Norges varslede deltakelse som observatør under møtet om Forbudstraktaten mot atomvåpen har satt hoder i kok. Anja Lillegraven skriver i Dagsavisen onsdag at slik observasjon av møtet på sikt kan bidra til total avskaffing av atomvåpen, og at å delta på et nedrustningsmøte må være ukontroversielt.
På den annen side uttaler tidligere utenriksminister Søreide og NATOs generalsekretær at denne beslutningen bidrar til økt splittelse i alliansen og trolig ikke vil produsere reell nedrustning.
Debatten om norsk politikk i denne saken handler i liten grad om norsk sikkerhet og hvordan vi skal verne om denne. Dette er overraskende: kjernevåpens hovedformål er å produsere sikkerhet. Kjernevåpenstatene vil beholde disse våpnene fordi andre våpen ikke like effektivt leverer slik sikkerhet. Allierte land, som Norge, ønsker lovnader om alliert støtte dersom man blir angrepet, inkludert med kjernevåpen.
En sentral grunn til dette er at norsk sikkerhet kan trues direkte av russisk bruk av atomvåpen.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/WEYDUSHLGRFARFQRCMYQIQTPUM.jpg)
Norge og andre europeiske land er mer bekymret enn før for at kjernevåpen kan bli brukt i en konflikt i Europa. Forrige uke holdt jeg et foredrag på et seminar i Oslo om hvordan Russland kan tenkes å bruke kjernevåpen mot et nordisk land.
[ Me applauderer regjeringa sitt styrka fokus på nedrusting ]
Dette er et hypotetisk og kanskje også lite sannsynlig scenario.
Men analysen baserer seg på forskning på og kunnskap russiske atomvåpen, hvordan disse trener og øver, og hvordan russiske offisielle doktriner og ledere snakker om mulig bruk av kjernevåpen.
Russisk militærdoktrine beskriver at Russland vil vurdere å bruke kjernevåpen først i en krig. Grunnen til dette er at Russland oppfatter seg som underlegne militært i møte med NATO.
Med andre ord: dersom vi skulle oppleve en krig mellom NATO og Russland, kan Russland komme til å bruke atomvåpen. Jo lenger og mer alvorlig krigen er, også for Russland, jo mer sannsynlig blir atombruk.
Russland vil vurdere atombruk hvis deres atomvåpen på Kola-halvøya, rett ved den norske grensen, blir truet eller angrepet. NATO planlegger forsterkning av Norges forsvar ved for eksempel å flytte større hangarskipsgrupper eller andre avanserte militære systemer inn i våre nærområder.
Et forsvar av Norge innebærer både norske og allierte kapasiteter som skal kunne ramme Russland.
I en krig vil Russland trolig oppfatte NATOs hangarskip i nærheten av Norge som en direkte trussel mot sin eksistens. En del nye russiske kjernevåpen er spesielt egnet til å slå ut slike hangarskipsgrupper. Dersom Russland oppfatter de ikke lenger har konvensjonell militærmakt til å stå imot, vil de angripe slike med atomvåpen.
Også mål på land i Norge kan bli utsatt for angrep med russiske atomvåpen. I en konflikt vil Russland trolig ønske å ramme norske militære baser, kommando- og kontrollsystemer og tidligvarslingssystemer. Men russiske militære planleggere snakker også om mulige angrep mot sivile mål, som sivil infrastruktur knyttet til energi og økonomi, transport og massekommunikasjon.
[ FNs forbud mot atomvåpen trer i kraft uten norsk tilslutning ]
Disse kan rammes med en rekke ulike russiske virkemidler; sabotasjeaksjoner, cybervåpen, konvensjonelle presisjonsvåpen: eller kjernevåpen. Igjen vil Russland trolig bruke både ukonvensjonelle og konvensjonelle midler først. Men dersom de er presset for ressurser har Russland et arsenal på ca. 1900 atomvåpen med kort og middels rekkevidde og lav ytelse som kan brukes mot mål i og nært Norge.
Slike atomvåpen kan brukes på ulike måter.
Artikler i russiske militære tidsskrift omtaler for eksempel demonstrasjonsangrep, der et atomvåpen brukes mot et lite befolket mål for å sette en støkk i en motstander og fremtvinge en politisk beslutning om å legge ned våpen.
Kanskje kan et slikt angrep også bidra til å splitte en motstanders allianse ved å påvirke befolkning og politikere på ulikt vis. Informasjonskrigføring kan bidra til å så tvil og splittelse om hva som har skjedd, hvorfor og om hvem som har skylden.
Atomvåpen kan også, ifølge russiske militærstrateger, brukes som en del av pågående konvensjonell krigføring. Sist, men ikke minst, kan russiske kjernevåpen brukes til strategisk gjengjeldelse; dersom Russland selv blir gjenstand for et atomangrep.
De som mener Norge bør tilslutte seg Forbudstraktaten sier ingenting om hvordan de ser for seg å løse dette sikkerhetsproblemet. Dersom Norge skal klare seg som et annenrangs NATO-medlem, eventuelt utenfor alliansen, hvordan skal vi ivareta vår egen sikkerhet?
[ Høyre refser regjeringens atomgrep: – Utrolig ]
Like viktig er spørsmålet om hvordan russiske kalkyler påvirkes av norsk alenegang i denne saken. Hva vil russerne tenke om et NATO-medlem som har trukket seg ut av atomparaplyen? Hva er kostnadene knyttet til å angripe et slikt land veiet opp mot kostnadene knyttet til å angripe et land som står fast under paraplyen?
Dette er ubehagelige, men faktiske, sikkerhetspolitiske vurderinger knyttet til hvordan vi som nasjon ivaretar vår sikkerhet og suverenitet. Norsk sikkerhetspolitikk må også basere seg på de farligste situasjonene vi kan stå overfor og de truslene som faktisk eksisterer.
Dersom alle kjernevåpenstatene gir fra seg sine atomvåpen vil dette trusselbildet se helt annerledes ut. En slik verden med full atomnedrustning er en målsetning, i norsk politikk så vel som i NATOs politikk.
Det er et mål alle er enige om: det hadde vært mer behagelig dersom disse våpnene ikke eksisterte.
Men på veien dit må vi også diskutere hvordan vi skal hanskes med ubehagelige sikkerhetspolitiske dilemmaer og truslene vi står ovenfor. For Norges del bør russiske atomvåpen påvirke diskusjonen.