Debatt

En stor blindsone

Kaster samfunnet bort de uføres restarbeidsevne?

Store mengder restarbeidsevne havner i frivillig sektor. Det er ikke uten samfunnsøkonomiske følger, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ingen er frivillig ufør, men ganske mange uføre ender opp som frivillige.

Store mengder restarbeidsevne havner i frivillig sektor. Det er ikke uten samfunnsøkonomiske følger. Er det på tide å tenke nytt om hvordan vi måler verdien av arbeid, og om konsekvensene av et relativt lukket arbeidsliv?

Kriteriene for å få uføretrygd er flere, men de aller fleste avslag begrunnes med at søkeren ikke har gjennomført mange nok arbeidsrettede tiltak. Likeledes blir innvilgelser basert på at tiltak i regi av Nav er tilstrekkelig forsøkt.

Gjennomføringen av dem er ikke godt for noe annet enn å huke av i en sjekkboks.

Olav Lægreid, Anthony C. Caffrey og Hans Christian Smith.

Nav har forvandlet lovens hensikter til et strengt metodeopplegg, som i realiteten mangler mål og mening. I sentrum for dette står tiltaksbedrifter, som arbeider på anbud fra Nav for å arrangere opplegg på noen få uker med såkalt arbeidstrening for den enkelte.

Vi er ikke overrasket over at de fleste dermed ender på uføretrygd, og mange av disse igjen går over i frivillig sektor og tar ut restarbeidsevnen sin der i stedet.

Frivillig sektor har ifølge SSB et årlig bruttoprodukt på rundt 60 milliarder kroner, og verdiskapingen ligger på omtrent det dobbelte – allerede før det ulønnede arbeidet er tatt med. Til sammenligning bruker staten omtrent 90 milliarder kroner på uføreytelser hvert år.

Statistikken fra SSB viser også at frivillig sektor representerer rundt 90.000 årsverk – altså i samme størrelsesorden som alle lærerne i norsk grunnskole eller alle ansatte i leverandørindustrien til oljenæringen, som den påtroppende regjeringen også er opptatt av.

Vi påstår at samfunnet går glipp av verdiskaping i milliardklassen, dels som følge av et arbeidsliv som i praksis er stengt for mange med nedsatt arbeidsevne, og dels som følge av at verdiskapingen i frivillig sektor neglisjeres.

Økt fokus på det siste ville trolig skapt større politisk bevissthet om det første.

I den bredt anlagte utredningen «Norge mot 2025» (NOU 2021:4) er det påpekt et behov for mer kunnskap om effekten av arbeidsmarkedstiltakene, og for at bruken av tiltak er kunnskapsbasert og skjer i god kontakt med arbeidslivet.

Denne utredningen kom like etter at det i en annen utredning kalt «Private aktører i velferdsstaten» (NOU 2020:13) blant annet var påpekt at Nav har svært streng kontroll med alle sider av tiltakene, både som oppdragsgiver for tiltaksbedriftene, premissgiver for brukeren i det enkelte tiltaksforløpet og som vedtaksorgan i stønadssakene.

Er det ikke da et paradoks at kunnskapen om effekten av tiltakene skulle være mangelfull?

Velferdsforskere har visst om problemene lenge, men politikerne har ikke funnet noen løsning. I Fafo-rapport 2017:28 «Arbeidsrettede tiltak» slås det fast, med bakgrunn i en rekke studier, at effekten av tiltak langt unna ordinært arbeidsliv er svært dårlig.

I rapporten 2/2015 fra Frischsenteret fant man at kortvarig arbeidspraksis som arbeidsrettet tiltak «har moderate (hvis noen) positive effekter på jobbsannsynlighet». Det finnes også andre forskningsarbeider som underbygger det samme. Vi har altså et relativt lukket arbeidsliv, og i tillegg bruker Nav hovedsakelig lukkede og kortvarige tiltak som sjelden fører folk tilbake til arbeidslivet.

Basert på vår samlede erfaring, som blant annet innbefatter trygderett, aktivitetsledelse og bedriftsrådgivning knyttet til menneskelig kompetanse, er vi ikke overbeviste om at det løser noen problemer å insistere på en metode som sannsynligvis ikke virker.

Men denne insisterende holdningen Nav har til sine brukere, reflekterer politisk betingede verdioppfatninger og en definisjon av hvilket arbeid som har økonomisk verdi. Ved å operere med en slik definisjon, utdefineres verdien av restarbeidsevne som ikke møter arbeidslivets krav.

Hva så med restarbeidsevnen hos personer som ikke blir frivillige?

Hvor havner den, og hva betyr det for samfunnsøkonomien? Etter vårt syn fører metoden Nav bruker, og tenkningen den bygger på, til at det også med hensyn til denne andelen av de uføre sløses mye med samfunnsøkonomisk verdifulle ressurser.

Nav-regelverket fører til at den enkelte kan motta mindre godtgjørelser fra frivillig virksomhet, som vanligvis ikke står i forhold til arbeidsinnsatsen. Trygdemottakerne har sterke insentiver til å unngå å eksponere den reelle verdien av det arbeidet de nedlegger. Et regelverk som stimulerer frivillig sektor på denne måten, passer som hånd i hanske for et Nav som ønsker å presentere store tall for hvor mange trygdesvindlere de greier å finne.

Et lignende problem finner vi i regelverket Nav bruker overfor uføre som eier sin egen bedrift. Også her har trygdemottakeren sterke insentiver til å skjule verdien av sin egen arbeidsinnsats. Dette er en så hyppig problemstilling i forbindelse med tilbakebetalingskrav at det i fagsjargongen kalles «notoritetskravet ved eget AS».

Veien ut av sløseriet har vi selvsagt ikke hele oppskriften på.

Men det ville vært en god begynnelse å endre tenkemåten om hvordan vi måler verdien av restarbeidsevne. Et arbeidsliv som åpnes opp for delvis uføre personer, kan svært gjerne subsidieres av staten. Alternativet er nemlig at slik arbeidsinnsats verken måles eller skattlegges. Om det i tillegg blir vanligere å tenke at frivillig sektor faktisk produserer økonomiske verdier, vil det utfordre en stor blindsone for dagens skattesystem og offentlige støtteordninger.