Englene som blør

Lyden av gråt kan noen ganger høres på Sykehuset Østfold Kalnes. Det er ikke alltid lyden kommer fra en pasient i smerter eller en pårørende som har fått et dødsbudskap. Noen ganger gråter også de som jobber for at andre skal slippe å gjøre det.

Det er ikke oppsiktsvekkende at folk som jobber tett på menneskelige tragedier kan bli berørt, kanskje til og med grine. Men iblant triller de også tårer for seg selv.

De føler at de ikke har gjort en god nok jobb. De har dårlig samvittighet. De er slitne.

Én av dem som har opplevd dette er 25 år gamle Victoria Catanho.

Vi fikk følge henne en kveldsvakt på lungeavdelingen til Sykehuset Østfold. En avdeling hvor samtlige sykepleiere som svarte på en spørreundersøkelse i desember, sa at høy arbeidsbelastning hadde gått utover helsen deres.

Bryter loven for å yte godt nok

For Catanho starter denne kveldsvakten allerede ved lunsjtider. Da er hun i gang med å smøre matpakken til morgendagens vakt. Etter en kort luftetur med hunden Balder, setter hun seg i bilen og kjører mot Kalnes i Sarpsborg kommune. En kjøretur på rundt 45 minutter.

Catanho kommer opprinnelig fra Brasil, men bor nå i Drøbak. Dit flyttet hun i 2018, etter å ha bodd og studert i Fredrikstad. I dag er hun en av nesten 5.800 personer som jobber på Sykehuset Østfold, en av regionens aller største og viktigste arbeidsplasser.

Sykepleieren har et bredt og varmt smil. Et smil vi får et gjensyn med flere ganger i løpet av den kommende vakten. Til tross for hva som venter oss.

– Vi kan ha veldig mange fine dager. Så noen veldig tunge dager. Hadde det vært så tungt hver dag, tror jeg ikke at noen hadde orka det, sier hun under bilturen til sykehuset – en av få ganger vi får tid til å gjøre et intervju.

[ Texas i taxinæringa: – For mange vil dette bli et ulevelig yrke (+)  ]

Vakta starter egentlig klokken 14.30, men vi ankommer sykehuset allerede halvannen time tidligere. Tida før har hun et møte med to kollegaer. De drøfter hvordan de skal yte best mulig omsorg for kreftpasienter. Et viktig møte, som de ikke har tid til å gjøre i løpet av den ordinære arbeidstida. Catanho skriver ikke overtid.

Hennes engasjement for pasientenes velvære kommer først.

Hun er ikke alene om å yte ekstra. Å bryte arbeidsmiljøloven er blitt nødvendig for å få hjulene til å gå rundt på Sykehuset Østfold.

I løpet av 2021 ble det registrert 28.901 brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid der. Det gir et snitt på over 79 lovbrudd per dag. Så langt i 2022, til og med uke seks, har det blitt registrert 4.309 nye lovbrudd av samme type.

Har ikke nok rom til alle pasienter

Lungeavdelingen på Kalnes er delt inn i tre seksjoner, kalt tun. Her finnes det ikke pauserom, men vaktrom. Sykepleierne er på jobb hele tida, fra øyeblikket de tar på seg den hvite arbeidsuniformen med de fargerike navnelappene, til de tar den av igjen.

Denne kvelden er Catanho vaktansvarlig. En av oppgavene hennes er å fordele rom til pasienter som skal inn på lungeavdelingen. Når vakta starter, logger hun seg på en PC. Den viser at avdelingen har 28 innlagte pasienter for øyeblikket. Maks kapasitet er 32.

På sykehusets akuttmottak viser oversikten 53 pasienter fordelt på 19 sengeplasser.

– Det er helt vanlig. Jeg prøver å ikke se for mye på det. Da blir jeg bare stressa, forteller sykepleieren.

I løpet av en vakt blir hun ofte nødt til å plassere to pasienter inn på samme enkeltrom. En av de store utfordringene på Kalnes er nemlig plassmangel. Allerede kort tid etter at sykehuset sto klart i 2015, hadde de overbelegg. Det betyr at det er flere pasienter enn sengeplasser.

[ Sykepleier Johanne Lundegaard fikk massiv respons: – Vi er bare mennesker. Vi er ikke maskiner ]

Løsningen blir å legge pasienter i korridoren. I et forsøk på å unngå dette, har sykehuset begynt å plassere to pasienter inn på enkeltrom i stedet. Det er blitt vanlig praksis, også på lungeavdelingen.

Dette er rom på få kvadratmeter som egentlig ikke er beregnet for mer enn én pasient om gangen, men hvor sykehuset likevel har klart å stue inn to senger. TV-en deles. Det samme gjør badet.

En slik løsning er mer krevende og belastende, både for pasienter og ansatte. Men likevel helt nødvendig på Kalnes. I dag har de 60 sengeplasser for lite.

Servicebransjen burde tatt seg en tur til Kalnes og lært.

—  Odd Lundmark, pasient

Roser de ansatte

Vi får møte to av pasientene som må dele enkeltrom på lungeavdelingen denne kvelden. De forteller at de gjerne skulle ha sluppet, men at det likevel har gått greit.

– Det avhenger veldig av hvem du ender opp på rom sammen med, sier Odd Lundmark og titter bort på romkamerat Erling Karlsen.

– Ja, vi har vært heldige, smiler Karlsen.

Sengene står plassert et par meter fra hverandre. Kun et lite forheng skiller dem. På dette rommet er det dratt til side.

Lundmark har også ligget på korridor en gang. Det er han glad for å slippe nå.

– Da får du ikke mye fred og ro, forteller han.

Selv om de ansatte går rundt med munnbind på avdelingen, er det tydelig at de møter pasienter og pårørende med et smil om munnen. Men verken munnbind eller smil klarer å skjule at de også er slitne og stressa. Det har også Lundmark og Karlsen merket seg.

Likevel har ikke dette gått utover helsetjenesten. De er begge fornøyde med hjelpen de har fått, til tross for de ansattes krevende arbeidshverdag.

– Servicebransjen burde tatt seg en tur til Kalnes og lært, sier Lundmark.

Det er ikke bare sykepleiere som har det krevende om dagen. Høy arbeidsbelastning merkes i de fleste ledd på Kalnes.

– Det har vært netter der det bare har vært to renholdere på hele sykehuset, forteller Catanho.

Sykehusbygningen har et bruttoareal på over 85.000 kvadratmeter – omtrent på størrelse med St. Hanshaugen park i Oslo.

UtvidAutomatisk avspilling

Bilde 1 av 24

Vi fikk bli med sykepleier Victoria Catanho på jobb på Sykehuset Østfolds lungeavdeling. En avdeling der ansatte jobber så mye at mange velger å slutte. (Kenneth Stensrud)

Mange får nok etter få år

Overalt på Sykehuset Østfolds lungeavdeling henger det lapper, tavler og andre notater med skriftlige beskjeder. «Stå på». «Ha en fin dag». «Det er lov å være blid».

Beskjedene er ikke skrevet til pasientene, men de ansatte. De trenger også oppmuntringer.

Noe av det første som slår oss når vi kommer inn på avdelingen, er hvor unge alle de som jobber der er. Vi møter knapt noen over 30 år. Det kryr av nyutdannede sykepleiere i korridorene, som løper fra rom til rom. Samtlige har på seg joggesko, sandaler eller annet fottøy der komfort er førsteprioritet. Her kan det gå lang tid mellom sittepausene.

Alderen til de ansatte er ikke overraskende. I forkant har vi fått høre at snittalderen på avdelingen er rundt 30 år. Det viser seg at de fleste er yngre, men at enkelte ansatte er med på å dra snittet opp.

[ Noen blir koronasmittet flere ganger: Hva betyr det? (+)  ]

Det som derimot overrasker, er hvor kort tid flesteparten har jobbet der.

Emilie Møller-Olsen begynte på Kalnes høsten 2017. I 2019 ble hun overført til lungeavdelingen.

I dag har 28-åringen jobbet lenger enn de fleste på avdelingen. Tre år er altså nok til å gjøre henne til en av veteranene der.

I løpet av denne tida har sykepleieren sett kollegaer komme og gå. Nå har også Møller-Olsen fått nok. 1. mars starter hun i ny jobb.

– Det har vært høy arbeidsbelastning over tid. Nå vil jeg ha litt overskudd i hverdagen, forteller hun.

I løpet av den korte samtalen vi har, blir hun avbrutt to ganger. En kollega og deretter pasient trenger assistanse. Når hun kommer tilbake, fortsetter hun å dele sine tanker. Like blid og høflig som før.

– Jeg er en person som gir mye av meg selv. Men jeg føler ikke lenger at jeg får gjort så mye som jeg ønsker. For meg koster dette for mye til at jeg også skal kunne være den personen jeg er på utsiden, forteller hun.

I desember gjennomførte Norsk Sykepleierforbund en spørreundersøkelse blant sine medlemmer på Sykehuset Østfold. 48 prosent av dem som svarte fra lungeavdelingen, sa at de vurderte å søke på jobb et annet sted. 32 prosent hadde allerede gjort det.

Magnus Johansen er sykepleiernes plasstillitsvalgt på avdelingen. Han har jobbet der siden 2015 og kan bekrefte at flertallet av de ansatte har sluttet i løpet av få år. Enkelte bruker avdelingen som et springbrett til bedre stillinger internt i sykehuset, mens andre begynner i nye stillinger i kommunen eller det private. Mange slutter fordi de synes arbeidsforholdene er for krevende.

– Det er kjempetrist. Det er veldig skadelig for avdelingen å ikke få mer kontinuitet. Det er tøffere å bygge kompetanse og erfaring med et slikt gjennomtrekk som vi har hatt i det siste, sier Johansen.

Han vil ikke kritisere sykehusledelsen for at det har blitt sånn. Han forstår at situasjonen er krevende, også for dem.

– Jeg synes de nærmeste sjefene våre gjør mye bra. De har økt bemanningen og brukt de midlene vi har til å prioritere vaktene som trenger det mest. Det har blitt bedre, sier han.

Selv om lungeavdelingen har vært ekstra utsatt under koronapandemien, er ikke det hovedgrunnen til at mange har sluttet, forsikrer Anita Talåsen Granli, foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund. Hun kjenner Kalnes-sykepleiernes arbeidsforhold bedre enn de fleste. Utfordringene som blir lagt fram i denne saken, gjelder de fleste sykepleierne på sykehuset, ikke bare på lungeavdelingen, forsikrer hun.

– Det blir et psykisk stress når du aldri får tid nok til pasientene og du vet at du kunne ha gjort mer. Usikkerheten rundt å gjøre feil er så krevende at enten blir du syk eller så må du komme deg vekk derfra, sier Granli.

[ Slår alarm om arbeidsforholdene på Sykehuset Østfold: – Jeg går rundt med en konstant klump i magen for helsen til våre medlemmer ]

Det er ekstra tungt når du drar hjem fra jobb og kjenner at du ikke har fått spist og nesten ikke gått på do.

—  Maia Jacobsen, sykepleier

Ble advart på jobbintervju

Sykefraværet på Sykehuset Østfold har ligget på 12,02 prosent så langt i 2022. Det meste er korttidsfravær. I løpet av hele 2021 havnet sykefraværet på 8,16 prosent.

Det overrasker ikke Granli. Ifølge henne jobber mange sykepleiere over 16 timer per dag. Noen enda mer.

