Debatt

Tilbake til skolestart

For mange er skolestarten gjensyn med en hverdag som aldri ville blitt godtatt på en arbeidsplass.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse dager går det både små og store som tenker på det som kommer nå etter ferien. Noen gleder seg, andre gruer seg og noen klarer rett og slett ikke å tenke på det. Mens noen vet hva de går til, har andre en haug med forestillinger og forventinger i hodet.

Noen faser begynner, og noen endrer seg til noe nytt. Barn, ungdom og voksne – skole og jobb. Mye er likt, men vi voksne er velsignet og beskyttet av HMS, fagforeninger og arbeidsmiljøloven. Men det er da barna og ungdommene også, sier du? Tja – forestill deg dette:

Du skal tilbake på jobb etter ferien.

Du vet at kollegaene dine ikke vil være sammen med deg verken i pauser eller lunsjen. Og du blir i hvert fall ikke tatt med i Snapgruppa som planlegger fredagspilsen. Du ser bare noen bilder av de andre. Det ser ut som om de har det bra.

Du vet også at det er ganske vanlig å slenge kommentarer til hverandre på jobben. Men det er sånn voksne snakker sammen, så det burde du tåle. Det er da virkelig ikke alvorlig ment. Du må da skjønne det. Men du er så nærtagende. Bare overse dem. Ikke bry deg om det du. Det sier i hvert fall sjefen din.

Det var en kollega som sa fra en gang til sjefen. Hun prøvde å gjøre noe med det, men det tok ikke så lang tid før det ble dobbelt så ille som før. Den kollegaen valgte å begynne på en annen arbeidsplass etter å ha vært borte ganske lenge fra jobben. Kanskje like greit.

Det er aller best å bare prøve å si minst mulig.

Noen velger en annen strategi. De tar igjen dobbelt så mye. Slenger flere kommentarer enn alle andre. Til slutt er det ingen som tør å si dem imot. Bedre da å være enig, og bli med. Da har du noen å være med.

På kontoret du jobber er det åpent landskap. Mange som har det. Det er jo hyggelig å sitte sammen med de andre, men det hadde vært ok med noen sånne støydempende headset. Det er ganske vanskelig å konsentrere seg når de andre prater så mye og så høyt.

Sjefen sier fra ganske mye og blir forbanna, men det hjelper sånn passe. Det hjelper at du tar med Paracet. Hodepine er noe dritt. Lufta hjelper jo ikke akkurat heller. Du får slappe av litt når du kommer hjem, før du jobber et par timer igjen. Du er helt nødt til å gjøre det bra på de oppgavene som sjefen har sagt dere skal få. De er helt avgjørende for lønna videre.

Noen har sagt at du kan kontakte HR. Men de har kontortid et par ganger i uka, og det er så utrolig mange som skal snakke med HR. Det er det samme med bedriftshelsetjenesten. Uansett så får en være glad de er der. De prøver så godt de kan å rekke over alle sammen.

Hadde du som voksen på din arbeidsplass tålt dette?

Jeg tipper at du vil svare nei, og det med rette. Jeg tipper også at om dette faktisk hadde skjedd så hadde det vært stor oppstandelse hos fagforeningene, i media og en rettssak med påfølgende erstatning.

Men, det er dette vi tåler på vegne av våre barn og som de aller fleste av dem opplever direkte eller indirekte i løpet av årene på sin arbeidsplass – skolen.

Vi har regelverk, forskrifter, retningslinjer og svært mange dyktige lærere. Vi har antimobbing og evidensbaserte programmer. Så hvorfor er det slik? Tåler vi så inderlig vel fordi de er barn? Små stemmer som drukner i alle voksen tinga.

Det gikk jo greit med oss – gjorde det det?

Gikk det så innmari bra med oss? Vi tåler at ungene våre er i en hverdag vi voksne aldri selv ville ha akseptert. Kanskje det er på tide å finne ut av dette. Kanskje det er på tide å ta de faktiske grepa som må til?

Og hva er det spør du? Spør ungene det gjelder og lærerne som står der dag ut og inn. Jeg tror de vet. Men, det vil nok koste litt. Kanskje det er svaret på hvorfor.

Så, til slutt, en liten bønn til alle voksne, men særlig dere politikere. Dere som skal stå med de store orda framover til 13. september. Still deg det aller vanskeligste spørsmålet: Hadde jeg tålt dette? Hvis ikke – vel, da vet du hva du må gjøre.

Mer fra: Debatt