Debatt

Ambisiøse på elevenes vegne

Vi trenger også lærere som har kjent på det å ikke være god nok.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er håp i høstvinden som kommer seilende mot meg fra Hurdalssjøen nå om dagen. Det ser ut til at kravet om en firer i matte fra videregående skrotes, og at kommende lærere over hele landet dermed kan trekke hodet ut av pappesken i boden og begynne å beskjeftige seg med viktigere ting.

Likevel murrer det i kroker og kriker.

«Gode lærere er avgjørende i klasserommet», sier Tekna-president Lars Olav Grøvik. Han er «skuffet fordi han hadde håpet at kompetanse skulle vektlegges sterkere».

Et annet argument som til stadighet blir brukt mot at kravet trekkes, er at vi må ha høye ambisjoner på elevene våre sine vegne, og at vi dermed ikke kan slippe en hvilken som helst halvstudert røver inn i klasserommet.

Anne Bisgaard, lærer på ungdomsskolen.

Vel, Grøvik og dere andre som lever i villfarelsen om at en firer fra videregående gir et fortinn i reisen mot å bli en superpedagog. Dere bør ta en tur innom ungdomsskolen min en dag. Kom og del utsikt med meg, her jeg står og skuer utover en hel horde med tenåringer hver eneste dag.

Og la meg samtidig dele litt av min egen erfaring.

Da jeg bestemte meg for å bli lærer, var døren akkurat blitt gjort lavere og porten snurpet sammen – en ny regel om firerkrav i matte fra videregående gjorde at jeg ikke var ønsket som lærer i Osloskolen.

På dette tidspunktet kunne jeg ikke huske hvorfor det hadde gått såpass dårlig på matteeksamen, det var fryktelig lenge siden og matte var aldri min sterkeste side. Siden jeg omskolerte meg midt i livet, hadde jeg bred erfaring fra andre arenaer i arbeidslivet.

Likevel. Det at jeg nylig hadde mestret å drive en forretning der jeg førte mitt eget regnskap, i tillegg til gode karakterer i andre fag, var irrelevant for opptakskravet. Den gamle karakteren ble rotet fram og svaret var nei, kom ikke her og tro at du kan undervise i norsk og religion når du ikke klarer å regne ut volumet på en kjegle.

Jeg snudde meg rundt og utdannet meg ved universitet i stedet.

De siste årene har jeg agert som hobbypsykolog, logistiker og sjelesørger på heltid, i tillegg til å undervise i norsk, samfunnsfag, krle og mat og helse, mens jeg samtidig hjelper elever å skrive manus i valgfag, bærer covidtester rundt i store poser, krysser av på klasselister og fraværslister og andre lister, mens jeg samtidig sjonglerer fagfornyelsen av 2020 på toppen av hodet.

Det å være en dyktig og motivert lærer i skolen i dag, handler ikke om hva slags karakterer du fikk på videregående. Det handler om i hvilken grad du er i stand til å forstå hvor elevene er, både faglig og sosialt, møte dem der de trenger å bli møtt og formidle fagstoffet til dem på det trappetrinnet hver enkelt elev befinner seg.

Og hvis en skal ta i bruk ferdigheter fra da en selv var ungdom, så er det ikke ved å blafre med et gulnet papir som beviser at du på et tidspunkt tidlig i livet klarte å pugge matteformler. Det er ved å evne å hente fram igjen den du var den gangen og bruke erfaringene dine som innsikt i hvor kaotisk det kan være å være der de er.

Personlig var jeg ingen praktelev på ungdomsskolen.

Jeg slet med å konsentrere meg og syntes at de fleste fagene var meningsløse og uinteressante. Jeg visste ikke hvem jeg var, og trodde ikke helt på at det kom til å gå bra med meg. Men livet fortsatte og det gikk fint likevel. I samtaler med elever som sliter, og de er mange, ser jeg at det å dele denne erfaringen gir dem håp om at det samme skal skje med dem.

Når Støres regjering nå reverserer firerkravet, så har det ingenting å gjøre med å senke ambisjonene på elevenes vegne. Tvert imot. Å la lærere med alle typer bakgrunner og erfaringer slippe til i skolen, også de som selv har kjent på å ikke være gode nok, det er nettopp det som er å ha høye ambisjoner på elevene våre sine vegne.

Ambisjoner som handler om hvordan vi kan ruste dem til å bli hele mennesker.

Elevene i skolen i dag står midt i krigen og fekter mot identitetskriser, stress, psykiske utfordringer og et oppkonstruert krav fra sosiale medier om å være såkalt helt perfekt. Vi trenger trygge, nære pedagoger til å lede dem gjennom. Voksne folk med tydelige forventinger og en stor verktøykasse. Og selvsagt en solid kunnskap i fagene de underviser i, slik at de har evnen til å formidle, differensiere og skape gode læringssituasjoner i klasserommet.

Men om vi fikk en firer eller mer i matte på videregående skole, er ikke annet en bitteliten parentes fra fortiden vår. Den sier ingenting om vår nåværende kompetanse, om vår egnethet som lærer eller i hvilken grad vi har høye ambisjoner på elevene våre sine vegne.

Mer fra: Debatt