«Jeg er her!»
Ingeborg Senneset titter ut av dørsprekken. Det er sent på kvelden da Dagsavisen besøker henne for opptak av podkasten «Ses der».
Senneset har markert seg som en tydelig stemme i norsk offentlighet, kanskje spesielt gjennom hennes egen historie med anoreksi og norsk psykiatri. Hun bruker stemmen sin fordi hun føler at hun har et ansvar.
– Det er så mange netter jeg har ligget og grått og slått i veggen. Fy faen, den personen skulle klare seg. Det er ikke sånn det skal være. Jeg kan ikke trekke opp stigen etter meg og tenke «ja, ja», det gikk greit det her, så får resten klare seg alene.
[ Ingeborg Senneset: – Vi kan ikke bestemme oss for en nullvisjon for netthets ]
Hør hele samtalen med Senneset her:
Relasjons-eremitt
Nå har Ingeborg Senneset flyttet sammen med kjæresten. Å slippe noen inn på seg på den måten, har vært noe helt nytt.
– Jeg har vært litt relasjonseremitt. Med en gang noen kommer nært, kjennes det skummelt og trangt. Da har jeg alltid pleid å rømme videre.
[ Nina Brochmann: – Vi slarver i vei om penisstørrelser og menns følelser ]
Hun tror grunnen til at hun har rømt, er eget selvbilde.
– Det er sikkert feil å si i disse selvbekreftelses- og positivitetstider, men jeg liker ikke meg selv så veldig godt. Da tenker jeg at når noen blir kjent med meg, kommer de til å se det samme som jeg ser. Men som voksen, med venner som ikke ga seg da jeg trakk meg unna, fikk jeg fikk øvd meg å være i relasjoner, på å bli sett på godt og vondt.
Da hun møtte samboeren, føltes det ikke som et alternativ å dytte ham unna.
– Jeg måtte prøve, da vi møttes. Jeg kunne ikke stikke av, for jeg har ikke følt noe sånt i hele mitt liv.
