskje? Flink til å falle, flaks i uflaksen. Kall det hva du vil.

– Kan man lære å falle så stygt?

– Nei, det er vel heller trening jeg har fått helt fra jeg var ung som gjør at jeg har god kroppskontroll og en romorientering som gjør at kroppen reagerer riktig når man først går på en smell. For når det skjer, går det så fort at du ikke rekker å tenke. Det er kanskje like greit.

[ Daniel-André Tande utskrevet fra sykehus ]

Selvfølgelig er fallet blitt sett om og om igjen. Eneste feilen han har klart å se, er at han har altfor flate ski for tidlig, noe som gjør at det blir for mye press oppå skiene.

– Får du det i den farten der, så er du fucked. Selvfølgelig kunne jeg steila og heller hoppa høyt, men det er jo ingen som reiser til Planica for å hoppe høyt. Man reiser til Planica for å hoppe langt.

– Du må ha mye guts?

– Ja, for å få til et bra hopp, spesielt i Planica, så føler du at du gjør alt du kan for at det skal gå til helvete, egentlig. Det er litt skummelt å overvinne den bakken første gang man hopper der, å tørre å gjøre et ordentlig skihopp. Du har så ekstremt høy fart, og trykket komprimerer deg mye mer enn i andre bakker, noe som gjør at du får en enda spissere leggvinkel.

– Så med andre ord kan du ikke være redd for å legge deg flat, bære eller briste?

– Nei, du kan ikke det. Og historisk sett bærer det oftere enn det brister.

[ Daniel-André Tande i kunstig koma med brukket kragebein etter fallet i Planica ]

I 1994, en måned etter at Daniel ble født, satte en stilhopper fra Nord-Odal utfor Lysgårdsbakken med OL-fakkelen i hånden foran 40.000 tilskuere og to milliarder TV-seere. Stein Gruben var reservehopper for Ole Gunnar Fidjestøl og var nødt til å utføre dette seremonielle hoppet fordi Fidjestøl hadde ramlet under prøvene og skadet seg stygt.

– Dette er en ekstrem idrett. Hva er det som gjør at man får lyst til å bruke så mye av livet sitt på det?

– Man begynner jo ikke akkurat i en sånn bakke, sier han og nikker mot Lysgårdsbakken.

Han var bare et halvt år gammel da familien hadde flyttet fra morens hjemby, Narvik, til Kongsberg, og han begynte å hoppe på ski. Den sju år eldre storebroren hoppet, og Daniel var med. Mens broren hoppet, lekte Daniel i snøhaugene. Han ville bli som broren sin.

– Ja, han og faren min var forbilder. Pappa hoppet ikke på ski, men han er et stort forbilde som far. Uansett, det kan vel ikke akkurat kalles skihopp det jeg starta med, jeg ramla utfor en liten skrent med langrennsski på beina, smiler han.

– Men det er jo gøy, da. Det er derfor man fortsetter. Det er adrenalin selv i de små bakkene. Første gang du hopper over K-punktet, for eksempel, eller første gang du lander med nedslag eller når du går opp en bakkestørrelse. Det handler om … uff, hva er det ordet igjen, sier han og klør seg under capsen.

– Det er et eget ord for det …

– Mestringsfølelse?

– Akkurat! Mestringsfølelse. Du kjenner på mestringsfølelsen hver gang du bryter en ny barriere.

I starten gikk det ikke alltid veien for Daniel. Men han hevder at han alltid er blitt trigget av motgang.

– Du ble tidlig oppdaget som et talent?

– Ja, men jeg vant nesten aldri et eneste renn når vi hoppa rekruttkupp. Jeg vant bare en eller to ganger når ingen av de beste var med.

Da han havnet i juniorklassen, gikk det betraktelig bedre. Plutselig havnet han på toppen av pallen.

– Det første kvarteret eller halvtimen etter at det har gått skikkelig dårlig, så er jeg ikke veldig glad, og jeg skal vel legge opp nærmere 20 ganger i løpet av en vinter, jeg. Men når det har gått en halvtime, er jeg klar for neste dag.

– Så denne staheten er oppskriften på suksess?

– Ja. Og så det å hele tiden finjustere teknikken. Jeg har alltid likt ting der man må være flisespikker, sier han og forteller at han tidvis er så nøye at det er irriterende for andre.

Favorittfaget på skolen var matte. Men han hadde kun én ambisjon i livet: Å hoppe langt på ski. Noen plan B har aldri eksistert.

– Forbildene var Ruud-brødrene og Kongsberg-hoppera. Og selvfølgelig alle de som gjorde det bra da jeg var liten.

Det tok ikke lang tid før alt fokuset var på hoppingen.

– Du må forsake mye hvis du har lyst til å slå igjennom på høyt nivå, men for meg var ikke det noe problem, egentlig. Jeg hadde ikke andre planer, men jeg vil tørre å påstå at jeg var mer sosial den gangen enn jeg er nå.

– En idrettskarriere er et nåløye.

– Ja, og det er et privilegium å få lov til å holde på med det man har drømt om helt siden man var liten. Det er en av grunnene til at jeg er ekstra glad for at jeg fortsatt kan holde på. For i mitt hode har det aldri vært andre alternativer.

[ Kadafi fra Lier: «nitti prosent Kadafi» ]

Han har jobbet i kassa på Rimi på Kongsberg. Jobbet på et hjem for folk med funksjonshemninger. Det må mye ekstrajobbing til for å finansiere idretten.

– Blir man rik av å drive med skihopping?

– Det kommer helt an på. Gjør du det bra en sesong, så kan du tjene godt, men gjør du det dårlig, derimot, er det ikke så mye å skryte av. Da jeg var på rekruttlaget, jobba jeg så mye i tillegg til all treninga at jeg endte opp med å bli skada. Kroppen var helt kjørt, og da var det rett ut, to måneder med skade.

– Det er ikke allting som blir slik man hadde håpet på …

– Det er mye som ikke blir som det skulle. Stort sett alt, egentlig.

Det er mye som ikke blir som det skulle. Stort sett alt, egentlig.

—  Daniel-André Tande.

De var fire søsken, storebror Jens, storesøster Ida, Daniel og lillebror Håkon. Håkon ville bli som Daniel. Og snart begynte også han å hoppe på ski, og det ble tidlig klart at det var flere enn ett talent i familien Tande. Sammen med pappa reiste Daniel og Håkon rundt på hopprenn. Sammen skulle de bli Norges svar på de finske brødrene Hautamäki.

– Håkon var god og ble regnet som et enda større talent enn deg?

– Ja, det tror jeg faktisk. Han var tidlig mye bedre utvikla enn det jeg var og hadde hoppa mye lenger enn meg. I tillegg hadde han mulighet til å diskutere teknikk med bror sin. Det hadde ikke jeg. Så alt lå til rette, egentlig.

– Så du ga gode råd?

– Ja. Ikke at han alltid hørte på dem, da, ler han.

– Men når han hørte på det, så funka det som regel.

[ Medaljenes bakside for Birgit Skarstein (32) er alle som påpeker at hennes valg i livet legger press på andre ]

I 2018 vinner Daniel VM-gull skiflyging i Oberstdorf. Da seieren er et faktum, rømmer han gråtende ut i garderoben. Publikum venter, TV-reporterne står i kø. Medaljeseremonien må utsettes. På sportssendingen på NRK tørrprater Karen Marie Ellefsen for å holde det gående. Men Daniel klarer ikke slutte å gråte. Det er ikke gledestårer. Han blir alvorlig i stemmen når vi tar det opp.

– Ja, den seieren smakte ikke så godt som mange skulle tro, sier han.

