Kristin Ven Bruusgaard gjør rett i å plassere debatten om FN-traktaten om forbud mot atomvåpen i en norsk sikkerhetspolitisk kontekst. Hun gjør også rett i å etterlyse mer sikkerhetspolitisk debatt.
I atompolitikken står de ubehagelige sikkerhetspolitiske dilemmaene i kø.
Av Bruusgaards kronikk kan man riktignok få inntrykk av at «dilemmaene» likevel ikke er spesielt vanskelige. Norge trues av russiske atomvåpen og må derfor fortsette å søke ly under USAs atomparaply.
Men ytterligere spørsmål er betimelige.
[ Debatten om norsk atompolitikk er et spørsmål om norsk sikkerhet i møtet med eksistensielle trusler ]
Et første er hvor troverdig USAs løfte om å føre atomkrig på andre lands vegne, og dermed den såkalte atomparaplyen, egentlig er. Offentlig sier amerikanerne naturligvis at de er villige til å stå løpet ut, men på privaten får pipen ofte en annen lyd.
For noen år siden fastslo de da pensjonerte amerikanske forsvars- og utenrikslederne Henry Kissinger, George Shultz, Sam Nunn, og Bill Perry at USA ikke ville ty til atomvåpen med mindre USAs nasjonale overlevelse sto på spill. Få lot seg vel overraske nevneverdig av det.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/OXVFUUPBURCQ7ARSNID3ZTCF2Y.JPG)
Så om vi virkelig mener at russiske atomtrusler mot Norge må møtes med troverdige kjernefysiske mottrusler, er løsningen klar, et modest proposal: Norge må skaffe sine egne kjernevåpen. Vi kan ikke basere Norges sikkerhet på en idé om at USAs president vil risikere sitt eget lands tilintetgjørelse for norske interesser.
En konflikt med utspring i Norge eller hvilket som helst annet sted vil naturligvis kunne eskalere til et nivå der USA og andre atomvåpenmakter er all in. I så tilfelle vil Norges syn på forbudstraktaten neppe være utslagsgivende for om USA velger å bruke atomvåpen eller ikke.
Dette vet selvfølgelig også russerne.
[ Me applauderer regjeringa sitt styrka fokus på nedrusting ]
Men kanskje er ikke gjensidige trusler om utslettelse farbar vei i lengden uansett. Man kan tvert imot tenke seg at trusler om dommedag gjør situasjonen og naboskapet verre.
Et annet kritisk spørsmål er hva vi anser å være de mest alvorlige kjernefysiske truslene Norge står overfor – og hvordan disse eventuelt kan dempes. En første potensiell trussel er at russerne kan komme til å ta i bruk atomvåpen i en konflikt med Norge. Vil norsk støtte til atomforbudet øke eller minske denne trusselen?
På den ene siden kan man tenke seg at norsk støtte til forbudet vil redusere atomparaplyens troverdighet ytterligere. På den andre siden er det vanskelig å se for seg at Russland uansett skulle trenge atomvåpen for å presse Norge ut av Svalbard eller Barentshavet.
Det er heller ikke urimelig å se for seg at norsk støtte til forbudet ville kunne heve listen for atombruk gjennom å øke de politiske kostnadene Russland ville måtte betale for å bruke atomvåpen mot Norge. På 1980-tallet valgte Moskva å tape krigen i Afghanistan fremfor å bruke kjernevåpen mot en fiende uten anledning til å svare med samme mynt. Som atomstrategiens nestor Thomas Schelling skrev i 2005: «Til og med russerne» har tilsynelatende latt seg påvirke av normer.
[ FNs forbud mot atomvåpen trer i kraft uten norsk tilslutning ]
En annen og kanskje vel så alvorlig trussel er at Norge kan trekkes inn i en kjernefysisk konflikt mellom stormaktene mot sin vilje. Og det er slett ikke åpenbart at uforbeholden norsk støtte til USAs atomstrategi reduserer sannsynligheten for at dette kan skje.
Man kan tvert imot tenke seg at jo tettere Norge er koblet på atomvåpenspillet, desto større er sannsynligheten for at russiske forsvarsplanleggere vil anse norske havner og flyplasser som integrerte komponenter i USAs atomstrategiske infrastruktur – og dermed som innlysende mål for russiske kjernevåpen i en eventuell eskalering.
Kanskje ville forbudstraktaten kunne fungere som et ledd i en avspenningsstrategi i nordområdene.
En tredje alvorlig trussel er at Norge vil kunne bli rammet av konsekvensene av en atomkrig et helt annet sted i verden. Selv en såkalt begrenset atomkrig med 50–100 atomvåpen på Hiroshima-størrelsen – for eksempel mellom India og Pakistan – vil kunne føre til global nedkjøling og uår i store deler av verden, også i Norge. Akkurat nå står flere tusen atomvåpen klare til utskytning på et øyeblikks varsel.
Nedrustning er ikke et sidespor i diskusjonen om norske sikkerhetsinteresser. Hva gjør vi om korn- og rismarkedene bryter sammen og potetene ikke vil gro på Hedmarken?
I et langtidsperspektiv er det vanskelig å se for seg at det aldri vil gå galt – at en misforståelse eller et øyeblikks galskap vil sette alt på spill. Det har vært nære på flere ganger.
Derfor støtter også de fleste målet om en verden uten atomvåpen.
[ Høyre refser regjeringens atomgrep: – Utrolig ]
Men Bruusgaard er nok i overkant generøs når hun fremholder at dette er et mål «alle er enige om». Samtlige atomvåpenstater er per i dag i gang med enorme kjernefysiske moderniserings- og opprustningsprosjekter som etter sigende vil dytte atomalderen inn i det tjueandre århundre.
Vi er ikke på vei til en atomvåpenfri verden. Lloyd Austin, den sittende forsvarsministeren i verdens mektigste land, USA, kom til jobben i Pentagon fra et styreverv i Raytheon, en av landets største atomvåpenprodusenter. Austins forgjenger, Mark Esper, arbeidet i mange år som lobbyist i samme selskap. Disse menneskene kommer ikke under noen omstendigheter til å fremme nedrustning uten at noen legger press på dem. Og uten USA med på nedrustningslaget, vil man aldri rikke land som Russland, Kina og Nord-Korea. Formålet med forbudstraktaten er å skape press og ny bevegelse.
Per i dag er Norges offisielle posisjon at atomvåpen garanterer sikkerheten i det nordatlantiske området og at bruk av masseødeleggelsesvåpen ikke skal være eksplisitt forbudt såfremt man rakk å teste et atomvåpen før 1. januar 1967, og dermed ble definert som en «atomvåpenstat» under Ikkespredningsavtalen av 1968. Dette er ikke en oppskrift på nedrustning. For meg er det heller ikke opplagt at det er særlig god sikkerhetspolitikk.