3,5 år etter at Regjeringen la fram ambisjonen om å gjøre Norge til et foregangsland i sirkulærøkonomi, har de lagt frem strategien som forteller hvordan det skal skje. Å gå fra dagens forbruksmodell til en bærekraftig ombruksmodell innebærer store endringer i hvordan vi produserer, selger, forbruker og ombruker produkter og materialene de er laget av.
Vi snakker om omstilling i alle deler av økonomien – og det burde mildt sagt være av nasjonal interesse. Men til tross for at sirkulærøkonomien vil endre både jobbene og livene våre, har strategien som forteller oss hvordan det skal gjøres knapt blitt omtalt i media. Det skyldes neppe redaksjonell unnfallenhet, men snarere et innhold uten tydelig retning, mål og virkemidler.
Når Regjeringen lar EU sette målene i en nasjonal strategi for økonomisk omstilling, overlater de til andre å definere Norges rolle i en ny konkurransesituasjon.
“Regjeringa deler EUs høge ambisjonsnivå og ser ikkje grunn til å lage eigne mål”, står det i strategien. Det lukter ikke mye foregangsland av sånt. For når regjeringen lar EU sette målene i en nasjonal strategi for økonomisk omstilling, overlater de til andre å definere Norges rolle i en ny konkurransesituasjon.
Når strategien heller ikke inneholder konkrete tiltak, blir det hele så ullent at vi risikerer å gå glipp av en unik mulighet til å utvikle norsk konkurransekraft på et område med 1800 milliarder, 3-5 millioner arbeidsplasser og halvering av klimautslippene i den europeiske potten.
I 2018 ble jeg selv inspirert av Regjeringens løfter om å gjøre Norge best på sirkulærøkonomi. Jeg ble ombruksgründer og jobber nå med å utvikle løsninger som skal gjøre det bedre, billigere og mer bærekraftig å velge ombruk fremfor forbruk.
Det første selskapet vårt skal bidra til å få slutt på at vi kaster 140.000 tonn kontormøbler i året. For å løse problemet leverer vi kontorinteriør som en tjeneste med et ombrukssystem som gjør det enkelt å reparere og ombruke møblene. I arbeidet med tjenesten har vi gått opp hele verdikjeden; fra produksjon, transport og salg, til ombruk og avhending av produkter. På veien har vi lært mye om hva som kreves for å levere konkurransedyktige ombruksløsninger i praksis.
[ Vi trenger framtidens innkjøpshelter, ikke gårsdagens byråkrater ]
Den viktigste læringen er innlysende: Effektiv utvikling skjer først når man implementerer en forretningsmodell som flytter insentivene fra bruk og kast til ombruk og reparasjon i hele verdikjeden. Uten inntektsmodeller som gjør at både produsenter, leverandører og kunder ser lønnsomheten i å gå sirkulært, vil nye løsninger møte motstand og utviklingen gå for sakte.
For varehandelen betyr det at vi må gå fra å selge produkter til å leie dem ut. I en leiemodell har produsentene alt å tjene på å lage kvalitetsprodukter som lever lenge. For jo lenger et produkt kan leies ut, desto mer tjener man på det. Dermed blir det attraktivt å designe produkter for ombruk og reparasjon – og dét ønsker mange av produsentene å satse på.
Derfor er det behov for en ny ordning for produsentfinansiering til selskaper som vil lage produkter som skal leies ut.
Når utviklingen likevel lar vente på seg, skyldes det spesielt to barrierer som gjør det krevende å finansiere overgangen til lønnsomme, sirkulære forretningsmodeller. Den første er den kortsiktige likviditetsutfordringen et selskap møter når det går fra å selge til å leie ut produkter. I dag får de betalt når de selger et produkt, slik at inntektene dekker produksjonskostnadene umiddelbart. I en sirkulærøkonomi, kan de tjene over dobbelt så mye på et produkt ved å ta betalt for utleie gjennom produktets levetid, men den muligheten klarer de ikke å utnytte fordi det ikke finnes gode ordninger for å finansiere produksjonskostnadene frem til utleieinntektene kan betale dem tilbake.
Derfor er det behov for en ny ordning for produsentfinansiering til selskaper som vil lage produkter som skal leies ut. Dette kan løses ved å stille statlig kapital til rådighet for bankene, så de kan redusere egen risiko og tilby attraktive lånevilkår til produsentene. Det vil gi norske produsenter en reell mulighet til å endre forretningsmodell og satse på utleie til konkurransedyktige priser for kundene, som på sin side vil få tilgang til bedre produkter til en rimeligere pris enn de gjør i dag.
Den andre barrieren er manglende fysisk infrastruktur for ombruk. I dag består reparasjonsbransjen primært av enkeltstående skreddere, møbelsnekkere og mobilreparatører. Når økonomien går sirkulært må det bygges opp en infrastruktur for ombruk i industriell skala. Det krever moderne fabrikker designet for å vedlikeholde, reparere og redesigne brukte produkter – og det koster mer enn de fleste selskaper kan løfte alene. Derfor må staten ta steget fra avfalls- til ombrukshåndtering og investere i utviklingen av fysiske ombruksfabrikker i samarbeid med næringslivet selv.
Med en produsentfinansering som stimulerer overgangen til sirkulære forretningsmodeller og en infrastruktur som gjør ombruksverdikjeder effektive er to av de viktigste forutsetningene for å levere lønnsomhet i en sirkulær varehandel på plass.
[ (+) Kaster du mat som har gått ut på dato? ]
Dessverre blir ingen av dem adressert i den nasjonale strategien for sirkulærøkonomi. Den fokuserer mer på hvordan vi kan forbedre dagens lineære verdikjede – og utfordrer sjelden selve designet i den forbruksbaserte modellen. Det gjenspeiler seg i tiltak som kompetanseheving, gjennomgang av skattlegging, lover og regler, støtte til forskning og utvikling og markedsplasser for salg av sekundære produkter.
Alt dette er viktige områder, spesielt for å redusere skadevirkningene av dagens forbruksøkonomi, men hvis målet er å skape en sann sirkulærøkonomi som gir grønn vekst og nye arbeidsplasser, må regjeringen ta nye grep. Fremfor å fokusere på å forbedre det bestående, må de innrette det videre arbeidet for å muliggjøre de viktigste, vanskeligste og mest radikale endringene av alle; de som skjer i selve hjertet av en virksomhet som vil bytte ut en destruktiv, forbruksbasert forretningsmodell med en bærekraftig ombruksmodell.