Fire måneder tidligere hadde lillebror Håkon begått selvmord. Etter brorens død hadde Daniel gått inn i en boble der han bare trente. Familien ville gjerne at han skulle komme hjem, dele den tunge tiden sammen med dem. Isteden gikk han på trening, og da resultatet ble kronet med gull, ble det for mye. Han hadde ønsket at lillebroren kunne vært der og opplevd seieren. I 2019 sto hele familien åpent fram på TV 2 og fortalte om Håkons selvmord.

– Selvmord er fortsatt altfor tabubelagt. Så vi syntes det var viktig å dele vår historie, i håp om at det kan gjøre det lettere også for andre å snakke om det. Dessverre føler altfor mange som har selvmord i familien, skam og tør ikke prate om det. Det er synd. Jeg syns det er mye bedre å være åpen om det.

Nobody leaves Tande in the corner. Når det gjelder gode egenskaper, så har hoppstjerna fått mye oppmerksomhet for sine danse-moves. Ikke minst etter at han gjennomførte den legendariske dansescenen til Jennifer Grey fra «Dirty Dancing» med NRKs Anders Jacobsen i rollen som Patrick Swayze i et innslag på tv. Selv hadde han ingen kjennskap til filmen, men levde seg godt inn i rollen som grasiøs og nyforelska tenåringsjente med hvit tyllkjole og perleøredobber. Stilmessig og musikalsk var det et godt stykke unna hans egen musikksmak, som startet med AC/DC på barneskolen. Musikk har alltid vært viktig.

– Hva slags musikk liker du?

– Jeg liker egentlig bare gammel musikk. Elvis, Johnny Cash og Bob Dylan. Hver dag da jeg kom hjem fra barneskolen, satte jeg på Elvis’ «Blue Suede Shoes» og dansa rundt i stua helt til folka kom hjem. Da var det bare å skynde seg å sette seg ned og late som om en gjorde lekser.

For mange sesonger siden pleide han å høre på rap før han hoppa. En trener hadde anbefalt Eminems «Lose yourself», mente teksten passet godt for en skihopper, selv om gatene i Detroit er ganske langt unna livet til en norsk toppidrettsutøver.

– Ja, jeg hørte mye på rap, da ble jeg gira. Men de siste åra har jeg sluttet å høre på musikk før jeg hopper.

– Hvorfor det?

– Jeg føler ikke at jeg trenger det.

I 2013 ble to norske skihoppere fotografert med bare overkropper i et kuldekammer på et spahotell i Seefeld. En tysk avis snappet opp bildet og skrev at nordmennene så ut som «ribbede høner» og hevdet at hoppsporten ris av et slankehysteri som feies under teppet.

– Må man være slank når man skal hoppe langt?

– Ja, selvfølgelig må du være lett for å kunne hoppe langt. Men vi har regler på det i Norge, vi blir nekta å starte om vi er for lette og det er fare for helsa. Så vi må sørge for å holde oss over det som er grensa satt av ekspertene på Olympiatoppen.

– Men er det et liv på havregrøt og proteiner?

– Nei, det er mange år siden det var sånn. De fleste har bra forhold til mat, tror jeg, uten at vi egentlig snakker så mye om det. Jeg tør påstå at det står verre til i andre idretter.

– Hvor mye veier du?

– Det vet jeg ikke, har ikke vært på vekta på en stund. Jeg prøver å spise sunt, men har en sykt høy forbrenning, så jeg har fått beskjed om at det gjør ikke noe om jeg spiser en pizza eller to i uka.

[ I kvar nye by kor sønene stiller til start, må Tone Ingebrigtsen og ektemannen Gjert finne ei kyrkje og tenne eit lys ]

At han har modellpotensial, er ikke vanskelig å se. Egentlig merkelig at ingen motehus har kapret han ennå. I eget miljø, derimot, har mange sett at fyren har stil. En stund gikk han under klengenavnet Ralph Cifaretto, etter en av de mest velkledde rollefigurene i «Sopranos».

– Ja, det var Mags, treneren vår som sa det. Han syns nok jeg var veldig stilren en periode der, smiler han.

– Hva skal du gjøre når hoppkarrieren er over?

