Debatt

Hvordan møter vi klimaendringene?

Klimadebattens ensidige fokus skygger for en viktig ting: Klimaendringene er her allerede.

Klimaendringene kommer stadig nærmere med mer regn, flom og ras, høyere hav og kortere vintre. Det er dessverre bare starten, skriver Jan Thomas Odegard, leder i Utviklingsfondet.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da FNs Klimapanels rapport Kode rød for menneskeheten kom midt i valgkampen fortsatte den norske klimadebatten å overse det mest alvorlige med klimakrisen: at stadig flere mennesker rammes av tørke, flom og storm.

Fire harde realiteter må ligge til grunn for en mer balansert norsk klimadebatt.

1. Skadelige klimaendringer er her allerede og vil bli verre.

Med klimapanelets rapport kan vi ikke lenger si at klimaendringene truer framtiden til våre barn og barnebarn – de truer oss her og nå. Aldri før i menneskenes levetid har det vært så mye CO2 i atmosfæren. Heldigvis ser vi ikke globale klimakatastrofer ennå, men det blir garantert villere, våtere og varmere vær framover.

Mange har sommerens voldsomme flommer og skogbranner friskt i minne, men glemmer at millioner av småbønder lenge har kjent klimaendringene på kroppen. Selv når verden kutter nok så utslippene går ned, vil klimaendringene øke i styrke fordi selv mindre utslipp kommer på toppen av den allerede høye konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren.

Helt til vi når «netto null» tidligst i 2050. FN advarer at fire milliarder mennesker vil være utsatt for klimarisiko allerede innen 2030. Det blir lettere å ta grep på utfordringene om vi erkjenner at verden aldri blir den samme igjen. En studie publisert denne uken i Washington Post viser at minst 85 prosent av verdens befolkning allerede har vært rammet av klimaendringene.


Jan Thomas Odegard, leder i Utviklingsfondet.

2. Klimaendringene er lokale og urettferdige.

Klimakrisa er global og truer oss alle, men den rammer folk helt lokalt og svært forskjellig. For få år siden opplevde bønder på Østlandet store avlingstap på grunn av tørke, men klarte seg heldigvis greit på grunn av godt samarbeid og støtte fra staten.

Mange av verdens småbønder står imidlertid forsvarsløse og uten sikkerhetsnett mot tørke og flom. Klimaendringene er allerede en viktig årsak til at sulten i verden øker, forsterker konflikter og driver millioner på flukt. Den største uretten ved klimaendringene er at de fattigste som har sluppet ut minst rammes hardest. Det krever en langt mer solidarisk klimapolitikk. Det er nesten usynlig i den norske klimadebatten.

3. Norge vil også rammes hardt av klimaendringene.

Mange tror fortsatt vi vil slippe unna her på berget, men klimaendringene kommer stadig nærmere med mer regn, flom og ras, høyere hav og kortere vintre. Det er dessverre bare starten. Et hardere klima truer både infrastruktur og matsikkerhet.

Men det er vi ikke klare for. Vi har ingen nasjonal handlingsplan for klimatilpasning, og bare fire av ti kommuner er i gang med å kartlegge tilpasningstiltak. Lederne i byggenæringen, Røde Kors og Kommunenes Sentralforbund utfordret nylig den nye regjeringen til å ta inn over seg at manglende klimatilpasning i Norge vil bli veldig dyrt og kan koste liv.

4. Vi må tilpasse oss.

Det grønne skiftet kan bremse farten i klimaendringene og gi nye arbeidsplasser. Men det er bare halve løsningen - det er for sent å bare kutte utslipp. Alle samfunn må nå rigges til å tåle et tøffere klima – det som kalles adaptation, eller klimatilpasning. Men det er et tema mange norske politikere skyr, kanskje fordi de da må innrømme at de ikke har kuttet nok, at det står i motsetning til utslippskutt, eller de er redde for å framstå passive.

Klimatilpasning er imidlertid nøkkelen til å kunne produsere nok mat, styrke infrastrukturen og sørge for at de mest sårbare overlever stadig tøffere vær. Tilpasning koster mange ganger mindre enn humanitære operasjoner og gjenoppbygging etter naturkatastrofene, og gir mange nye muligheter for næringslivet. En slik satsing vil spare samfunnet for enorme utgifter som i stedet kan brukes på det grønne skiftet. Klimatilpasning er derfor utslippskuttenes beste venn, ikke dens konkurrent.

Å ta inn over seg disse realitetene er også avgjørende om vi skal oppfylle Paris-avtalen.

I den har rike land forpliktet seg til å finansiere klimatilpasning og utslippskutt i fattige land med 100 milliarder dollar årlig fra 2020. Det var hovedgrunnen til at mange utviklingsland signerte avtalen i 2015.

Bare noen uker før det viktige klimatoppmøtet i Glasgow ligger Norge og andre rike land langt bak målet. I tillegg går bare 21 prosent av støtten til klimatilpasning, resten til utslippskutt, i strid med avtalen om balansert fordeling. FNs generalsekretær uttalte nylig at «klimatilpasning forblir den forsømte halvdelen av klimaligningen» og advarte at «leverer vi ikke betyr det massiv tap av liv og livsgrunnlag».

Dette truer nå utfallet av klimaforhandlingene. Mange fattige land som sliter med klimaendringene, krever at rike land nå leverer. President Biden lovet nylig å doble USAs bidrag til klimatilpasning i fattige land, i erkjennelse av rike lands særlige ansvar for klimakrisa. Sverige og Danmark lover også å gi like mye til klimatilpasning som utslippskutt.

Norsk klimadebatt kan ikke fortsette å overse behovet for tilpasningstiltak hjemme og ute. Et hederlig unntak er utgående utviklingsminister Ulstein. Han har økt støtten til klimatilpasning med en halv milliard i det kommende bistandsbudsjettet, som et første steg mot tredobling fram mot 2024. Det er lovlig sent, men en lissepasning til kommende statsminister Støre som vil vise om hans nye regjering tar FNs kode rød på alvor.