Nyheter

Finn én feil

NAVN I NYHETENE: Alle som irriterer seg over skrivefeil, kommer til å lese dette intervjuet ekstra nøye.

Hvem: Kristin Fridtun (33)

Hva: Filolog og forfatter. Vinner av Språkprisen 2019.

Hvorfor: Har gitt ut boka «Kunsten å irritera seg over skrivefeil. Kvifor gjer me det, og har det noko for seg?»

«Eg sit berre og skriv», skrev du på SMS til meg i går. Men det er jo virkelig ikke bare bare! Før du vet ordet av det, tikker det inn sure e-poster fra irriterte eldre menn som dømmer deg for sviktende norskkompetanse.

– Dette tror jeg skjer oftere med journalister enn med forfattere.

Jeg siterer i rekken av e-poster jeg har fått fra pensjonerte lektorer: «Tenker du i det hele tatt over hva du skriver?» Og de er alltid fra menn!

– Det finnes faktisk en studie om briter og amerikanere som sender leserinnlegg og på andre måter ytrer seg i offentligheten om skrivefeil. Det viser seg at det er en overvekt av menn, de er i klart flertall når det gjelder å si fra. Men når det gjelder selve fenomenet å irritere seg over skrivefeil, er det ingen forskjell på kjønn og alder. Så dette har mer med sosialisering å gjøre. Eldre menn tar det som en større selvfølge at deres stemme er viktig og skal høres.

Men egentlig synes du at de bør jekke seg ned?

– Ja, jeg har sagt det. Ikke all irritasjon handler om å hevde seg sosialt og fremstille seg som bedre enn andre, men det er ofte et element av det.

Du skriver om et skrivefeil-hierarki?

– Ja, det er en påstand jeg kommer med. At noen feil er mer intellektuelle å påpeke enn standard og/å-feil. Som splittinfinitiv.

Eh, ja. Forklar meg det igjen?

– At man setter et ord eller en frase mellom infinitivsmerket og infinitiven. Et eksempel er: «Jeg skal prøve å ikke forstyrre leseren.» Splittinfinitiv er vanlig i norsk tale, godt etablert i nynorsk og helt kurant i bokmål også, ifølge Språkrådet. Men mange har lært at det er feil.

Du har selv vært et språklig dydsmønster?

– Ja, jeg har irritert meg mye. Og mye av irritasjonen handlet om å heve meg selv litt. Skape et skille mellom meg selv og den jevne språkbruker. En slags sosial strategi om å løfte meg selv opp.

Men du slutta?

– Ja. Nå tilhører jeg snarere den store gruppa med folk som irriterer seg over folk som irriterer seg over skrivefeil. Det er jo også en måte å heve seg på, selvsagt. Det er nyttig å ha felles kjøreregler, men språket kollapser ikke som kommunikasjonssystem bare fordi noen sliter med reglene.

Men du, du er nynorskbruker fra Elverum? Jeg hadde forventet en vestlending eller gudbrandsdøl på tråden.

– Ja, jeg er en konvertitt. Folk spør meg ofte om det. Før i tida var det faktisk nynorsk i bygdene rundt Elverum. Da jeg studerte nordisk, måtte jeg ta et krasjkurs i nynorsk og Ivar Aasen-ideologi. Jeg så lyset, og siden har jeg aldri sett meg tilbake. Nynorsk er det beste språket. Alle bør skrive det.

Saken fortsetter under videoen

Går det bra at du blir sitert på bokmål, da? Hvis ikke må du fram med rødpennen, er jeg redd.

– Ja da. Jeg respekterer bokmålsbrukere. Jeg er raus og forventer at andre er rause tilbake. Kjenner du til Muphrys (!) lov, forresten?

Hæ?

– Alle tekster om skrivefeil kommer til å inneholde minst én skrivefeil. Du vet, alle som irriterer seg over skrivefeil, leser alle tekster som handler om skrivefeil, ekstra nøye. Men jeg kan godt lese korrektur for deg?

God idé! Vi tar de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Norsk Ordbog av Ivar Aasen fra 1873. Da jeg ville bli god i nynorsk, brukte jeg den veldig mye. Den har også lært meg mer om min egen dialekt.

Du snakker ikke så mye dialekt til meg nå?

– Jeg tilpasser meg ubevisst etter den jeg snakker med. Det er egentlig en veldig sympatisk handling, man legger sitt eget språk nærmere samtalepartneren, særlig om man liker personen.

Jeg leste forresten at du har vært skihopper?

– Ja, jeg var aktiv fra jeg var sju til sytten år. Jeg skulle bli verdens beste hoppdame, sa jeg til alle da jeg var liten. Den vinteren da Anette Sagen kjempet for å få være prøvehopper i skiflygingsbakken i Vikersund, da fikk jeg min feministiske oppvåkning.

Men hvorfor ga du deg?

– Jeg var ikke fryktløs nok. Ikke tøff nok i huet. Men jeg har hoppa over 100 meter, i den store bakken på Lillehammer.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har lett for å være enig med siste taler. Jeg skulle gjerne vært bedre til å ta stilling. Er jeg for eller imot? På den annen side liker jeg det også litt. Så der er jeg litt delt. Ja, det illustrerer vel i grunnen hele poenget.


Mer fra Dagsavisen