Debatt

En ubetydelig brikke

Nå må helsetjenestens balansekunstnere anerkjennes.

Debatter om helsetjenesten handler ofte om budsjetter og effektivitet, uten forståelse for de mellommenneskelige krav helsepersonell står i daglig, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Allerede før pandemien balanserte helsepersonell mellom budsjetter og krav om effektivitet på den ene siden, og å yte omsorg for pasienten på den andre. Helsepersonell var genuint interessert i den enkelte pasient.

De ble berørt av enkeltmennesker og deres sykdomsfortellinger.

De balanserte mellom nærhet og profesjonell avstand, de kjente behov for støtte, men stod ofte alene i krevende situasjoner. Det vi ser nå, er at pandemien forsterker forventninger og krav ytterligere, og vi risikerer at helsepersonell forlater pasientnære yrker.

Sykehusdirektør Anders Mohn Frafjord slår i VG 17. november alarm om forholdene for sine ansatte.

Det er et skrikende behov for ressurser i en sektor hvor ansatte over lang tid har gitt alt og litt til.

Heidi Holmen (OsloMet og OUS).

Etter at sykehusledelsen nå har snudd alle steiner ser han ikke lenger hvordan han kan støtte sine ansatte uten signaler om mer ressurser. Det er ekstra tankevekkende når uttalelsene kommer fra en direktør som har et overordnet blikk på hvordan det står til i sykehus. Frafjords uttalelser føyer seg inn i rekken av beretninger om et helsevesen i knestående. De ansatte strakk seg langt allerede før pandemien, og nå er situasjonen blitt verre.

Dette må vi lytte til.

Debatter om helsetjenesten handler ofte om budsjetter og effektivitet, og med tilsvarende liten oppmerksomhet og forståelse for de mellommenneskelige krav og forventninger helsepersonell står i daglig. Vårt inntrykk er at helseledere og politikere ikke innser at dette også er en slitasjefaktor.

Vår forskergruppe har nylig gjort en systematisk kunnskapsoppsummering som viser at helsepersonell verden over erfarer at jobbene deres har menneskelige omkostninger ut over tidspress og krav om effektivitet.

Det er krevende å stå i langvarige relasjoner til alvorlig syke, være vitne til at pasienter gir opp eller ikke vil ha behandling, blir dårligere og dør. Helsepersonell blir ofte godt kjent med sine pasienter, de berøres når pasienter blir sykere og sørger når de dør. Helsepersonell må samtidig være profesjonelle og støtte pårørende, gi mot til å holde ut, og utad ta sykdomsforverring og dødsfall med fatning.

Om helsepersonell kjenner seg som en ubetydelig brikke i et stort og upersonlig spill, øker risiko for utbrenthet. Når vi nå hører om hvordan helsepersonell under pandemien blir flyttet rundt for å utføre oppgaver utfra helsetjenestens behov og ikke egen kompetanse, kan det føre til at helsepersonell kjenner seg ubetydelige og redusert til å bli en som kun leverer en prosedyre innenfor et budsjett. Helsepersonells ønske om å være der for pasientene og betydningen av den mellommenneskelige relasjonen forsvinner.

Forskningen vår viser, som Frafjord også skildrer, nemlig at helsepersonell først og fremst er opptatt av pasienten. Men beretningene som nå daglig kommer fra helsepersonell, viser at de snart ikke makter mer.

Helsepersonell på intensivavdelinger har strukket seg ekstra langt under pandemien. Men også helsepersonell som arbeider med pasienter med kroniske sykdommer og som følger sine pasienter tett over tid, har nok hatt det mer krevende enn før. Vår forskning viste at helsepersonell også før pandemien strakk seg til det ytterste for å tilfredsstille ulike ønsker og krav. Pandemien kan ha gjort oppfølging av pasienter vanskeligere. Mange pasienter har vært redde for smitte eller de er smittet med korona i tillegg til grunnsykdommen. Flere pasienter kan ha blitt sykere og dødd.

Samtidig har stadig nye pasienter og nye oppgaver blitt lagt til helsetjenesten som følge av pandemien. Helsepersonell skal respektere og legge til rette for pasientenes autonomi og medbestemmelse, men mange pasienter verken ønsker eller orker å være aktiv i egen behandling. Helsepersonell strekker seg langt, men risikoen for å bli utbrent er høy. I Danmark gir helsepersonell opp yrkene sine, og dette kan komme til å skje i Norge også.

Gode kolleger gjør at man kan kjenne seg verdifull på en arbeidsplass. Enda viktigere er det at ledere i helsetjenesten anerkjenner og støtter helsepersonell slik at innsatsen blir meningsfull. Å beholde helsepersonell i helsetjenesten er helt avgjørende.

Vår forskning peker tydelig på at ledere har en sentral rolle i å legge til rette for å støtte helsepersonell i deres yrkesutøvelse. Når Frafjord som sykehusdirektør er ærlig på at han ikke lenger klarer å støtte sine ansatte godt nok til å holde ut, er det på tide at politikerne kommer på banen og kritisk ser på hvilke krav det stilles til helsetjenesten og omkostninger knyttet til slike krav. Historiene fra helsetjenesten er for alvorlige til at de ikke skal lyttes til.

  • Innlegget er skrevet sammen med: Anne Marit Mengshoel (UiO), Lisbeth Thoresen (UiO), Marie Hamilton Larsen (UiO og LDH), Hedda Eik (UiO og OsloMet), og Christine Råheim Borge (UiO og LDS), alle medlemmer av forskningsgruppen SELMA ved UiO.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt