Debatt

«Vi må tåle å høre deres meninger, selv om vi ikke er enig med dem»

Selv om frontkjemperne får anledning til å fortelle sin historie, betyr det ikke at vi legitimerer det de mener, sier «Frontkjempere»-regissør Alexander Kristiansen som svar til historikerne som har kritisert dokumentarserien som nå vises på NRK.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

6. april, samme dag som dokumentar-serien «Frontkjempere» startet på NRK, kom de medvirkende historikerne Terje Emberland, Sigurd Sørlie, Lars Borgersrud og Arnfinn Moland med sterk kritikk av serien i en kronikk i Dagsavisen. Andre verdenskrig og spesielt nazismen i Norge er fremdeles kontroversielt og skaper sterke reaksjoner. Jeg syns det er positivt at serien bidrar til debatt om vår historie, men jeg mener at å starte en skyttergravskrig hvor noen sitter på den eneste sannheten, ikke fører noe bra med seg.

Fire erfarne og kompetente historikere har satt sitt navntrekk på kritikken.

Det som er verdt å merke seg er at ikke alle medvirkende historikere stiller seg bak dette. Knut Flovik Thoresen skriver blant annet på NRK Ytring at han mener serien fremstår som «kritisk og objektiv». Så forskjellig syn kan altså medvirkende historikere ha på en og samme serie. Det samme gjelder perspektiv på vår historie. Historikerne har tilgang på de samme kildene, men lander på forskjellige konklusjoner. Dette har jeg som dokumentarfilmskaper ønsket å belyse.

Med et historikerpanel på syv fagpersoner med forskjellig bakgrunn, vil det alltid være uenigheter innenfor ulike områder. Spørsmålet er hvordan dette bør håndteres. Skal en påstå at ens egen overbevisning er den eneste rette, eller er en villig til å gi inn i en saklig debatt hvor det er mulig å høre på hverandres argumenter? Jeg registrerer at de medvirkende historikerne håndterer dette forskjellig.

Emberland, Sørlie, Borgersrud og Moland kritiserer prosessen opp mot ferdig resultat. Disse fire har vært involvert i langt større grad enn det som er vanlig i en dokumentarfilmproduksjon. Etter hvert har de misforstått sin rolle hvor deres involvering har blandet seg inn i de redaksjonelle avgjørelsene. Prosessen har hele tiden skjedd i tett dialog med NRK som har vært informert og vært rådgivende helt i fra starten. De oppfatter dialogen som ryddig og det gjør jeg også.

Jeg mener en sunn og konstruktiv debatt forholder seg til fakta og lar være å ty til overdrivelser og usannheter. Jeg vil derfor adresse noe av kritikken som har kommet fra denne historikergruppen.

Den kanskje aller mest alvorlige er Emberlands påstand om at serien bidrar til å hvitvaske frontkjemperne.

Dette er noe jeg er dypt uenig i og noe som faller på sin egen urimelighet når en ser på innholdet i serien. Emberland får mye skjermtid og er den førende stemmen i den viktige og toneangivende første episoden. Emberland kobler nordmennene i divisjon Wiking opp mot krigsforbrytelser når han sier at «det går et blodspor fra landsby til landsby i Ukraina hvor nordmenn på samme tid befant seg.» Han forteller om hvordan Einsatzgruppen fikk hjelp av Waffen SS enheter til å bistå til å samle sammen jøder og sivile og hvor de også deltok i myrderiene. Stein Ugelvik slår fast, at nordmenn i divisjon Wiking, i fronten bak fronten, «åpenbart deltok i krigsforbrytelser.» I serien har vi også med en rekke dramatiseringer, som eksempler på den grusomme mordpolitikken nazistene utførte på Østfronten. Den mest forferdelig for meg personlig, er når en norsk frontkjemper er med på å holde vakt når kvinner og barn brennes levende i en kirke. Jeg kan ikke forstå hvordan Emberland kan hevde at frontkjemperne blir hvitvasket.

Historikergruppen skriver også i sin kronikk at «nesten alle frontkjempere var NS-folk og aktive nazister». Dette går på vervemotiv og der er historikerne uenige. Vegard Sæther med sin forskning og sitt forfatterskap, mener at motivene var sammensatte og komplekse. Sympati for nasjonalsosialismen var selvsagt en av dem, men ikke det eneste motivet. Andre motiver var eventyrlyst, kameratskap, frykt for kommunismen, gjenoppreisning av den norske hær og sympati for Finland. Også Knut Flovik Thoresen, en annen medvirkende historiker, advarer mot å ilegge frontkjemperne komplekse nasjonalsosialistiske motiver. Også han er støtter Vegard Sæther i at motivene var sammensatt. På dette området er historikerne altså uenige og det synes jeg er veldig interessant å frem.

I kronikken i Dagsavisen skriver historikergruppen «Er det troverdig at de aldri hadde sett eller hørt noe om Holocaust?» Nei, dette er ikke troverdig og det finnes mange kilder på det motsatte. Grepet jeg har valgt å gjøre er å dramatisere hva en frontkjemper forteller til oss i intervjuet med han. De mange krigsforbrytelsene han bevitner, er med som eksempler på grusomheter som skjedde der frontkjemperne befant seg. Vi gjør jo akkurat det motsatte av hva historikergruppen påstår, vi viser at frontkjemperne definitivt må ha vært vitne til Holocaust. Vi viser til og med en grusom forbrytelse som en av frontkjemperne var med på.

Hvis en av disse syv var delaktig i krigsforbrytelse så er det overveiende sannsynlig at flere var det.

Historikergruppen hevder også: «Frontkjemperne hevder uimotsagt i filmen at det er urettferdig at de blir kalt landssvikere og at de ble dømt etter lovbestemmelser fra 1942, 1944 og 1945 med tilbakevirkende kraft.» Arnfinn Moland har forsket mye på rettsoppgjøret, og han uttaler at «selvsagt var Norge i krig etter 10. juni og gjennom hele krigen», og han knuser med det frontkjempernes viktigste argument for ikke å bli straffet. Ugelvik Larsen uttaler på sin side at «jeg må jo si at det å gå inn i Waffen SS er et svik mot landet ditt.» Flovik Thoresen uttaler «Men det er nå en gang sånn at frontkjemperne trakk i okkupantens uniform og det er en handling som jeg som tidligere yrkesoffiser har reflektert en del over og ser at de ikke kommer utenom.» Å påstå at frontkjemperne uimotsagt får hevde at de ble uskyldig dømt, er objektivt feil.

Mye av kritikken går på at frontkjemperne «får hevde uimotsagt» og at vi er et mikrofonstativ. Frontkjemperne er viktige tidsvitner og har en historisk verdi i seg selv. Selv om frontkjemperne får anledning til å fortelle sin historie, betyr det ikke at vi legitimerer det de mener. Frontkjemperne blir imøtegått av alle de medvirkende historikerne som flettes gjennom de fire episodene. Vi må tåle å høre deres meninger, selv om vi ikke er enig med dem. Dette betyr ikke at deres historier ble stående igjen som en sannhet for ettertiden.

Om serien lykkes med problematisering rundt frontkjempernes historier og rettsoppgjøret, får seerne selv bedømme, men serien er i hvert fall ikke et forsøk på å unnskylde frontkjempernes handlinger. Jeg anbefaler alle å se serien selv og så trekke sine egne konklusjoner.

Mer fra: Debatt