Hvem var det sin tur igjen?

La oss smake litt på ordet dugnad.

Selv forbinder jeg dugnad med da foreldra i nabolaget gikk sammen om å lage ny fotballbane til oss kidza. Det var et overskuddsprosjekt som de brukte fritida si på. Ingen blei sjuke, ingen måtte permitteres og ingen gikk ned i lønn på grunn av innsatsen. Og ikke minst. Det var frivillig. Var det noen som ikke kunne delta, så var det helt fair, selv om et snev av sosial kontroll sikkert gjorde det litt ubehagelig.

Når samfunnet igjen nå oppfordres til dugnad, så kan ikke jeg klage høyest.

Jeg sitter trygt på hjemmekontoret mitt og sutrer over for mange Teams-møter og får likevel lønna inn på konto hver måned. Men jeg har lyst å klage på vegne av veldig mange av de jeg kjenner. De som hadde håpet at et regjeringsskifte med Arbeiderpartiet skulle vise mer hensyn til arbeidsfolk, for de nederst på rangstigen, for de som tar de tyngste skifta. Men låta er den samme.

De anbefaler å ikke permittere. De anbefaler å holde avstand. De anbefaler å ikke bli smitta.

Men hvem betaler prisen for denne såkalte dugnaden? Jeg har sykepleiervenner som allerede er så utslitte at de ikke klarer glede seg til jul. Jeg har lærervenner som gruer seg til å møte fysisk på skoler med høyt smittetrykk. Jeg har musikervenner som allerede har lånt seg fattige fordi tidligere spillejobber er koronaavlyste. Og jeg har venner i en allerede hardt prøvet restaurant- og utelivsbransje hvor færre timer og permittering igjen står på agendaen fordi nettene blir kortere og flere gjester uteblir.

[ Kommentar: Å være ung er for jævlig ]

Det føles ikke som en dugnad når timene dine må kuttes for at arbeidsgiver ikke skal gå konkurs, når spillejobbene dine igjen blir avlyst og når du stadig må gå på en jobb hvor sykemeldingene ramler inn og du fortsatt blir bedt om å gi det «lille ekstra» som du alt har gitt så mange ganger før.

Så hvem er denne dugnaden for?

For stortingspolitikere som mener de fortjener lønnsøkning og sutrer over dumme regler for pendlerboliger, når folk i utelivsbransjen igjen blør og må kutte i utgifter for å ha råd til husleie og strømregning i januar?

Er det en dugnad for alle de som har vondt i magen for å gå på jobb og vet at det mest sannsynlig må bli strengere tiltak før situasjonen blir bedre? For de som må vente med å finne ut om kompensasjonsordningen treffer dem bedre denne gangen?

For alle de som igjen får mindre jobb i julestria, det som skulle gi en ekstra buffer for folk som endelig har fått hodet over vannet siden forrige runde?

Jeg merker jeg blir sinna. Skikkelig sinna.

For vi har en ny regjering som har vært høyt ute og kritisert den gamle, en ny regjering som en virkelig skulle tro ville ta hensyn til alle de fine folka rundt oss som holder hjula i gang. For arbeidsfolka. De som tar vare på oss når vi er sjuke, de som passer på kidza våre og de som gleder oss med øl og mat. For uten disse folka er vi faen meg bare en gjeng med dølle hjemmekontorister som sutrer over at vi må holde oss hjemme.

Hva jeg vil ha? Gi meg heller en skikkelig lockdown.

[ Følg magefølelsen, sa damen på smittesporingstelefonen. Hvordan kom vi hit? ]

La oss ta en pustepause fra samfunnet fram mot jul. La helsevesenet få litt pusterom. La lærerne få litt pusterom. Og la restaurant- og utelivsbransjen få treffsikre kompensasjonsordninger som gjelder fra dag én, framfor å la de blø sakte, men sikkert enda en gang.

Da jeg vokste opp handla nemlig ikke dugnader om at folk skulle blø i hjel. De var overskuddsprosjekter hvor folk passa på hverandre og stilte opp for hverandre. Så jeg skulle ønske regjeringa hadde droppa flere skippertak nå. Droppa flere anbefalinger. At de heller kom med strengere regler og påbud, samtidig som de åpna julegavesekken slik at det virkelig hadde monna, slik at de ramma kunne få sin lønn på jorda framfor i himmelen.

Så hadde det kanskje blitt en gledelig jul i år også. For flere enn sånne privilegerte hjemmekontorister som meg selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen