Debatt

Søken etter trygghet

Hva har en norsk 97-åring og en afghansk enslig mindreårig til felles?

Altfor mange afghanske barn, både i Afghanistan og andre land, å preges av krigens konsekvenser og en søken etter trygghet, skriver Moa Nyamwathi Lønning.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 2020 inviterte Røde Kors ni eldre til å dele sine livshistorier. Det de fortalte om sin oppvekst i Norge under 2. verdenskrig, gjorde det umulig å ikke tenke på erfaringer afghanske barn og unge delte med meg i mitt doktorgradsprosjekt og det dramatiske som skjer i Afghanistan nå.

Flukterfaringer

Som 19-åring flyktet Leiv over fjellene fra Nordland. Han havnet i Sør-Sverige og var der i tre år uten kontakt med familie eller venner. Årsaken? Okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig og Leivs motstand mot å jobbe for den okkuperende makten.

Som Leiv, flykter de aller fleste også i dag til sine naboland. Over 85 % av rundt 2,6 millioner registrerte afghanske flyktninger befinner seg i Iran og Pakistan. I tillegg kommer de mange afghanerne som er uregistrerte, også estimert til flere millioner, som har levd i konstant fare for tvangsretur fra nabolandene. Noen få flykter lenger, men svært få kommer til land som Norge. Ytterst få får komme som kvoteflyktninger.

En afghansk ungdom jeg intervjuet, «Ali», flyktet alene som 14-åring gjennom 13 land. Som Leiv, delte Ali sine minner om å gå over fjell. Ali overlevde flukten, som Leiv også gjorde den gangen på 1940-tallet, og begge fant en trygg havn. Ali fikk beskyttelse i Norge, men for altfor mange mennesker finnes det ingen trygg havn. Det finnes heller ikke nødvendigvis noen vei tilbake, eller noe å komme tilbake til, selv om minnet og lengselen etter hva hjemlandet symboliserer kanskje aldri forsvinner.

Krig skiller familier

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 er en svært dramatisk hendelse i norsk historie. Rundt 75.000 mennesker ble fordrevet den høsten: ca. 50.000 ble deportert sørover, og ca. 25.000 rømte. Risten fortalte om hvordan hun som 12-åring ble atskilt fra foreldrene, da hun ble sendt i forveien til trygghet og familien så ble tvangsevakuert. Når jeg spør Risten over 75 år senere hvordan hun opplevde dette, skjærer stemmen seg i svaret. «Følte? Jeg ble jo helt… Foreldrene mine ble jo tatt sørover. Jeg visste jo ikke om de levde.»

Ristens opplevelse fikk meg til å tenke på 12-år gamle «Reza», som også var adskilt fra familien. Jeg ble kjent med Reza under feltarbeidet mitt i Hellas. En dag jeg møtte ham utenfor en hjelpeorganisasjon snakket han i telefonen og tårene rant. Hvem snakket han med? Faren. Teknologi tillot dem å holde kontakt, men atskillelsen var ikke mindre smertefull. Reza visste hvor faren var, men dette er langt fra tilfellet for alle. Deres opplevelser får meg også til å tenke på de hjerteskjærende bildene som ble vist i media, etter at Kabul falt på nytt til Taliban den 15. august i år, av foreldre som desperat prøver å få barna sine i trygghet over piggtrådgjerder og de rundt 300 barna evakuert uten foreldre.

Familieoppsporing

Harald ble tvangsevakuert som 7-åring fra Øst-Finnmark under 2. verdenskrig og gikk da fra et samisk samfunn til et trøndersk. Hele Haralds familie ble evakuert, men de ble spredt over Sør-Norge. Bekymringen for familiemedlemmene roet seg da det kom ut et «flyktningblad» med opplysninger – datidens oppsporingstjeneste. Haralds historie fikk meg til å tenke på de over 3,5 millioner afghanske barn og voksne som allerede var internt fordrevet ved utgangen av 2020, og alle som er blitt fordrevet siden. Den fikk meg også til å tenke på 16 år gamle «Dawar», som jeg også ble kjent med i Hellas. Dawar hadde flyktet med familien, men ble atskilt underveis. Da jeg ved en annen anledning ble vist den digitale Røde Kors-komiteens oppsporingsplattform Tracing the Face, var det Dawars ansikt som møtte meg. Han er en av mange tusen registrerte i forsøk på å finne sine kjære. Både Haralds og Dawars erfaringer, og arbeidet Røde Kors har gjort for å lokalisere familiene til de hasteevakuerte barna, viser hvor viktig den typen oppsporingsarbeid er.

Alle de eldre jeg intervjuet ble gjenforent med sine familier etter 2. verdenskrig. Men jeg vet ikke om Dawar fant igjen familien sin eller om Reza får vokse opp med faren. I altfor mange tilfeller blir familier aldri gjenforent, noe som blant annet skyldes strenge krav til familiegjenforening.

Minner fra oppveksten varer livet ut

Både tid og omstendigheter skiller de eldre sine erfaringer, fra erfaringer til de afghanske barn og unge jeg møtte gjennom mitt doktorgradsarbeid og det vi er vitne til i Afghanistan. Likevel treffer historiene en felles streng og viser – da som nå – til noen konsekvenser ved krig.

Fortellingene om oppvekst over 75 år tilbake i tid peker klart på hvordan krigens konsekvenser fører til dyptgripende og uutslettelige minner. Okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig varte i fem år. I Afghanistan har det pågått krig og konflikt i over 40 år. I skyggen av dette fortsetter oppveksten for altfor mange afghanske barn, både i Afghanistan og andre land, å preges av krigens konsekvenser og en søken etter trygghet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen