Debatt

Hva barnevern kan være

Barnevernet trenger et sosialt retningsskifte.

Sosioøkonomiske forhold henger sammen med stress innad i familien, og er utfordringer som kan påvirke barnets livssituasjon, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Over fire år har forskere ved NTNU, NTNU Samfunnsforskning og SINTEF undersøkt hvordan den sosioøkonomiske livssituasjonen er for familier i kontakt med barnevernet.

Prosjektet bygger på et datamateriale bestående av en registerstudie med alle barn i Norge født i 1995 og 2005, samt en spørreundersøkelse med 256 foreldre i kontakt med barnevernet og dybdeintervjuer med ni barn, 29 foreldre og 13 ansatte i barnevernet.

Sosioøkonomiske forhold er undersøkt med utgangspunkt i foreldrenes inntekt, utdannings - og yrkesbakgrunn.

Fire ganger så stor andel barn i familier med lav sosioøkonomisk status, har hatt minst ett tiltak fra barneverntjenesten, sammenlignet med barn i familier med høy sosioøkonomisk status. Årsakene til overrepresentasjonen er sammensatt og kan knyttes til helse-, sosiale og minoritetsrelaterte forhold.

Barnevernet kan ha positiv innvirkning på livssituasjonen til noen barn og foreldre med krevende sosioøkonomiske forhold, særlig uttrykker barn og foreldre i vår studie at tiltak som retter seg mot familiens levekår har vært nyttige.

Men for enkelte familier med utfordrende levekår, har kontakten med barnevernet ingen eller negative virkninger for barnets og familiens situasjon.

Utfordringene som kan følge av å leve med krevende sosioøkonomiske forhold får lite oppmerksomhet i barnevernets arbeid. Ansatte har gjerne kunnskap om konsekvenser av dårlige levekår generelt, men i enkeltsaker iverksettes sjelden tiltak rettet mot sosioøkonomiske forhold.

Tjenestene prioriterer heller tiltak som skal bedre omsorgskompetansen hos foreldre. Denne praksisen er delvis politisk styrt, og sosioøkonomiske forhold omtales ikke som barnevernets ansvarsområde i nasjonale retningslinjer.

Dette er sløsing av muligheter til å gi målrettet hjelp til utsatte barn og familier. Vi kan ikke sikkert skille ut hvor stor rolle sosioøkonomiske forhold har for barn og familiers kontakt med barnevernet, men sammenhengene er tydelig.

Barnevernet kan derfor ikke se bort ifra hvordan krevende levekår påvirker barns omsorgssituasjon. Sosioøkonomiske forhold henger sammen med stress innad i familien, og er utfordringer som kan påvirke barnets livssituasjon.

Barnevernets mandat om å bidra til at barn får gode og trygge oppvekstvilkår kan neppe imøtekommes uten å rette større oppmerksomhet mot familiens sosioøkonomiske forhold. Tiltak som kan bidra til å styrke barnets og familiens livsvilkår burde vært ansett som et viktig ansvarsområde for barnevernet.

Barnevernet har lenge vært overmodent for et betydelig retningsskifte politisk, strukturelt og kunnskapsfaglig for å sikre bedre hjelp for sosioøkonomisk utsatte barn og familier. Vi har fire anbefalinger til politikere, beslutningstakere, og ansatte som jobber i barnevernet som kan støtte opp om et slikt retningsskifte.

Anerkjenn sosioøkonomiske forhold som en del av årsaken til at noen familier kommer i kontakt med barnevernet.

Dårlige levekår er et problem på linje med andre forhold som kan skape et krevende omsorgsmiljø i familien. Barnevernet bør ha et medansvar for å håndtere sosioøkonomiske forhold, i samarbeid med andre velferds – og helsetjenester. Vi anbefaler at Navs rolle i arbeidet med sosioøkonomisk utsatte barn og familier tydeliggjøres i den kommende Barnevernreformen.

Utvikle mer helhetlige hjelpetiltak i barnevernet.

Det er nødvendig å arbeide ut fra en langt mer helhetlig tilnærming enn i dag. Dette innebærer også vurderinger av hvordan sosioøkonomiske forhold kan innvirke på barnets omsorgsmiljø, og en mer intensiv bruk av tiltak for å bedre familiers levekår, samt tiltak rettet mot barns deltakelse i samfunnet. Familier trenger gode levekår for å få utbytte av tiltak rettet mot samspillet mellom barn og foreldre.

Ta barn og foreldre på alvor når de forteller om hvilken hjelp de har behov for.

Samarbeid med familien og vurder om hjelp fra barnevernet faktisk vil være til reell hjelp for barnet. Hvis barn eller foreldre tror barnevernets tiltak kan bedre situasjonen til barnet, diskuter hvilken hjelp som skal iverksettes, og hvordan hjelpen kan utformes sammen med dem. Og spør om hjelpen de har fått virker!

Prioriter penger til forskning og innovasjon i hjelpetilbudet rettet mot barn og familier som lever i sosioøkonomisk utfordrende livssituasjoner.

Hjelpen bør forankres i barnas og familienes nærmiljø, og bygge på ressursene som finnes i nettverk og lokalsamfunn. Velferdsstat, sivilsamfunn og forskning må spille på lag for å styrke utsatte barn og unges situasjon.

Et sosialt retningsskifte utfordrer vår idé om hva barnevern kan være, og vil kreve innovasjon og langsiktig tenking på mange nivå. Dette utfordrer det rådende kunnskapsgrunnlaget for hvordan utsatte barn og familiers livssituasjon forstås, samt velferdsstatens utforming av tjenester for utsatte grupper. En betydelig reversering av den økende sosiale og økonomiske ulikheten i Norge vil selvsagt være et sentralt virkemiddel for å bedre livssituasjonen til familiene.

Innlegget er signert av Kjartan Sarheim Anthun, Halvor Fauske, Malin Fævelen, Thomas Halvorsen, Jannike Kaasbøll, Willy Lichtwarck, Hilde Marie Thrana, Veronika Paulsen, Anita Skårstad Storhaug og Gro Ulset.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen