Debatt

Bibliotekets rolle i krisetider

Biblioteket er ikke bare kulturelt og demokratisk grunnfjell – det er også et godt folkehelsetiltak.

Barn og ungdom har kommet for å lese lekser, studenter for å studere og jobbe i små grupper, og pensjonister for å lese avisen og kjenne på sårt tiltrengt hverdagsliv, om enn med stramme smitteverntiltak.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Pandemien omtales av flere som den største krisen siden 2. verdenskrig. Bibliotekene i Norge har i stor grad holdt åpent, mens resten av kulturliv og universiteter har holdt stengt. Med unntak av noen få dager i vinter, har Oslo kommunes 21 biblioteker holdt åpent kontinuerlig siden 2. juni i fjor.

Mange har vært overrasket over at bibliotekene har kunnet holde åpent samtidig som regjering, byråd og smittevernmyndigheter har manet til minst mulig mobilitet og færrest mulig møter, og gjennom forskrift har stengt ned alle andre kulturinstitusjoner.

I andre land har også bibliotekene vært underlagt strengere begrensninger. For eksempel har danske biblioteker vært helt nedstengt, og åpner først nå opp for lånere som kan framvise attest på vaksinasjon eller negativ test.

Med sin 236 år lange historie har Deichman sett kriser komme og gå i byen. Under andre verdenskrig forsynte Deichman krigsfanger i leirer rundt i byen med sårt tiltrengt litteratur, selv om tilgangen på bøker var kraftig redusert. Loslitte eksemplarer ble lånt ut igjen og igjen, og Oslo-folk stilte seg i kø for bøker som for alt mulig annet. Mot slutten av krigen var det årlige utlånet ved hovedbiblioteket på Hammersborg nær dobbelt så høyt som før okkupasjonen. Det ble sagt at arbeidspresset for bibliotekansatte aldri hadde vært større.

Men det var ikke bare bøker folk stilte seg i kø for utenfor biblioteket. Hovedbiblioteket delte også ut rasjoneringskort, og i den svenske kirken ved siden av ble det delt ut suppe. Historiker Nils Johan Ringdal sier i sin bok «Bok og borger» at bibliotekområdet ble noe langt mer enn et kulturelt og sosialt sentrum i krigsårene.

Er det noen paralleller å spore nå, 76 år senere?

I perioden 23. januar til 3. februar i år måtte også Deichman stenge dørene i henhold til lokale smittevernsforskrifter. I løpet av de dagene fikk jeg mange henvendelser fra folk som var fortvilet over å miste bibliotektilbudet.

Psykolog Turid Vaagen skrev til meg: «Jeg er psykolog og har via mitt yrke, og som Oslo-borger, fått mye signaler på at de strenge korona-tiltakene røyner på og er en stor psykisk belastning for mange. Det er nå behov for noen lysglimt som kan lette det psykiske trykket litt. Det å gjenåpne Deichmans filialer for utlån vil kunne gjøre en positiv forskjell for mange.»

Disse reaksjonene er ikke overraskende. Biblioteket er ikke bare kulturelt og demokratisk grunnfjell – det er også et godt folkehelsetiltak. Dette vet både smittevernmyndighetene og politikerne. Etter mitt syn har de gjort klokt å balansere smittevern og andre folkehelsehensyn gjennom å legge til rette for at bibliotekene har kunnet holde åpent.

Samlet sett har Deichman-bibliotekene hatt om lag 2,3 millioner besøk siden pandemien startet, uten vesentlig smitte inne i bibliotekene. Smitteverntiltakene har vært omfattende, og de ansatte har gjort en stor innsats for å holde bibliotekene trygge.

Vår tids knappe goder er kanskje annerledes enn under krigen. Vi vet at tilgangen på digitalt kvalitetsinnhold er et spørsmål om økonomi og betalingsevne. For mange har Deichman under pandemien representert eneste mulighet til å benytte digitale tjenester som ellers koster penger. Vi har også sett hvor viktig biblioteket er som arbeids- og studieplass for alle som ikke får løst pandemiens utfordringer i en trang bopel.

Men det kanskje knappeste godet Deichman har kunnet tilby, har vært et lavmælt sosialt samvær – riktignok på 1–2 meters avstand – der folk har fått kjenne på et fellesskap som for mange ville vært helt fraværende om ikke bibliotekene holdt åpne. Barn og ungdom har kommet for å lese lekser, studenter for å studere og jobbe i små grupper, og pensjonister for å lese avisen og kjenne på sårt tiltrengt hverdagsliv, om enn med stramme smitteverntiltak.

Køen utenfor Hammersborg på 1940-tallet har funnet sin parallell utenfor flere av bibliotekekene de siste månedene. Utenfor det nye hovedbiblioteket i Bjørvika har den tidvis strukket seg helt til Tollboden. Folk har tålmodig ventet på tur, og de fleste har vært flinke til å overholde smittevernreglene.

Det har også under denne krisen vært særlig travelt å jobbe på Deichman, og mange ansatte har kjent på stort ansvar for å sørge for at smitteverntiltakene fungerer etter hensikten. Det er ikke lett å yte god service og veilede bak pleksiglass og med munnbind, men mange lånere har uttrykt takknemlighet og vist forståelse for at dette har vært krevende.

Som resten av kulturlivet har også bibliotekene tatt syvmilssteg med hensyn til utvikling av digitale tjenester, som for eksempel språkkafeer der frivillige møter folk som skal lære norsk på Zoom, eller digitale arrangementer uten publikum i salen.

Men den viktigste erfaringen er betydningen av det fysiske rommet og muligheten til å treffes i trygge omgivelser og med gode smitteverntiltak.

Det handler om å holde på litt stabilitet i en kaotisk tid, å ha et sted å gå når ting ikke er så greie hjemme, og å kunne koble seg på lokalmiljø og verden selv om man ikke er så datakyndig. Under de mest krevende fasene har vi kun kunnet tilby lån av bøker gjennom tjenesten Bestill & hent, men for mange har selv dette hatt verdi som et kontaktpunkt med samfunnet.

En student som jeg vil kalle Aisha, skrev en fortvilet melding til meg da vi måtte stenge i vinter: «Jeg føler meg allerede lite sosial. Jeg er på det punktet der jeg er redd for å bli deprimert. Jeg er redd for å gi opp skolekampen. Jeg besto heller ikke første eksamen pga. hjemmeskole. Bare tenk hvordan tøffe skoledagene kommer til å bli nå.»

Takk til deg, Aisha, som ikke gir opp og som tar pennen fatt og skriver til oss. Vi fortsetter å gjøre alt vi kan for å være der for deg og resten av byen helt til pandemien er over. Og når vi endelig får lagt denne tiden bak oss, vil biblioteket stå enda bedre rustet til å sikre at du og resten av byens befolkning får alt dere trenger for å skape en god fremtid.