Løsninga på den digitale skolen

Jeg er en ihuga teknologioptimist på vegne av skolen. Likevel, når jeg leser og hører kritiske røster, er jeg som regel enig med dem.

Gaute Brochmann, forfatteren av «De digitale prøvekaninene», er et eksempel på en slik røst, som vi nylig fikk høre i debatten «Hvem bestemte at unger ikke trenger bøker?» på P2. Men løsninga er ikke nødvendigvis mindre teknologi, men bedre implementering.

Hvorfor?

I debatten fortalte Brochmann om da dattera i fjerde klasse skulle få egen iPad. Han syntes ikke han fikk noe ordentlig svar da han kort og godt spurte skolen: «Hvorfor?» I denne teksten vil jeg forsøke å gi ham en forklaring, og i tillegg komme med noe så breialt som et konkret forslag for veien videre. Svaret på spørsmålet er todelt:

1) Ingen er digitalt innfødte.

Det faktum at unge bruker mye skjerm på fritida, er ikke et argument for at de skal «slippe» i skolen. Tvert imot så øker det viktigheten av at de lærer å bruke verktøyene kritisk og produktivt. Dette kommer ikke av seg selv, og må læres. Det digitale vil uansett spille en viktig rolle i elevenes framtidige liv, både profesjonelt og privat, så berøringsangst er uaktuelt.

[ Paal William ble mobbet daglig i flere år – nå har han fått PTSD ]

2) Pedagogiske mål.

Brochmann sier at han ikke finner dokumentasjon på at digitalisering gir økt læringsutbytte. Det kan godt stemme, men han kikker feil sted. Poenget er at digitaliseringa muliggjør praksis det er dokumentert at gir økt læringsutbytte. Jeg sikter da blant annet til økte muligheter for tilpassa opplæring og mer gjennomførbare former for vurdering for læring. Debatten om digitale enheter (og praksis ute i skolene!) er prega av en grunnleggende fantasiløshet. Vi diskuterer om det er best å lese lange tekster på skjerm eller papir, i stedet for å fokusere på de nye mulighetene man kan utnytte.

SAMR-modellen kan brukes for å analysere implementering av digitale enheter i skolen. Modellen er inndelt i fire nivåer - fra lavest (og minst produktiv) til høyest:

1. Erstatning: Å gjøre noe på en digital enhet du like gjerne kunne gjort analogt.

2. Forsterkning: Du gjør det samme som du hadde gjort analogt, men med økt funksjonalitet – for eksempel skriving med stavekontroll.

3. Modifisering: Selve oppgaven endrer seg – for eksempel at elevene nå kan samskrive, eller at de spiller inn essay de har skrevet og lager passende lydlandskap til.

4. Redefinisjon: Oppgavene endrer karakter til noe som ikke hadde vært mulig uten de digitale enhetene – for eksempel å ha videosamtaler med fremmedspråkelever i andre land.

Altså: Vi kan ikke la være å digitalisere, så la oss gjøre det skikkelig – ikke bare kaste inn et klassesett med iPader og håpe på det beste.

[ Anne (23) leter etter faren hun aldri har møtt: – Jeg ønsker bare å vite hvem han er ]

De fleste skoler med én-til-én dekning har ett av to alternativer: Laptoper, eller nettbrett uten tilbehør. Nettbretta har noen ganger litt forenkla programvare og mindre skjerm, men dersom elevene får med skikkelig tastatur, veier fordeler som touch-skjerm, portabilitet og kameraer tyngre.

NTNU har forska på håndskrift og peker på fordelene dette har kontra tastatur. Og selv om forskninga har blitt kritisert, er uansett finmotorikk, fleksibilitet og aktivering av ulike sanser gode argumenter for å skrive for hånd. Forskninga brukes ofte som argument for penn og papir, men dette blei ikke brukt i det hele tatt! Funnene kom nemlig ved bruk av digital penn. Annen forskning peker dessuten på at dette er minst like bra til læringsarbeid som penn og papir.

Det er en skandale at hovedfokuset har vært på hvordan digitale enheter kan erstatte læreboka, som konsumentverktøy, når det største potensialet ligger i produksjon – altså mer som erstatning for kladdeboka og pennalet.

[ Anne (23) leter etter faren hun aldri har møtt: – Jeg ønsker bare å vite hvem han er ]

Alle elevene vil da, med digitale fordeler, kunne lage filmer og fotoutstillinger, tegne blader de finner i skogen, illustrere lab-rapporter, spille inn musikk, programmere, lage tegneserier, skrive matematiske utregninger, gjennomføre digitale fysikk-simuleringer og mye, mye mer. Og dette helt uten å bruke egen mobiltelefon (som, spør du meg, nok burde vært låst inne i skoletimene). Det betyr ikke at man skal bruke det digitale hver time og aldri jobbe analogt – langt ifra!

Det var flere i P2-debatten som etterlyste en nasjonal strategi, og der er jeg helt enig. Jeg mener sterkt vi burde innføre nasjonale retningslinjer som sier at alle elever (for eksempel på 5.–10. trinn, med valgfrihet på småtrinnet og vgs.) skal ha tilgang på både tastatur og digital penn.

Om det er iPad, Chromebook eller noe Windows-basert, er mindre viktig – men å kjøpe nettbrett uten tilbehøret, er som å kjøpe ny bil uten vinterdekk. En annen fordel med retningslinjer, er at både de som lager læreverk og de som lager eksamener kan vite at elevene har tilgang på penn. Det hadde vært en stor gave for digital eksamen i matematikk – digital håndskrift er utrolig mye bedre enn tastatur-innlevering her.

[ TIX, forstår du hva du har gjort? ]

Men skolene må ha råd til å ha trykte bøker i tillegg – elever må kunne få lese på papir uten at åndsverkloven brytes! Det kan ikke være motsetning mellom tilgang på gode digitale verktøy, og tilgang på gode læreverk.

Oppsummert, så er jeg fryktelig enig i at implementeringa av digitale verktøy i skolen har vært ukritisk og lite hensiktsmessig. Det trengs, i tillegg til nevnte nasjonale retningslinjer, øremerka midler som ikke blandes inn med læremiddel-budsjetter.

Innspillene til dem som er kritiske til digitaliseringen i skolen må tas på alvor, og det synes jeg ikke gjøres i dag. For det finnes løsninger som er bedre enn det som praktiseres nå. En viktig start vil være å gjøre digitale penner til normalen i norsk skole.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen