Denne artikkelen ble skrevet før ble det kjent at Tajik trekker seg også som nestleder i Ap, men er oppdatert.
– Hei! Så du den pressekonferansen med Hadia Tajik, hvor hun sa unnskyld? Hva tenker du?
– Ja. Det har jo vært mange som har vært ute og sagt at hun ikke fremstår som en angrende synder. Men hva skal egentlig inngå i en unnskyldning for å fremstå angrende?
Spørsmålet kommer fra Elin Strand Larsen. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og har skrevet doktorgrad om «Når kvinne må si unnskyld ... Medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier». En vaskeekte kvinne-sier-unnskyld-forsker, der altså.
Arbeidsminister Hadia Tajik måtte som kjent trekke seg onsdag forrige uke, etter lang tids medietrykk. I helga ble det også kjent at hun trakk seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Hun har blitt beskyldt for pendlerboligjuks, gått til angrep på Aftenposten, og måtte tåle stadige nye saker om sine egne økonomiske disposisjoner fra mange år tilbake. En viktig omdreining i saken var da tre LO-topper gikk til samlet angrep på henne. Og onsdag var det slutt. En presset, men rak Tajik sto aleine på podiet. Hun skrøyt av egen innsats, men beklaget og fortalte at hun ville trekke seg, av hensyn til partiet.
Og da spør man seg, i og rundt politikken: Var det nok? Er det greit nå? Elin Strand Larsen virker ikke helt overbevist om akkurat det.
– Hun blir stilt mange spørsmål av journalister. Hva konkret er det du angrer på? Hva unnskylder du? Det klarer hun ikke gi noe tydelig svar på. Og da er det fort å trekke den konklusjonen at unnskyldningen ikke holder mål, sier Strand Larsen.
Inntok mellomposisjon
Forskeren ser de tre største pendlerbolig-sakene i sammenheng. Hun mener tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen absolutt ikke beklaget noen ting, og fortsatt ikke gjør det. Kjell-Ingolf Ropstad derimot, sa et veldig kraftig unnskyld. Og Hadia Tajik inntok en slags mellomposisjon. Hun angret, men ville likevel fortsette som nestleder, var budskapet på pressekonferansen forrige uke, før hun kun dager seinere bestemte seg for å trekke seg fra vervet.
– Det er her hun går litt i spagaten. Det er en vanskelig øvelse, sier Strand Larsen.
På den andre sida. Unnskyldningen fra Ropstad kom lenge etter at saken var ferdig.
– Når Ropstad sier dette har han allerede gått av. Han har ikke noe å tape lenger. Og KrF har gjort et dårlig valg. Så man kan kanskje tenke at også det er en strategi: Å legge seg så fullstendig flat at han en eller annen gang kan komme tilbake.
[ Slapp av, det er ikke jod du trenger hvis det smeller ]
Forskjell på folks forventninger
– Du har forska på medieskandaler og kvinner som sier unnskyld … Hva har du funnet ut?
– Det som går igjen er at det er et krav. Du må du si unnskyld. Selv har de ofte tenkt at de ikke har gjort noe galt. Men de møter dette kravet om å beklage. Det er veldig vanskelig å få til en oppriktig unnskyldning hvis man ikke mener det selv. Da rasjonaliserer eller bagatelliserer man gjerne. Så slenger man på alt man har oppnådd, bare for å minne folk på det. Det bidrar til at unnskyldningen ikke fremstår så naken.
– Er det forskjell på hvordan damer og menn sier unnskyld?
– Nei, men det er kanskje litt forskjell på forventningene. Tradisjonelt har makt vært mennenes arena. Damene har vært der litt på nåde. Skal man hevde seg må man være dobbelt så god som sin mannlige kollega. De damene har ikke kommet seg dit ved å neie og bukke og føye seg. Så det å si unnskyld er ikke lett for dem.
– Menn kan nå toppen også uten å være harde og tøffe?
– Jeg tror det. Så er det kanskje en forventning om at damer har lettere for å ty til unnskyldning. Dette er jo bare stereotypier og fordommer. Men damene som har kommet seg til de posisjonene, de har ikke unnskyldt seg på veien. Det sier kanskje litt om en del av personligheten til de som har orka å komme seg opp dit. Man føler at man ikke har gjort noe galt, så hvorfor skal man unnskylde det? Da kan man jo likså godt gå av og tenke at dette her går over.
Kvinner går oftere av
En interessant kjønnsforskjell oppdaget Strand Larsen da hun forsket på dette. Dataene viste at kvinner går av oftere enn menn.
– Da stilte jeg disse damene spørsmål om hvorfor de gikk av, ga de meg tre grunner: Familie og barn rammes, de hadde få eller ingen offentlige støttespillere, og at det rett og slett ikke er verdt det.
– En ting er å ha en høy stilling og det man må forsake. Men når det topper seg med en skandale, så er det veldig lett å dra den konklusjonen: Dette er ikke verdt det.
En av dem hun forska på svarte enkelt: «Hvis vi ikke kan være ministre, da kan vi selge pølser. Mens mannfolka er litt for glade i makt, og litt redde for at de ikke kan gjøre noe annet.»
[ Gjertrud er ny leder i AUF i Oslo. Vi utfordra henne med åtte litt vanskelige spørsmål ]
Strand Larsen beskriver pendlerboligsakene sånn:
– Du ser flinke politikere som har alt «going for them», og så går de i den samme fella. Så starter de veldig offensivt. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har fulgt reglene. Og så begynner ballen å rulle.
Strand Larsen synes det hadde vært interessant om noen tidlig hadde sagt at det var en ukultur her som skal ryddes opp i.
– Men det er det ingen som sier. Verken Ropstad, Eva Kristin Hansen eller nå Hadia Tajik har vært i nærheten av å kritisere noen form for ukultur, sier Strand Larsen.
Ingen universalløsning
– Er det noen måte man kan si unnskyld som gjør at man lettere slipper unna?
– Ikke som jeg vet om. Hvis jeg hadde visst det hadde jeg tjent meg rik på fancy seminarer.
– Man kan overdrive sjølkritikken? Unnskyld at jeg har vært dum og slem og dessuten er jeg stygg på håret?
– Haha, nei. Det er ikke noen universalløsning der, altså. Selv om jeg gjerne skulle hatt den. Det skulle nok de politikerne gjerne hatt også.