Én vakt er nok til å tappe energi fra de fleste. Denne kvelden kommer en kollega fra en annen avdeling bort til Catanho. Hun sier hun får lyst til å gråte og dra hjem. Litt på spøk. Men samtidig ikke.

Catanho har allerede hendene fulle. Det går knapt et minutt uten at vakttelefonen hennes ringer.

Når hun ikke sitter foran PC-en, løper hun fra tun til tun. Hun hjelper sykepleiere med å stelle pasienter, vasker og gjør klar pasientrom, skriver ut medisiner, rydder matrester og stort sett alt av ugjorte oppgaver som hun ser på sin ferd gjennom avdelingen. Oppi alt dette tar hun seg fortsatt tid til å hilse på kollegaene og høre hvordan de har det.

– Går det bra? Jeg ser du er sliten, spør hun en.

– Jeg har det ikke helt bra nå, nei.

Ordene tilhører Maia Jacobsen fra Fredrikstad. Hun var nyutdannet i juni og har jobbet på lungeavdelingen siden da. Allerede på jobbintervjuet ble hun advart: «For å jobbe her, må du tåle stress.»

– Jeg er en person som liker at det skjer ting. Det må man være for å jobbe her. Det er høyt trykk innimellom, sier hun.

– Hvordan blir du påvirket av det?

– Man blir jo sliten, da. Og stressa. Egentlig hele tida når du er på jobb.

Noen ganger blir Jacobsen så sliten at hun blir syk. Det går utover nattesøvnen og fritida. Det er samme utfordringer som mange av hennes kollegaer forteller om.

– Det er ekstra tungt når du drar hjem fra jobb og kjenner at du ikke har fått spist og nesten ikke gått på do. Det er de vaktene som er verst.

– Er det mange av de vaktene?

– Det har vært færre nå enn før, men det er fordi jeg er blitt flinkere til å prioritere meg selv, svarer sykepleieren.

I starten var hun ikke like flink til det. En vakt hadde hun ansvaret for et helt tun alene. Tolv pasienter trengte hennes oppmerksomhet hele tida. Flere av dem var svært syke. Minst én av dem lå for døden.

Også denne dagen rant det tårer nedover kinnet til en sykepleier på Kalnes.

Sliter med å skaffe nok vikarer

Det er mange lyder på avdelingen når vi er der, men ingen gråt. Det tilhører heldigvis sjeldenhetene.

I stedet hører vi maskiner som summer, tastetrykk på PC-er, lyden av sko som treffer linoleumsgulvet med høy intensitet, hostende pasienter og stemmer som beroliger dem.

Stemmer fra samtlige skandinaviske land er representert denne kveldsvakten. Det er nemlig så stor mangel på sykepleiere i Norge at Sykehuset Østfold har sett seg nødt til å hyre inn utenlandsk arbeidskraft.

Noen pendler fra Sverige. Andre har så lang reisevei at de innlosjeres på hotell eller andre midlertidige oppholdssteder.

[ Sykehuset Østfold går til innleie av boligrigger for å huse innleide vikarer ]

Laura Johansen fra Danmark tilhører sistnevnte kategori. Hun kommer egentlig fra København, men denne måneden bor hun i en leilighet i Sarpsborg. Hun er hyret inn til Sykehuset Østfold gjennom et vikarbyrå. Dette er hennes femte tur til Norge.

– Det har vært attraktivt å komme til Norge som sykepleier i mange år, forteller hun.

Første gang gjorde hun det for opplevelsens skyld. Hun vender stadig tilbake fordi det er nyttig erfaring. Og godt betalt.

– Det er klart at det er et økonomisk aspekt her også, forteller hun.

I løpet av den drøye måneden Johansen vil ha tilbrakt på Kalnes, kommer hun til å tjene langt mer enn en måned som sykepleier i København. Mangelen på sykepleiere i Norge gjør at helseforetak er villige til å strekke seg langt etter arbeidskraft. Sykehus og kommuner konkurrerer mot hverandre for å lokke helsearbeidere til seg.

I fjor brukte Sykehuset Østfold 56,7 millioner kroner på innleid arbeidskraft.

Ifølge tall fra Nav er sykepleiere den yrkesgruppen som Norge har størst behov for på arbeidsmarkedet. I fjor ble det anslått at det manglet opp mot 7.000 sykepleiere på landsbasis.

Likevel: Lønna forblir lav.

– Vi burde ha blitt betalt mer. Ingen tvil. Men det hjelper ikke å få bedre betalt og ha færre folk på jobb, sier Catanho.

Rekker ikke å spise

Apropos lønn. Sykepleierne på lungeavdelingen får ikke betalt for den halvtimes lange matpausen som er lagt inn i vakta. En pause som sjelden blir utnyttet.

Noen ganger går sykepleierne en hel vakt uten å få i seg en eneste matbit.

Selv hadde Dagsavisens utsendte spist et godt og mektig måltid før kjøreturen til Drøbak i 11-tida denne tirsdagen. For å virkelig få et inntrykk av hvordan vakten til Catanho er, var målet å vente med å spise til også hun gjorde det. Det mislyktes. Først ble en banan fortært. Litt senere tre brødskiver. Samtidig løp sykepleieren fortsatt rundt på avdelingen med tom mage.

Klokken 18.15 sier hun at det er på tide å ta seg vaktens første matbit. 13 telefonsamtaler, to mottak av pårørende, ett oppdrag på akuttmottaket og 82 minutter senere sitter hun endelig på et vaktrom med mat i munnen. Klokken har passert halv åtte.

– Jeg hadde ett nyttårsforsett i år, og det var å spise lunsj, sier kollega Jacobsen mens Catanho får i seg litt næring.

[ Sykehuset Østfold har måttet omplassere ansatte som ikke har tatt koronavaksine ]

Begrensede midler

Øystein Almås, avdelingssjef på Sykehuset Østfolds lungeavdeling, forteller at han er godt kjent med utfordringene som kommer fram i denne artikkelen.

– Vi er lei oss for å høre at ansatte har grått på jobb og ikke får tid til å spise. Vi erkjenner at det noen ganger kan bli så hektisk, men det er ikke slik vi vil ha det, sier han.

Samtidig vil han berømme de ansatte for innsatsen de har lagt ned de siste par årene. En periode som har gått særlig utover avdelinger som hans egen.

– Jeg er utrolig stolt over alle ansatte som har stått i denne koronapandemien i to år nå. Det har vært krevende, men de har virkelig stått på. Selv om det har vært tøft, har vi også lært utrolig mye, sier han.

Beregningsmodeller viser at behovet for sykehusinnleggelser i Østfold vil øke framover, uavhengig av covid-19. Altså kan situasjonen bli enda mer krevende for de ansatte.

Derfor har Helse Sør-Øst, som eier Sykehuset Østfold, gitt grønt lys for å se nærmere på en større utbygging av sykehuset på Kalnes – som altså var nytt i 2015. Dette kommer på toppen av de allerede vedtatte planene om å utvide akuttmottaket. En eventuell ekspandering av sykehusbygget ligger dog langt fram i tid.

På kort sikt har sykehuset besluttet å gjøre om møterom til en ny pasientavdeling over sommeren. Til sammen vil dette tilføre sykehuset 18 nye sengeplasser.

Det gjøres også tiltak på lungeavdelingen for å bedre arbeidshverdagen til de ansatte. Ett av disse tiltakene er kompetanseheving. Å føle mestring er viktig for å ha det bra på jobb, mener Almås.

Det samme er god bemanning. Å sørge for det, har vist seg å være en av de største utfordringene til lungeavdelingen og sykehuset generelt. At mange ansatte slutter, er derfor noe som bekymrer Almås.

– Det er en trend vi ønsker å jobbe for å snu. Å rekruttere og beholde sykepleiere har høy prioritet, sier han.

Dette er et mål som koster.

– Jeg tror alle ledere og mellomledere på sykehuset aller helst skulle ønske seg ubegrenset med ressurser, men vi har en pott som samfunnet gir oss og som vi må forholde oss til, sier Almås.

– Burde den ha vært større?

– Sett fra vår side burde den det, men vi skjønner at å øke den vil gå på bekostning av noe annet, svarer han.

Kveldens største smil

Catanho tar seg tid til én kort pause til under vakta. Den har hun spart til kveldens høydepunkt: En telefonsamtale hjem.

– Hei, Olivia. Hei, vennen min. Går det bra, sier hun mens en barnestemme høres i den andre enden.

Catanho har sin forlovede og sin datter som venter på henne hjemme. Hun har fått innvilget ammefri for å kunne være med datteren en ekstra halvtime om morgenen. Forloveden har hun knapt sett de siste par døgnene.

I løpet av den knappe fem minutters lange samtalen dras hun bort fra jobben og tilbake hjem til familien igjen. Hun smiler mer enn noen annen gang denne kvelden. Lyden av datteren på snart to år og hennes forlovede overdøver alt av bakgrunnsstøy. Så avsluttes samtalen.

Kort tid etter ringer telefonen igjen. Tilbake til jobb.

Samholdet holder dem gående

Sent på kvelden nærmer det seg endelig slutten på vakta. Nye sykepleiere strømmer inn på avdelingen. De har en halvtimes overlapping med kveldsvakta, som endelig kan begynne å senke skuldrene litt. Noen har snart gått åtte timer uten en ordentlig hvilepause som ikke inkluderer spising eller dobesøk.

Før vi drar, hører vi en sykepleier utbryte:

– Det er fint å få en rolig vakt for en gangs skyld!

Under kjøreturen hjem tar vi en ny prat med Catanho. Da snakker hun litt om de vaktene som ikke er like håndterbare. Som kollega Møller-Olsen sa tidligere på kvelden: «Du skulle vært her i går. Da var det helt ko-ko her.»

– Det er ikke bare det at vi gråter, men vi blir også frustrerte, oppgitte og kanskje litt sinna også. Hvorfor skal det være så vanskelig, sier Catanho mens hun styrer bilen hjemover langs E6.

Så hva er det som gjør at de velger å fortsette? Å stå på, mens det koker rundt dem. Å tappe seg helt for energi. Å blø for den hvite uniformen.

Alle sykepleierne vi snakker med, gir samme svar: Samholdet. Kollegaene. Og pasientene.

Det mener Catanho er det beste med jobben.

– Man har så gjerne lyst til å yte 100 prosent hele tida for alle man har ansvar for. Det klarer man ikke, men vi prøver allikevel så godt vi kan. Som regel går det utover oss selv. Dessverre.

Klokken 23.20 er hun endelig hjemme igjen. Til Mathias, Olivia og Balder.

Dagen etter er det på'n igjen. Neste vakt starter om åtte timer.

---

Sykehuset Østfold

• Sykehuset Østfold har virksomheter i en rekke kommuner, men sykehusene ligger i Moss og på Kalnes i Sarpsborg.
• De er områdesykehus for godt over 300.000 innbyggere i Østfold (pluss Vestby kommune).
• Ved inngangen av 2022 hadde de 5.777 medarbeidere. Det gjør sykehuset til en av de største arbeidsplassene i regionen.
• I 2020 hadde Sykehuset Østfold 45.498 døgnopphold fordelt på 720 sengeplasser. Antallet polikliniske konsultasjoner var 420.322.
• Sykehuset Østfold eies av Helse Sør-Øst, som igjen eies og styres av Helse- og omsorgsdepartementet.

---