Kjære Oslo.
Jeg skal nå starte i mitt tredje og siste skoleår på videregående. Det er ufattelig hvor fort tiden har gått siden jeg for aller første gang gikk inn i klasserommet i andre etasje, så fjesene til mine bestevenner, smakte på den hjemmekjære kantinematen, hilste på lærerne i gangene og deltok på sosiale arrangementer i og utenfor skolen.
Tiden har gått fort, men i løpet av de to siste årene har jeg både lært og vokst mye, mesteparten av tiden for meg selv. Fordi lite visste vi en torsdag morgen i førsteklasse at vi hele det neste året skulle være tvunget til å lære alene, tilbringe friminutt hjemme og hilse på lærerne våre bare gjennom en PC-skjerm.
[ Ja, vi hadde råd før. En gang for lenge siden tok vi oss råd til en skikkelig bostøtteordning ]
I en periode fra mars i fjor til mai i år ofret jeg og mine medelever vår hverdag, tilsynelatende med resten av byen vår. Det var dager hvor jeg tilbrakte 8 timer på Teams, der vi hadde digitale skoletimer, for så å sitte i 4 timer å jobbe med oppgaver, prosjekter eller prøver som skulle komme.
Det var måneder hvor jeg ikke så eller snakket mye med mine bestevenner, med mindre det var en liten lunsj vi delte over skjermen.
Jeg satt inne på et rom alene i flere måneder av skoleåret og hadde ansvaret for å kunne lære selv.
Kjære Oslo. Til tross for alt dette var jeg fremdeles en av de heldige. Fordi jeg klarte å sitte i 12 timer hver dag ved pulten min på soverommet. Jeg hadde et rom å jobbe i, jeg hadde en PC som jeg kunne delta i skoletimen med. Jeg hadde muligheten til å lage meg selv frokost, lunsj og middag, og jeg hadde søsken og foreldre som var der til trøst, kos og moro. Jeg kom meg ut av det siste året i god behold til tross for omstendighetene.
Jeg var heldig, selv om jeg ofret alt mitt som før var normalt.
Det er nemlig andre som i løpet av det siste året har vært mer uheldige, det er mange av dem. Og i motsetning til det noen ville sagt så er de verken late eller ulydige, de var bare uheldige. Fordi de hadde kanskje flere søsken på samme rom som alle skulle delta i hver sin time, eller bare en PC å dele på mellom alle i husstanden.
[ Grunnleggeren etter Bare Jazz-konkursen: – Jeg var deprimert (+) ]
De hadde kanskje verken tid eller mulighet til å lage seg frokost, lunsj og middag hver dag, og de hadde kanskje foreldre og søsken som jobbet og som ikke kunne være der til trøst, kos og moro. De kom seg ikke ut av det siste året i god behold. Og for dem er derfor tanken på å starte i sitt siste år av videregående enda merkeligere enn for meg.
Selv om perioden med hjemmeskole forhåpentligvis er over, så vil disse elevene leve med store konsekvenser. Og det vil nærmest være skummelt å starte på skolen igjen. Både psykiske helseskader og tapt læring vil være viktige faktorer som spiller inn på hvordan de lærer og vil ha det nå i ettertid. Mange har følt seg alene, både akademisk og fysisk, det vil være skummelt å starte på skolen når man vet at man ikke stiller godt forberedt.
Og man er redd for at man kanskje må stå alene igjen.
[ Dag Solstad: – Jeg møtte litteraturen gjennom Knut Hamsun (+) ]
Kjære Oslo. Flere av oss har ofret hele vår hverdag, men noen av oss var likevel heldige i forhold til andre. Det er lenge blitt sagt at man skal prioritere og gjøre det beste for ungdom. Etter min mening burde man da særlig prioritere de som ikke har vært så heldige. Oslo har lenge gjort mye for å verne de eldre og de i risikogruppene, og det gjør vi fremdeles. Nå vil vi forhåpentlig fortsette med det, samtidig som vi viser medfølelse og solidaritet for de unge.
Oslo åpner gradvis opp igjen, og vi har begynt å føle og å smake på normalen, det som en gang var, så jeg vet det ikke er langt igjen å gå.
Derfor kjære Oslo, må vi holde ut litt til. Vi må være forsiktige og trygge.
Fordi slik vil vi elever kunne avslutte vår skolegang i en by der vi kan lære sammen, leke og vokse og tilbringe tid rundt trygge voksne, slik som alle barn skal, på skolen. Dersom vi gjør det vil kanskje også de som var litt mer uheldige enn resten av oss få muligheten til å stå like godt forberedt når vi etter hvert går ut av videregående skole.