På sin Facebook-side skriver plateselskapet Drabants eier Terje Pedersen at han har fått nok: «Spellemannprisen har for meg mistet sin troverdighet og fremstår som tilfeldig og lite relevant. Dette har skjedd gradvis over mange år, og jeg vet ikke helt hva det skyldes, men jeg tror det skyldes lav selvtillit, et stort mindreverdighetskompleks og dårlig gjennomtenkte kompromisser.»
Plateselskapet Drabant er et av de største norskeide plateskapene. I stallen har de de godt etablerte navn som CC Cowboys, deLillos, Michael Krohn/Raga Rockers, Oslo Ess og Ida Jenshus. De ga ut fjorårets samarbeid mellom Ole Paus og Motorpsycho, og platene Magne Furuholmen og Paal Waaktaar Savoy lager ved siden av a-ha. Dessuten har de minst like mange mindre etablerte artister på vei opp. Det er ikke et kverulantisk alternativt selskap som nå signaliserer at de har fått nok. Blant dem som bifaller utspillet i kommentarfeltet er Maj Britt Andersen, Aslag Haugen fra Hellbillies, Anneli Drecker og Ulf Risnes, samt noen av landets fremste bransjeveteraner, som Rune Lem, Terje Engen og Erling Johannesen.
[ Ane Brun og Spellemannprisen som forsvant ]
Utspillet passer inn i innvendingene undertegnede har luftet hver gang Spellemannprisen har blitt kommentert de siste årene. Den unge strømmevennlige popmusikken har fått stadig større plass. Denne polariseringen har forsterket seg etter hvert som strømmetjeneste har blitt viktigere. De tre store multinasjonale plateselskapene, som har de klart største inntektene av innspilt musikk, satset stadig mer på raske hits, ga ut stadig færre album, og fornyet sjelden kontraktene med sine voksne artister. Derved innkasserte mindre uavhengige norske selskap alle prisene i de smalere sjangerklassene, mens det ikke ble noe igjen til de store. For at disse skulle ha noe igjen for å være med måtte den nye hitkulturen få større plass.
Terje Pedersen og Drabant har fått nok av at den mest strømmede popmusikken på denne måten har fått veldig mye større plass. Der man før måtte melde på et helt album for å komme i betraktning holder det nå med en spilleliste med ti minutter musikk. Man kan altså vinne flere av klassene med å ha gitt ut tre låter i løpet av et år. I 2017 og 2019 vant Seeb popklassen for to spillelister som det i ettertid er vanskelig å vite hva inneholdt. I år ble problemstillingen satt på spissen da prisen for årets beste album ble helt borte, og Tix ble kåret til årets Spellemann. Det er forståelig at mange voksne artister i det store pop- og rocksegmentet føler at de ikke har noe her å gjøre lenger. Det er det store grunnfjellet i norsk pop og rock som faller utenfor.
[ Det kan bli litt mye Tix nå. ]
Terje Pedersen og flere andre i kommentarfeltet hans etterlyser også et mer profesjonelt jurysystem. Det er i dag basert på frivillighet, med stor arbeidsmengde i popklasser med rundt 100 påmeldte plater. Det er praktisk talt umulig å rekke å høre ordentlig på alt. Mange av klassene favner så bredt at påmeldte plater kan bli oversett fordi de ikke er rock nok, ikke viser seg ordentlig som vise, kanskje til og med stiller spørsmålet «men er det jazz”? På den andre siden vant plater vi anmelder i jazzspalten her i Dagsavisen Spellemannprisen i tre forskjellige klasser i år.
Terje Pedersen presiserer at hans artister på Drabant står fritt til å selv melde på sine plater til prisen. Det går fram av tråden i innlegget hans at utspillet allerede har utløst møter i Spellemann-sammenheng. Derfor er det ikke usannsynlig at reaksjonen fremtvinger endringer som gjør det mulig for Drabant å være med igjen, når Spellemannprisen neste år deles ut for 50. gang.