Alderdommens pris

Alderdom har en uunngåelig konsekvens: døden.

Den rammer oss alle på ulikt vis, uansett om vi har hatt gode eller vanskelige liv. At livet tar slutt er en naturgitt prosess som ikke lar seg stoppe. Uavhengig av livsstil skjer det en ubønnhørlig degenerasjon og svekkelse av kropp og sinn som før eller siden påfører oss stigende grad av hjelpebehov i livets siste fase.

Det er her Norge som velferdssamfunn kommer inn. Men hvordan sørger vi for at de med størst hjelpebehov får nødvendig pleie og omsorg? Offentlige utredninger og stortingsmeldinger har de senere år vært preget av bekymring for de økonomiske konsekvensene av økende antall eldre.

Mange av de foreslåtte tiltakene har hatt som formål å redusere kostnadene og behovet for personell i pleie- og omsorgsarbeidet. Dette har ført til at behovene til de mest hjelpetrengende eldre i svært liten grad har blitt omtalt i offentlige utredninger og meldinger.

De er rett og slett oversett og glemt.

Det mangler ikke på kvalitets- og målesystemer, regler, forskrifter, indikatorer, veiledere, strategier, standarder og undersøkelser som har som formål å sikre kvalitet i eldreomsorgen.

En utredning foretatt av Det sentrale eldreråd i Oslo viste til at det fantes over tretti ulike statlige og kommunale vedtatte retningslinjer og forordninger med en rekke paragrafer og punkter, som skal sikre kvalitet i hjelpetilbudet. I tillegg finnes klageordninger, avviksrapportering, folkevalgt og statlig tilsyn med det samme formål. Det mangler ikke på byråkratiske systemer.

Utredningen konkluderte med at god kvalitet kan ikke sikres bare ved formulerte retningslinjer, målinger og anbefalinger. Det avgjørende er kunnskap, kompetanse, ressurser, bemanning, tid og god ledelse.

Vi leser rapporter om manglende bemanning og kompetanse, overmedisinering og feilmedisinering, underernæring og vold på sykehjem. Riksrevisjonen kritiserer eldreomsorgen for dårlig planlegging og styring, og at det fattes vedtak i kommunene uten god nok kjennskap til de eldres hjelpebehov og ønsker.

Statens helsetilsyn og Norsk senter for menneskerettigheter har kommet med kritiske merknader til eldreomsorgen og viser til en rekke brudd på lover, forskrifter og menneskerettigheter. I dag er grunnbemanningen i mange av våre sykehjem for lav til å sikre et tilfredsstillende tilbud til mange eldre i deres siste leveår. Knappe resurser i hjemmetjenesten fører til en stoppeklokkeomsorg og at eldre må forholde seg til for mange forskjellige hjelpere.

Når vi ser på utviklingen av velferdssamfunnet de siste 40-50 år har det skjedd store endringer i politikkens måte å styre samfunnet på. Den sosialpolitiske reformbølgen som Arbeiderpartiet stod i bresjen for på 70-tallet var preget av at utviklingen av velferdstjenester måtte ta utgangspunkt i befolkningens behov. Tjenestene måtte bygges opp nedenfra, slik Bratteli en gang uttrykte det.

Men på 80-tallet rammet den nyliberalistiske bølgen vårt land, og synet på styring av samfunnet ble vesentlig endret.

Nå skulle offentlige velferdstjenester likestilles med næringslivets produksjon av forbruksvarer. Politisk styring ble redusert til fordel for markedstenkning og bedriftsøkonomiske hensyn. Og rammestyring ble erstattet med mål- og resultatstyring (New Public Management) med vekt på rapportering og kontroll av standarder og rutiner, og ikke behov og kvalitet. Dette ble en ovenfra-og-ned styring som også rammet eldreomsorgen. Konsekvensen er at kunnskap om eldres hjelpebehov, som grunnlag for en god eldreomsorg, ble skjøvet i bakgrunnen.

Diskusjonen om eldrepolitikk er preget av dette.

I kommunene domineres den nå av Solberg-regjeringens stortingsmelding om Leve hele livet, som ikke nevner de mest hjelpetrengende eldres behov for god pleie og omsorg med ett ord. Den presenteres som en kvalitetsreform og bærer preg av målformuleringer og forebygging av helseproblemer i den friske del av befolkningen. Igjen blir hjelpebehovene skjøvet til side.

Meldingen handler om suksessfull aldring preget av aktivitetsteorier som forskjønner det livet som mange gamle lever. Hensikten er å begrense offentlige utgifter. Men før eller siden må vi alle kaste inn håndkleet og be om hjelp. Vi kan ikke fornekte vår biologiske klokke som tikker videre inntil den stopper. God nok eldreomsorg får vi ikke før gruppen med omfattende og størst hjelpebehov får nødvendig og tilstrekkelig hjelp.

Begrepet suksessfull aldring er importert fra Amerika og skaper en forventning om at vi skal holde oss unge til vi dør, bare vi er positive, effektive, aktive og sunne. Dette har skapt en egen industri som har preget både media, forskning og politikkutforming. Det kan passe for de heldige og privilegerte i samfunnet, men for alle de som går inn i alderdommen med store hjelpebehov er aktivitetsidealet en utopi. Gamle mennesker med hjelpebehov lever i overgangen mellom liv og død og må få være det de er. Vi trenger systematisk kunnskap om de hjelpebehov som oppstår for å kunne organisere og tilby god pleie og omsorg.

Det går an å snu dette hvis det er politisk vilje til å la seg informere om de faktiske forhold i eldreomsorgen og eksisterende hjelpebehov.

Eksemplet på det er bydelsutvalget Østensjø i Oslo som etter initiativ fra bydelseldrerådet nylig har vedtatt en henvendelse til Byrådet i hovedstaden om at det utarbeides en melding til Bystyret om tilbudene av pleie- og omsorgstjenester til de mest hjelpetrengende eldre i byen. Det foreslås at meldingen skal være basert på dokumentasjon og analyse av behov utarbeidet av en arbeidsgruppe med representanter fra berørte yrkesgrupper og personer med praktisk erfaring fra eldreomsorgen. Her har Oslo en mulighet til å vise nye veier.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen