I mars 2020 stengte vi skoler, avlyste eksamener og arbeidet dag og natt for å finne nye undervisningsmetoder. Vi var lite forberedt da, men om mulig enda mindre forberedt på den situasjonen vi befinner oss i nå, i mai 2021, over ett år senere.
Siden november har videregående skoler i romerikskommunen jeg tilhører vært på rødt nivå, med unntak av to uker med gult nivå. For vårt tilfelle betyr det at vi nå er inne i den syvende måneden med digital undervisning noen dager i uka, og undervisning fysisk andre dager.
[ Melby: Ikke lov til å avlyse muntlig eksamen på grunn av for lite undervisning ]
I praksis betyr det syv måneder med sjonglering av digital undervisning og fysisk undervisning i to klasserom samtidig, for ikke å glemme de elevene som er i karantene eller har symptomer og derfor må få tilpasset undervisning digitalt.
Det betyr undervisning på tre arenaer, på en og samme tid.
Når resten av samfunnet sitter på hjemmekontor eller bak plexiglass, er den eneste beskyttelsen på jobb i en kommune med like høyt smittetrykk som Oslos verste bydeler: antibac. For ikke å glemme at 2-meteren, den gjelder ikke i skolen selv om den gjelder i samfunnet for øvrig. Når jeg privat ikke har kunnet hatt noen nærkontakter utover husstanden min, har regjeringa ikke hatt noe problem med at jeg har hatt opptil 120 nærkontakter hver uke.
Smittevernstiltakene i videregående skole er politiske vedtak som ser flotte ut på papiret, men sikrer ikke min arbeidshverdag eller elevenes skolehverdag. Jeg har vært redd for å dra på jobb samtlige dager siden januar, og mange med meg har kjent på det samme. Tross at jeg har hatt en ledelse som har taklet den uholdbare situasjonen på en særdeles god måte, har jeg og flere i løpet av de siste månedene nådd ett punkt hvor vi har vurdert om det er på tide å sykemelde seg.
Men hvem betaler prisen da? Jo, elevene mine.
[ – Det skjærer i ørene mine når folk sier «itte» ]
Mine kjære avgangselever, som stiller med kamera og formidabel innsats til undervisning, legger nå bak seg halve videregående med koronasituasjonens begrensninger på skolehverdagen. Denne gjengen, som jeg har stått med i livets tøffe dager under pandemien, som mister en normal russetid og som har levd med landets strengeste restriksjoner de siste syv månedene av livet sitt, er den samme gjengen som Guri Melby har bestemt at skal opp til muntlig eksamen om en måned. De stiller på lik linje med skoler som omtrent ikke har hørt om rødt nivå det siste året.
Kan jeg gjøre noe med det? Nei.
Per 20. mai er vi fremdeles på rødt nivå, og alt tyder på at vi forblir på rødt nivå noen uker til. Det er altså begrenset med tid de får på skolen før muntlig eksamen, og flere av de kommer til å tilbringe ti dager i karantene – igjen – eller i ventekarantene.
Skulle de kjære elevene mine være så uheldige at de har symptomer, har havnet i karantene eller selv har fått covid-19, og dermed ikke kan møte til eksamen, får de først mulighet til å ta den opp igjen i november 2021.
Da har flere ikke bare begynt på studier, men heller ikke hatt opplæring i videregåendepensumet på fem måneder. Samtlige kommer til å stå midt oppi den første eksamensperioden i studietiden og samtidig måtte lese seg opp til å ta muntlig eksamen på videregående – og står de ikke? Nei, da har de ikke vitnemål fra videregående lenger. Jeg kan garantere at noen elever med symptomer vil møte opp til muntlig eksamen, for å sikre at de slipper å ta igjen eksamen i november.
Så Guri Melby – når har du tenkt til å begynne å lytte til alle som roper?
[ Opprør mot Spellemannprisen ]
Det er mitt og andres liv du gambler med når du bestemmer at alle elever på død og liv må ha muntlig eksamen.
Mange har ropt høyt – både lærere og elever, og ikke minst Utdanningsforbundet som gjentatte ganger har forsøkt å få regjeringen til å handle, avlyse eksamen og prioritere lærere i vaksinekøen. Regjeringas respons har vært å avvente FHI sin vurdering i midten av mai – når det er én måned igjen av skoleåret. Både lærere og elever trenger handling og at regjeringa faktisk anerkjenner situasjonen som foregår på mange skoler rundt omkring i landet her og nå.
For elevene mine, de har stålkontroll og har absolutt alle muligheter til å gjøre suksess på muntlig eksamen, men de fortjener forutsigbarhet og mulighet til å ta igjen det tapte etter ett og ett halv år med koronaundervisning. De fortjener en verdig avslutning på videregående, uten å måtte risikere å ta igjen videregåendepensum seks måneder etter at de fullfører videregående og står med vitnemålet i hånda. Og lærerne – de som har stått i en uforutsigbar og kaotisk hverdag det siste året, midt i all smitte, de skal ikke prioriteres?
Hvorfor lytter dere ikke til alle som roper?