Stortinget har gjennom det siste året markert hundreårsjubileet for kvinners representasjon. 11. januar 2022 var det nøyaktig hundre år siden arkitekten Karen Platou fra Kristiania tok sete på Stortinget, som den første kvinnen som ble valgt inn til fast plass i vår nasjonalforsamling.
Åtte år etter at kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn, ble dermed en kvinne valgt til å representere folket, på linje med menn. En barriere var brutt. Barrierer som brytes skal vi feire, og bruke som inspirasjon til å gå løs på neste barriere.
Det gjenstår alltid noen flere.
[ Hege Ulstein: Heteslag ligger an til å bli en ny, verdensomspennende folkesykdom ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/NUAC2E4R5NH2HD366T2AINWX2I.jpg)
Karen Platou representerte Høyre og var valgt inn på en felles valgliste for Høyre og Frisinnede Venstre. Hun var født i Mandal i 1879, vokste opp i en velstående familie og tok selv høyere utdanning.
Da kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913 hadde Platou allerede ti år bak seg som arkitektassistent i Hamburg, der hun ifølge en venns omtale gjorde det uhørte å sitte på kontoret og tegne «som en mann». Hjemme i Norge igjen arbeidet hun som sekretær for den konservative husmorforeningen Hjemmenes Vel og var medlem av Kristiania bystyre.
Hun var også aktiv i Nordens Husmorforbund og Norsk Kvinnesaksforening og drev motstandsarbeid under andre verdenskrig fram til hun måtte flykte til Sverige.
[ Etter tre døgn på flukt er Viktoria endelig hjemme hos kjæresten ]
På Stortinget var hun en aktiv debattant, ofte med mange kortere spørsmål og innvendinger til sakene. Rett som det var framhevet hun at hennes innlegg var som den kvinnelig representanten i salen. Hun viste et sterkt engasjement i sosiale saker.
Dette gjaldt også saker der hun beklaget å måtte være med på nedskjæringer grunnet pengeknapphet og der hun erklærte at noen felt måtte skjermes mot kutt, slik som i denne debatten om skolehjem for forsømte barn 15. mai 1924: «Men det er et punkt, hvor jeg ikke helt kan være med, og det er naar det gjælder det forebyggende – jeg understreker det forebyggende – arbeide blant barn og ungdom.»
Hennes fagbakgrunn som arkitekt var også tydelig i mange saker.
Hun uttalte seg – som den erfarne arkitekten hun var – om byggeplaner, økonomi, måter å utvide eller begrense byggeprosjekter på, innredning av hjem, offentlige anbud, etterlysning av den lovede byggeloven m.m. Hun integrerte også ansvaret for sosiale spørsmål i det byggfaglige – for eksempel ved å erklære nødvendigheten av å sette inn større vinduer i fengsler og sørge for mer luft i boliger for å hindre tuberkulose.
«Jeg betrakter mitt arbeide her som et pionérarbeid,» kommenterte Platou kort tid etter at hun tok sete. Senere skulle hun peke på at hun ikke opplevde å bli hørt. «Man var vel heller ikke kommet over de gamle fordommer at en kvinne ikke dugde i det offentlige liv,» mente hun, men hun roste samtidig de kvinnene som hadde etterfulgt henne på Stortinget.
[ Laura er hentet inn til Norge for å gjøre jobben som mange ikke orker (+) ]
Ved siste stortingsvalg høsten 2021 ble kvinneandelen på Stortinget 45 prosent, en ny rekord. Langsomt gjennom dette hundreåret har vi beveget oss nærmere og nærmere en antallsmessig likeverdig fordeling av representasjon mellom kjønnene.
Det har vært en lang vei å gå og mange har kjempet modige og tunge kamper fram mot en situasjon der kvinner kan innta ethvert verv eller enhver posisjon i det norske samfunnet og også bli hørt og respektert. Dette er et tankekors for oss som er innvalgte representanter i dag.
Gjennom tidene har det vært varierende syn på hvem som i et representativt demokrati er egnet til å styre på vegne av folket. På samme måte er det blitt stilt varierende krav til hvem som til ulike tider har vært regnet som kvalifisert til stemmerett.
Økonomisk uavhengighet var lenge regnet som en nødvendig kvalifikasjon for både stemmerett og representasjon. Det å være mann var for øvrig nesten like lenge regnet som en helt obligatorisk forutsetning. Dette hang naturligvis sammen med etablerte kjønnsroller. Kvinner var verken regnet som biologisk eller intellektuelt egnede til å stemme eller bestemme i politikken. Det har tatt tid, men dette er heldigvis tilbakelagte skranker for representasjon i dag.
[ – Jeg var livredd. Og ensom. Hver eneste skoledag var et helvete (+) ]
Vår utfordring er imidlertid å identifisere og deretter bekjempe de usynlige barrierene som i dag hindrer grupper og personer å bli hørt og representert i politikken.
Platous stortingstid var preget av samtidens krevende politiske situasjon.
Det var knapphet på offentlige midler og det var arbeidsledighet, gjeld og boligmangel – noe som skapte både ressurs- og rettighetskamper. Spanskesyken hadde satt spor og polio og tuberkulose var fortsatt truende sykdommer. Fattigdom, forsømte barn, drukkenskap og dertil hørende forbudsdebatt var sentrale utfordringer. Kvinners likeverdige rettigheter var en kampsak – på langt nær en etablert rettighet.
Karen Platous engasjement må forstås både ut fra tiden, hennes politiske ståsted og overbevisning. På samme måte må vi alle være pionerer og aktører i vår egen tid.
Minnesmerker og kunstneriske representasjoner forteller om hva vi vil framheve som viktige personer og hendelser. Platous hjemby Oslo navnga i 1968 en liten vei i Stovner bydel etter henne. Og 11. januar i år ble det nye portrettet av Karen Platou avduket i Stortinget.
Det ble det sjette kvinneportrettet blant de mange mannsportrettene hengt opp på nasjonalforsamlingens vegger gjennom tidene. I Marianne Wiig Storaas sitt fremragende Platou-portrett framstilles en myndig representant mot en bakgrunn der man skimter rekke på rekke av kvinner fra Norsk Kvinnesaksforening. Slik er Platou både den framtredende innvalgte pioneren – men samtidig en i rekken av mange kvinner som har kjempet for likestilling og likeverd både før og etter hennes tid.
Karen Platou var en pioner for sin tid. Enhver tid, også vår, trenger pionerer for sin egen tid og bevissthet om nye, usynliggjorte barrierer som må overvinnes.