Debatt

Håpet fra Hurdal er lysegrønt

Plattformen vi sitter på, brenner. Kan regjeringsplattformen redde oss?

Statsminister Jonas Gahr Støre under presentasjonen av regjeringsplattformen ved Hurdalsjøen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kode rød betyr alvor. Skal vi unngå varige ødeleggelser av liv og natur, flyktningstrømmer og dype værkriser, må vi mer enn halvere utslipp – på mindre enn ti år.

Kan en regjeringsplattform fra Hurdal redde oss?

Mange hadde lave forventninger til klimapolitikken fra gutta på Hurdal. Audun Lysbakken og SV hadde allerede reist hjem, blant annet fordi partiet ikke fikk gjennomslag for sine klimakrav.

Det åpenbart grønneste partiet av de tre sa tydelig fra om at klimaprofilen i dette prosjektet var så dårlig at de heller ville sitte i opposisjon. Hva kan man egentlig håpe på da? I hvert fall at SV på Stortinget, sammen med andre partier fra begge fløyer, holder regjeringen i ørene.

Den nye regjeringen lover mye i klimapolitikken, kanskje mer enn mange har fått med seg. Det er selvsagt bra og viktig at Støres regjering forplikter seg til 55 prosent utslippskutt innen 2030. Men det skulle også bare mangle. Ambisiøse klimamål er heller ikke nytt i norsk politikk. Likevel har det gått altfor sakte.

Det er alltid så mye annet som er viktigere, haster mer, eller koster mindre.

Mer interessant enn høye mål er derfor at det fra neste år skal legges fram årlige klimabudsjett, sammen med statsbudsjettet. Kuttes det ikke nok ett sted, må kuttene gjøres et annet sted. År for år, tonn for tonn. Det skal ikke lenger holde å rapportere til Stortinget at utslippene dessverre ikke har gått ned så mye som vi håpet.

Akkurat hvor kraftfullt klimabudsjettet blir, gjenstår å se. Finnes det et korrigert underskudd også på klimabudsjettet? Eller vil Stortinget sørge for at et budsjett med klimasprekk ikke er mulig å få vedtatt?

Kanskje finner vi den grønneste delen av regjeringsplattformen i ambisjonene om forpliktende klimapartnerskap, der myndigheter og næringsliv skal inngå forpliktende avtaler om utslippskutt, i bytte mot risikoavlastning og målrettede virkemidler. De trengs.

For allerede finnes det store muligheter til å bruke mer fornybar energi i industrien, kjøre gods på mest strøm og litt biodrivstoff, og bygge veier og hus med mer miljøvennlige materialer og lavere utslipp. Faktisk er det sånn at vi allerede har det meste av teknologien vi trenger i det grønne skiftet.

Problemet er at den nesten alltid er dyrere enn sitt fossile alternativ.

Nyslått klimaminister Espen Barth Eide har lenge argumentert for slike klimapartnerskap. I en felles Agendarapport fra 2020 pekte politikere fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG på konkrete mål for slike avtaler, som for eksempel 100 utslippsfrie skip, 400.000 tonn hydrogen per år, null import av soya og dobling av norsk havbruksproduksjon med lavere utslipp, alt innen 2030.

Jeg velger å tro at de ambisjonene fortsatt gjelder. Men håpet er foreløpig bare lysegrønt. For regjeringsplattformen er langt mindre konkret, tallfestet og tidsavgrenset.

Det er synd at tallene ikke fikk plass i plattformen.

For klimapartnerskap er bra, men med hvem, for hva, når og hvordan?

Til det kan man selvsagt svare at en avtale må forhandles, ikke vedtas. Det må i så fall gjøres fort. For hver dag CO₂-fond for nyttetransporten ikke finnes, kjøpes litt flere nye lastebiler som skal gå på diesel. Og mens en avtale om fossilfri gjødselproduksjon hos Yara kan skje allerede neste uke, er det langt mer krevende å forhandle med næringene som ennå ikke finnes.

Lenger mot det grågrønne finner vi Hurdals-CO₂-avgiften. Det er bra at regjeringen forplikter seg til opptrapping til 2000 kroner innen 2030. Vi når ikke klimamålene hvis det ikke blir dyrere å forurense, også for dieselbilene.

Regjeringen vil helst ha en CO₂-avgift som ikke gjør vondt. Problemet er da at den også er mindre effektiv. For hvem og hvor skal unntas og hvor mye blir igjen? Blir diesel og bensin dyrere eller ikke?

Det har ennå ingen svart på.

Den gråeste delen av den nye regjeringsplattformen er kapittelet om oljen. SVs exit fra Hurdal handlet om elefanten i rommet. Nemlig at klimagassutslippene som skjer i andre land gjennom forbrenning av norsk olje og gass, er ti ganger så høye som våre egne utslipp.

Det spiller ingen rolle hvor ren norsk olje er. Nullutslippssamfunnet har ikke plass til fossile brensler. Det Internasjonale energibyrået er krystallklare: Verden trenger ingen nye oljefelt.

Her gjentar regjeringsplattformen at «Norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles». Det er rart, for alle vet jo at petroleumsnæringen skal trappes ned, og på sikt bli helt borte. Spørsmålet er hvordan og hvor raskt. Og ikke minst hvilken energi, arbeidsplasser og eksportinntekter som skal erstatte den. Her trengs klimapartnerskap som gir trygghet for at det er gode jobber også i det grønne skiftet.

Regjeringen må levere på to områder: Kutte utslipp raskt og bygge nye, grønne næringer. Klimaminister Espen Barth Eide og næringsminister Jan Christian Vestre vil mye og har mye å gjøre. De kan godt ta med seg Hurdalserklæringen på sitt nye kontor. Men jobben må de gjøre selv.