Etter at jeg i Dagsavisen 30. juni forklarte hvordan Norge mislykkes i klimapolitikken, har oljetoppen Jonny Hesthammer tatt pennen fatt for å forklare leserne at jeg og MDG «drømmer» og er «urealistiske» når vi tar til orde for en mer ambisiøs klimapolitikk og gradvis utfasing av norsk oljeproduksjon.
Men det er Hesthammer som lager sin egen drømmeverden.
[ Flere hundre barn har skadet seg på elsparkesykkel: – Det siste vi trenger er en dødsulykke ]
Han antyder at verden kan nå 1,5-gradersmålet uten å styre mot nullutslipp raskest mulig, og uten at det raskt får konsekvenser for næringen han representerer. Hvis de globale utslippene ikke går ned, vil vi allerede om knappe ti år ha sluppet ut mer klimagasser i atmosfæren enn det Parisavtalens målsetninger tillater.
Likevel får Hesthammer det til å høres ut som at det finnes andre mulige og attraktive veier til disse målene, enn å kutte utslipp nå.
Det er ikke slik at Hesthammer sitter på sannheten mens jeg og MDG driver propaganda.
Snarere er vi, ikke overraskende, grunnleggende uenige om risiko. Det er ikke så rart, når Hesthammer leder et oljeselskap. Stridens kjerne er et nytt veikart fra det Internasjonale Energibyrået (IEA), som viser hvordan vi kan nå 1,5-gradersmålet. Fordi IEA-rapporten bare er ett av «mange mulige» scenarier, mener Hesthammer jeg fordreier virkeligheten ved å bruke rapporten til å slå fast at ny norsk oljeleting er i strid med 1,5-gradersmålet.
[ Han er lykkelig i høyhus: – Jeg mener det er mye rar synsing i debatten om høyhus ]
Hesthammer har rett i at det finnes ulike veier til målet. Det han derimot unnlater å si, er at alle scenarier som ikke drastisk kutter utslippene ned mot null i løpet av kort tid, forutsetter at enorme mengder CO2 suges ut igjen av atmosfæren. Dette må skje enten ved hjelp av treplanting på store arealer, eller usikker karbonfangst- og lagringsteknologi.
FNs klimapanel advarer om at slike tiltak med stor sannsynlighet vil skape alvorlige utfordringer for blant annet menneskelige bosetninger, matproduksjon, biologisk mangfold og andre økosystemtjenester. Å gamble på at neste generasjon lykkes med slik mirakelteknologi er mer risikabelt, ikke minst også svært mye dyrere, enn å gjøre det vi vet virker: slutte å slippe ut klimagasser raskest mulig.
Hesthammer antyder i Dagsavisen, og argumenterer i Finansavisen, for at IEAs vei mot nullutslipp er umulig å få til.
Gitt den konklusjonen burde han tatt seg bryet med å forklare hvordan han syns vi skal nå klimamålet.
Svaret på dette svever, enn så lenge, fullstendig i det blå.
Vi skjønner at det er fristende å kritisere løsningsforslag for ikke å være perfekte, heller enn å presentere alternativer selv. Slik unnfallenhet er imidlertid ikke en luksus vi i MDG unner oss, når verden stadig styrer mot katastrofale klimaendringer.
At Hesthammer greier å fordreie denne politiske uenigheten til å bli et spørsmål om sannhet og propaganda, får stå for hans regning. Verre er det at han vrangleser meg fullstendig i sin påstand om at den opprinnelige teksten inneholdt konspirasjonsteorier.
[ Sissel Gran: – Anmelderne hadde vel sparket meg i balla hvis jeg hadde hatt det (+) ]
Når en serverer slike alvorlige anklager, burde en i det minste unnlate å fordreie fakta i teksten man polemiserer mot. Men heller ikke det greier Hesthammer når han skriver at min sammenligning mellom Norge og Qatar bærer galt av sted fordi «ingen olje- og gassnasjoner har klart å forvalte sine naturressurser bedre enn Norge».
Jeg presiserte ettertrykkelig at parallellene ble trukket på tross av det åpenbare: at et fritt og demokratisk Norge, som har skjøttet oljerikdommen sin på en helt unik måte, står milevis unna gulfstatene.
Det er forøvrig nettopp dette: at vi forvalter verdens største enkeltstående aksjefond, som gjør Norge er særlig godt egnet til å ta internasjonalt lederskap. Spiller vi kortene våre riktig, kan vi sikre oss konkurransefortrinn i utviklingen av en rekke grønne løsninger, enten det er havvindsatsning, grønn skipsfart eller resirkulering. At vi heller satser på at verden i flere tiår til vil fortsette å etterspørre det produktet som skaper klimakrise, er dårlig nytt både for norsk næringsliv og generasjonen som kommer etter oss.