– Jeg har ingen planer. Men forhåpentligvis ikke jobbe. Jeg har mange ganger prøvd å finne noe å holde på med som jeg liker, men har ikke funnet noe annet.

– Du kunne jo bli trener, da?

– Ja, jeg kan jo det. Men jeg ser for meg at når jeg er ferdig med skihopping, så har jeg kanskje ikke lyst til å jobbe med noe som gjør at jeg må reise veldig mye. Det kan endre seg når jeg blir eldre.

– Du ble fotografert i bar «overs» for en stund siden og spådd en fremtidig karriere som modell?

– Ja, det hadde vært lekkert.

– Kunne du tenkt deg å gå på catwalken?

– Uff, nei. Det ble fine bilder, men det var ikke veldig gøy, sier han og tenker seg litt om.

– Jeg kunne blitt komfortabel hvis jeg hadde gjort det mange nok ganger. Så det er bare å ringe hvis det er noen som har noe tilbud. Jeg er ikke noen megafan av åtte-til-fire-jobb, så det kunne passet meg bra sånn sett. Jeg sover lenge om mårran, og sånn vil jeg ha det.

Men alt dette får bli seinere, for Daniel har ikke hoppet ferdig. Han vil mer. Mye mer.

[ Marit Breiviks metode ]

– Er du aldri nervøs?

– Å, jo da. Alltid foran første sommerhoppet, når jeg ikke har hoppet på en stund, da er jeg litt nervøs. Og første hopp i storbakke på sommeren. Og så er jeg alltid nervøs i konkurranser. Og i første skiflyging i sesongen, for skiflyging er det jo veldig sjelden man gjør i løpet av en vinter. Det er en helt syk følelse.

Å hoppe lenger og lenger har alltid vært et sug blant disse utøverne. Dagens rekord for skiflyging er det østerrikeren Stefan Kraft som har, etter at han hoppet 253,5 meter i Vikersund i 2017. Farten hopperne har når de lander, er oppe i 130 kilometer i timen. Selv har Daniel beskrevet følelsen som å bli skutt ut fra hoppkanten. Han sier følelsen er noe av det villeste som finnes. Første gang han hoppet i en 90-metersbakke, fikk han ikke puste. Det var her, i Lysgårdsbakken. Nå vil han tilbake til Planica. Beseire monsterbakken som nesten tok livet hans.

– Ja. Jeg vil det. Det gjenstår å se om jeg får det til. Jeg er ikke nervøs.

---

5 favoritter:

– Film: «Shawshank Redemption». Syns det er helt håpløst at «Forrest Gump» gikk av med alle prisene det året den kom ut.

– Musikk: Jeg har alltid vært glad i gammel musikk, så jeg hører mye på Radio Vinyl og P1 retro favoritt artist er Bob Dylan. Låten for øyeblikket «Boots of Spanish leather». Jeg hører nesten ikke på musikk som er laget etter 90-tallet.

– Mat: Pizza, yndlings er quattro formaggi, det fins ikke noe bedre enn det.

– Bok: Hører mer på lydbok. For tida går det i «Jomsvikingene».

– Yndlingsboka jeg har lest flere ganger, er «Hobbiten». «Lord of the Rings» har jeg hørt på lydbok.

– Sted: Godt spørsmål. Hotellferier er ikke min favoritt. Jeg tror det må bli et lite sted, jeg trives godt blant lite folk, egentlig. Kongsberg er fint, Brumunddalen er fint. Skauen er fint.

– Jeg trives på småsteder.

Daniel-André Tande (27)

Fra Kongsberg. Født 24. januar 1994 i Narvik

Falt stygt i Planica i mars i år. Gjør comeback i høst.

Klubb: Kongsberg

VM skiflyging: 4 gull (individuelt 2018, lag 2016, 2018, 2020)

OL: 1 gull (lag 2018)

VM: 1 sølv (lag 2017)

Verdenscupen: 7 enkeltseirer (siste 30. november 2019)

Samboer, bor på Stovner i Oslo

---