Anmeldelse: «Den største forbrytelsen»: Skildrer det norske holocaust med nøktern grusomhet

6

DRAMA

«Den største forbrytelsen»

Regi: Eirik Svensson

Norge, 2020

«For dem er du ingenting, så du skal ikke gi dem noe». Benzel Braude gir rådet til sønnen Charles i fangenskap på Berg Arbeidsleir senhøsten 1942. Benzel kom til Norge fra Litauen, der han var vitne til jødeforfølgelsene. I Oslo har han, kona Sara og de fire barna skapt seg hjem og framtid i Korsgata på Grünerløkka. Så kommer 9. april 1940 og mørket omslutter dem. På nøkternt og lavmælt vis forteller «Den største forbrytelsen» om skjebnen til Braude-familien og hundrevis av andre norske jøder. Basert på fakta og virkelige personer maner filmen fram ondskapen i all sin kliniske meningsløshet, fra de første flekkene av skygge i et trygt nabolag, til de nakne gamle kroppene jages ut i vinternatten mot gasskamrene i Auschwitz.

Les også: «Den største forbrytelsen»: – Filmen endrer fortellingen om krigen

«Den største forbrytelsen» er basert på Marte Michelets bok fra 2014. Her tok hun for seg historien, byråkratiet og ideologien rundt deportasjonen av jødene sett fra et norsk perspektiv. Den samme soberheten som Michelet brukte som dramaturgisk motor i boken, er ivaretatt av filmskaper Eirik Svensson og manusforfatterne Harald Rosenløw-Eeg og Lars Gudmestad. De velger kun den ene av bokens tre hovedhistorier, den mest menneskenære, om Braude-familien. At konteksten utelates blir en styrke for filmens knivskarpe observasjoner.

Filmskaperne etablerer kun det vi behøver å vite. De hopper bukk over forklarende tillegg og sammenhenger. Det som teller er det rent menneskelige og valgene hver enkelt blir stilt overfor. Men konteksten ligger skjult mellom linjene. Den største forbrytelsen er det fundamentale sviket overfor jødene i Norge. Grunnen til at 773 kvinner, barn og menn ble deportert og mange andre forfulgt, var ene og alene at de var jøder. Som statspolitisjefen sier forut for massearrestasjonene: «Ingen unntak».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Jakob Oftebro som Charles Braude før krigen. Foto: Fantefilm

Les også: Pusse Salomons snublestein

Handlingen tar utgangspunkt i Charles Braude (Jakob Oftebro) og brødrene Harry (Carl Martin Eggesbø) og Isak (Eilif Hartwig). Charles var en talentfull bokser i Oslo da krigen brøt ut, nygift med Ragnhild. Harry skulle bli skuespiller. Filmens første anslag med bokselandskamp og familiehøytider med moren Sara som myndig formaner viser generasjonsbrytningene i en immigrantfamilie, men da Sara får vite at Charles har truffet en jente som ikke er jøde, vil hun bare at sønnen skal være lykkelig. Etter 9. april flykter søsteren Helene til Sverige med sin familie. De andre blir værende. Det skal bli skjebnesvangert.

Eirik Svensson har med filmene «Natt til 17.» og «Harajuku» demonstrert sitt talent for å lese menneskelige trekk og vektlegge de små, vesentlige detaljene i de større historiene. Med «Den største forbrytelsen», innspilt i Oslo, Göteborg og Vilnius, tar han et kvantesprang som regissør. Her er skuespillerinstruksjoner og den koreografiske evnen til å fange bevegelser, folkemasser og pasjonert tosomhet i en klasse for seg. Måten han gjennom gjentakende kollasjer befester forholdet mellom nygifte Charles og Ragnhild, og hvordan han med like stor kunstnerisk selvsikkerhet turnerer filmens vondeste partier, går utenpå det meste vi har sett i norsk filmsammenheng.

Naturligheten og troverdigheten i de emosjonelle rystelsene er rent ut mesterlig. Med dybde og filmatisk intuisjon brer han ut historien i all dens vakre gru.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

26. oktober 1942 gikk det ut arrestordre på alle jødiske menn. Foto: Fantefilm

Les også: Krig mellom permene - her er 10 gode og viktige bøker om andre verdenskrig

For selv om «Den største forbrytelsen» på overflaten er en storslått og ikke minst vakker visuell film, er den en skrustikke som stadig strammes til. Handlingen følger de norske jødene. Gjennom deres blikk og famling i mørket skapes en lammende klaustrofobisk nerve. Bortsett fra drosjesjåfører og enkelte tvetydige tjenestemenn og -kvinner i tysk tjeneste, ser vi andre nordmenn kun som uskarpe skikkelser i randsonen. På samme vis er representantene for det tyske maktapparatet fraværende. De vi ser gi ordrer, og utføre dem, er nordmenn i tysk tjeneste. I første rekke er det Statspolitiet, politiinspektør Knut Rød (Anders Danielsen Lie), statspolitisjef Karl Marthinsen (Mads Ousdal), NS-bobestyrer Haakon Høst (Robert Skjærstad) og vaktene på Berg, den eneste fangeleiren i Norge med norske vakter: hirdmenn og tidligere frontkjempere.

I motsetning til mange filmer om holocaust blir ikke maktpersoner framstilt som endimensjonale, ideologiske monstre. Handlingene deres er likevel umulig å tilbakekalle når man vet hva de første til.

Manus er skrellet for overflødig melodrama eller dramatikk mens det ubønnhørlig sikter inn mot kjernen: kartleggingen av jødene, arrestasjonene, Berg, «Donau» og utryddelsesleirene. Fraværet av dialog rundt deportasjonene i en tid da sannheten rundt holocaust var i ferd med å gå opp for folk, blir i filmen en hermetiserende, truende effekt. Svenssons fortellergrep isolerer enkeltindivider og gir dem et ansikt i maktesløsheten. Skikkelser som forsvinner ut av historien nøstes ikke inn igjen. Vi vet ikke mer enn de gjør. Ut fra dette skaper så fotograf Karl Erik Brøndbo bilder som ikke frivillig slipper netthinnen. Av nære blikk og fysiske konfrontasjoner, eller trykkende landskap og troverdige bybilder av Oslo for sytti år siden. Filmens visuelle og sømløse tunge slagkraft forsterkes når Svensson lar situasjoner gå i svart eller kaos gli over i stillhet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pia Halvorsen som Sara Braude. Foto: Fantefilm

Les også: Han vil gjøre norsk film enda større

Om Marte Michelet med boken åpnet manges øyne for det norske holocaust, vil «Den største forbrytelsen» nå enda flere. Debatten rundt Michelet forut for denne filmen har handlet om en annen bok, men med samme tematikk. «Den største forbrytelsen» vil derfor bli sett med argusøyne, men filmen er ikke ute etter å fordele skyld. I det fiktive og dramatiserte ligger faktagrunnlaget åpent og smertelig synlig. Detaljene er som tagger i et sannhetens tannhjul, enten det er J-en som stemples i legitimasjonskortene, Likvidasjonsstyrets kartlegging av jødenes eiendeler, Statspolitiets ordrer og kirurgiske operasjoner, datoene for massearrestasjoner eller navnene som vi kjenner så godt fra før.

Fraværet av unødig staffasje gir ikke minst vide fullmakter til noen av Norges mest uttrykksfulle skuespillere. Jakob Oftebro som Charles Braude balanserer på fascinerende vis yr kjærlighet og omtanke med opprør og aggresjon. Men Svenssons blikk for omgivelsene gir rom for uforglemmelige scener med mer perifere skuespillere. Som et vilt desillusjonert blikk fra Axel Bøyum som flyktig vakt, eller den vonde erkjennelsen Michalis Koutsogiannakis skaper i en nydelig framstilling av faren Benzel.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Skipet Donau fraktet norske jøder til Tyskland og utrydningsleirene. Foto: Fantefilm

Les også: Jakob Oftebro: – Må aldri skje igjen

To skuespillere får fram noe helt unikt, og det i hver sin ende av skalaen. Nicolai Cleve Broch gjør en av sitt livs oppvisninger som den psykopatiske boksegale leirkommandanten på Berg. Og helt i en verden for seg er Pia Halvorsen som Sara Braude. Med finstemt og nyansert underspill målbærer hun det som ser ut til å være Svenssons utgangspunkt og filmens fundament, at historien i seg selv er så sterk at ingen ytterligere fakter behøves. Den største forbrytelsen mot nordmenn var nordmenn delaktige i. Ordrene kom fra høyeste hold, men det var norsk politi og norske sjåfører og funksjonærer som satte dem ut i livet.

En sentral scene er når kommandanten på Berg hilser mennene som ble arrestert i aksjonene 26. oktober med ordene: «Det er historiens krav at dere er her». I denne setningen alene ligger den vonde erkjennelsen av jødeforfølgelsene opp gjennom århundrene, og gjennom ord og handling blir «Den største forbrytelsen» en advarsel om at historien vil gjenta seg om vi tillater oss å glemme den.

Kinopremiere var 25. desember, nå sluppet for leie og strømming fra flere tilbydere.