Kommentar

Qatar med sosialdemokrati

Mens nabolandene våre bygger opp nye, grønne næringer, gir Norge full gass i oljeindustrien. Vi trenger en ny kurs.

Oljebransjens dominans, både økonomisk, politisk og kulturelt, gjør at Norge ser ut som land vi ikke liker å sammenligne oss med, skriver Lan Marie Nguyen Berg (innfelt)
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Tenk deg et lite land der oljebransjen er dominerende. Et land som importerer det meste det trenger, inkludert mye av maten. Et land som er helt avhengig av billig importert arbeidskraft, og dermed har en stor andel arbeidere som mangler stemmerett. Et land som knapt klarer å kutte klimautslipp, og gjør alt de kan for å skåne oljebransjen. Dette kunne vært beskrivelsen på mange små, oljeproduserende stater. Det er dessverre også en passende beskrivelse på Norge i dag.

Misforstå meg rett: Norge er et godt samfunn, og vi er milevis unna de mange ufrie og udemokratiske oljebaserte samfunnene vi finner i verden. Vi har et sterkt demokrati, en høykompetent befolkning og en velferdsstat som gjør at rikdommen ikke bare tilfaller eliten. Men ringvirkningene av å være så avhengige av fossil energi stikker dypt. Det er 12 år siden forfatter og journalist Simen Sætre gav ut boka “Petromania”, der han reiste rundt i andre oljeproduserende land for å se etter likheter. Dette er “land vi ikke liker å sammenligne oss med”. Men vi ligner dem mer enn vi liker å tro.

For mens EU og USA har brukt koronakrisa til å sette fart i grønn omstilling, har regjeringen og stortingsflertallet igjen latt seg diktere av oljelobbyen. Midt i klimakrisa delte de ut tidenes gavepakke til oljelobbyen. Den gigantiske oljeskattepakken er ventet å føre til 100 mrd. i ekstra investeringer i olja.

Det internasjonale energibyrået, oljebransjens eget analysekontor, sier at leting etter mer olje og gass og nye utbygginger må stanse i 2021 hvis vi skal nå Parisavtalen. Likevel er viljen til å utfordre oljebransjen ikke-eksisterende hos de store partiene, der både politikere og rådgivere stadig bytter jobber mellom politikk og oljelobby. Den mektige oljelobbyen bruker enorme summer hvert år på å påvirke opinionen, og naturligvis på å legge press på våre politikere.

Men det er ikke bare norske politikere som har olje på hendene. I fjor avviste Høyesterett et søksmål fra Natur og ungdom, Greenpeace med flere om at fortsatt full fart i oljeleting var i strid med Grunnloven. Etter 30 år med har Norge kun klart å kutte utslippene med 3 prosent, blant annet på grunn av en kraftig utslippsvekst i oljenæringen. Høyesterett understreket at Grunnlovens miljøparagraf setter begrensninger for hva staten kan gjøre. Likevel argumenterte høyesterett for at norsk klimapolitikk var god nok til at staten og oljebransjen kunne frifinnes.

Kontrasten til våre naboland kunne ikke vært større. Tidligere i år besluttet tysk høyesterett at landets klimamål måtte skjerpes, til tross for at Tyskland siden 1990 har kuttet 36 prosent av utslippene - mot Norges kun 3 prosent. Begrunnelsen fra de tyske dommerne var at hvis utslippene ikke blir kuttet raskt nå og de neste årene, vil det bryte med menneskerettighetene til dagens unge, fordi en utsettelse vil forverre klimakrisa og føre til ekstremt inngripende tiltak senere i dette århundret.

Skal vi løse klimakrisa må vi slutte med olje, kull og gass, og sammen skape en ny, grønn og trygg fremtid vi kan glede oss til.

På samme måte advarer sentralbanksjefer rundt omkring i verden om konsekvensene for økonomien. Både som følge av selve klimaendringene, og for finanskriser som vil komme når mange av de billionene som fortsatt investeres i fossil energi, ender opp som tap på grunn av en stadig mer virkningsfull klimapolitikk. Mest kjent er kanskje tidligere sentralbanksjef i Storbritannia, Mark Carney, som advarte mot finansiell kollaps dersom selskaper ikke tar hensyn til klimaendringer og klimarisiko. I Norge derimot, anbefaler vår sentralbanksjef Øystein Olsen full gass i oljeletingen og advarer mot å la hensyn til klimaendringer påvirke oljeinvesteringene.

Under korona-krisen har vi nordmenn blitt pinlig klare over hvor avhengige vi er av at mennesker fra andre land tar mange av de tøffeste løftene. I jordbruket har reiserestriksjonene gjort det vanskelig for mange å få avlingene inn. Nordmenn stiller høyere krav til lønn og arbeidsvillkår enn det norsk landbruk er vant med. Sjømatbransjen manglet hender til å sløye fisk. Industrien fikk unntak fra karanteneregler for å kunne benytte seg av de rause krisepakkene fra regjeringen. Det var ikke nok nordmenn som kunne trå til. På erkenorske Hurtigruta ble et større smitteutbrudd knyttet til utenlandsk mannskap som hverken ble testet eller satt i karantene.

Erna Solbergs løfte har vært å skape en økonomi som er mindre oljeavhengig. I virkeligheten har hun oppnådd det motsatte. En fersk skrekkrapport fra Menon Economics bestilt av LO og NHO viser at Norge har Vest-Europas laveste eksport som andel av verdiskapingen. Mens nabolandene våre bygger opp nye, grønne næringer, har Ernas svar vært å gi full gass i oljeindustrien.

De siste årene har Norge attpåtil i økende grad brukt vår beskjedne stemme i det internasjonale samfunnet til å avvise eller motarbeide viktig klimapolitikk. Overfor EU har vi drevet lobbyisme for at de skal senke sine klimaambisjoner, av hensyn til olje- og gassksporten. Da Joe Biden foreslo en stans i all oljeleting i Arktis, var det ingen begeistring å spore hos Norge. Kanskje ikke så rart, siden vi lyste ut 70 nye leteblokker for oljebransjen i Barentshavet senest i juni i år. Dette til tross for at SSB i den ferske rapporten “Konsekvenser av redusert petroleumsvirksomhet” slår fast at en stans i norsk oljeleting vil ha beskjeden effekt på norsk økonomi. Og nevnte IEA som sier at det ikke er plass til å lete etter mer fossil energi dersom vi skal nå 1,5 gradersmålet og unngå katastrofale klimaendringer.

Det første steget mot å skape en bærekraftig økonomi, er å anerkjenne at vi har en stor gjøkunge i redet. Oljebransjens dominans, både økonomisk, politisk og kulturelt, gjør at Norge ser ut som land vi ikke liker å sammenligne oss med. Et lite Qatar med sosialdemokrati i toppen av Europa. Det er derfor dette stortingsvalget er så viktig. Stadig flere innser at klima- og oljepolitikken er langt mer enn å verne Lofoten, Vesterålen og Senja. Skal vi løse klimakrisa må vi slutte med olje, kull og gass, og sammen skape en ny, grønn og trygg fremtid vi kan glede oss til.