Debatt

Krigsforbrytelsen og skjønnmalingen

Er det troverdig at de aldri hadde sett eller hørt noe om Holocaust?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Lars Borgersrud (historiker, dr. philos), Sigurd Christian Sørlie (avdelingsleder på Institutt for forsvarsstudier), Terje Emberland (seniorforsker på Holocaust-senteret), Arnfinn Moland (tidligere direktør på Hjemmefrontsmuseet)

Fra 6. april skal NRK vise Alexander Kristiansens film om frontkjemperne, basert på intervjuer med sju av dem. Vi ble invitert til å bidra. Da filmen forelå i 2019, pekte vi på at store mangler måtte rettes, hvis vi skulle fortsette å medvirke.

For to uker siden fikk vi en link til en ferdig film.

For to uker siden fikk vi en link til en ferdig film. Det viste seg da at det var tatt med to nye kommentatorer som kan synes å ha blitt engasjert i en slags historisk omkamp. Noe har filmskaperne tatt hensyn til. Men nye ting gjør at helheten forvirrer.

Det er blitt en film om heltemodig innsats. Teatralske scener om slit og savn og krigens brutalitet, med krigseffekter, blod og gørr, musikalsk tonesatt a-la-Hollywood. Og om tragiske private skjebner. Men nesten ingenting om nazisme.

Faktum er at nesten alle frontkjempere var NS-folk og aktive nazister, som kjempet for at Norge skulle være nazistisk. Særlig Stein Ugelvik Larsen, som er blitt den bærende fortellerstemmen i serien, forteller hvor urimelig det er at frontkjemperne blir beskrevet som nazister og landssvikere. Og har ikke ettertida vist at de hadde litt rett? For var ikke Stalin verre enn Hitler? Var det ikke nødvendig å stå opp mot Stalins “ekspansjonisme”? Og hadde ikke Norge kapitulert i 1940?

Filmen gir motstridende svar.

Allerede i omtalen av den første rekrutteringen til Regiment Nordland i januar 1941 får vi vite at dette var en rettferdig krig mot bolsjevismen. Men her burde filmskaperne sett litt nærmere på den krigshistoriske kalenderen. Det var ikke kampen mot kommunismen som Himmler ville rekruttere til i starten på 1941. Det var England. Quisling talte 30. januar 1941 om at “det er England dere nu vil møte”; og at den videre kampen for det pangermanske Europa sto mot “plutokratkapitalistene i vest”. Fritt Folk publiserte dette budskapet med store oppslag. Det var utvilsomt slikt som overbeviste de første rekruttene. Det har selvfølgelig ikke vært tidsriktig for frontkjemperne å hevde slikt etter krigen. Men sannheten er at det først var etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 at jødebolsjevismen og hjelpen til Finland kom i fokus for rekrutteringen.

Helt kan ikke NS-bakteppet fjernes.

Helt kan ikke NS-bakteppet fjernes. Men filmen formidler at det var arbeiderbevegelsens skyld. Frontkjemperne sier at de ble medlem av NS og lot seg rekruttere til Waffen-SS på grunn av faren fra kommunistene. Slik blir en NS-myte formidlet som sann. Historikerne har vist at det ikke var «jødebolsjevikene i Moskva», men fattigdommen og urettferdighetene som skapte den radikale arbeiderbevegelsen, fordi samfunnet møtte krav om sosial og økonomisk rettferdighet med streikebryteri, tukthuslover og militære borgergarder. Da krisa kom etter 1930, krevde NS og partiets forløper forbud mot fagforeninger og klassekamp, ja av Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, som de mente ødela det egentlige Norge. Det var her konspirasjonsteorien om jødebolsjevismen kom inn i bildet. De sto bak. NS mente at den rene, nordiske rase var mer høyverdig enn andre og derfor hadde en biologisk-historisk rett til å herske. Slik mente de det hadde vært før, da staten ble styrt uten innblanding fra vanlige mennesker. Mange følte seg tiltrukket av et slikt «raserent» og «harmonisk» samfunn, der sosiale konflikter og uro ikke forekom og kloke personer av nordisk rase hadde rett til å styre. Det vil si Quisling. Det var dette rasebudskapet og forakten for det norske demokratiet som fulgte med, som var grunnlag for rekrutteringen til NS på 1930-tallet og som langt på vei formet de senere SS-rekruttenes tankeverden. Det var derfor de valgte å slutte seg til sine tyske meningsfeller, selv om de hadde angrepet Norge. For nazibudskapet derfra tiltalte dem mer enn styresettet her hjemme.

Den tyske nazismen hadde oppstått for å gjenreise tysk storhet og å gi tyskerne en forklaring på nederlaget i Første verdenskrig. For å kunne skylde på noen, trengte de syndebukker. Hitler hevdet at Tysklands tap skyldtes forræderi fra sosialdemokratene og kommunistene, som hadde vært mot krigen. Men også fra «mindreverdige» deler av befolkningen, jødene, som de hevdet hadde forurenset den germanske rasen og sveket krigsinnsatsen.

Dette ble grunnlaget for en nådeløs forfølgelse innad, av arbeiderbevegelsen, av jøder, rom og andre.

For å gjenskape en sterk stat, måtte germanske folkegrupper fra landområder utenfor landet innlemmes i riket og andre fjernes. Av dette fulgte en ubønnhørlig anneksjons- og utryddelsespolitikk. Først av Rhinland, så av Østerrike med Anschluss, av Tsjekkoslovakia ved hjelp av München-avtalen, gjenoppbygging av hær, flyvåpen og en imperial marine ved hjelp av flåteavtalen med Storbritannia i 1935.

Hitler hadde allerede i boken Mein Kampf fra 1925 tatt til orde for utryddelse av alle hindre. Det var denne politikken som lå til grunn for at norske frontkjempere i 1941 i sine kontrakter ble tilbudt gårder i østområdene. Hva skulle skje med dem som bodde der før? De skulle vekk eller slavebindes, uansett hva de mente om politikk, religion og uansett etnisitet. Dette var kjernen i utryddelseskrigen i øst, som de derfor må ha ant noe om ennå før de kom til fronten. Som frivillige tenkte de kanskje ikke over at det betydde massedrap? Men troverdigheten om dette er ikke stor, når de ennå i dag ikke vil komme nærmere inn på det.

Hvis det ikke hadde vært en Stalin, med terror og fangeleire, så hadde det vært et Tsar-Russland, eller et annet styre der i stedet. Befolkningen ville vært den samme og stå i veien for Lebensraum. Et slikt Russland ville nazistene uansett kunne anklaget for “ekspansjon” så lenge landet fortsatt insisterte på sine grenser fra 1914.

Filmen promoterer at frontkjemperne innad i Waffen-SS sloss for norske interesser mot den tyske SS-ledelsen.

De ble liksom lurt. Særlig kommer dette til uttrykk i filmens framstilling av edsavleggelsen i Fallingbostel 3. oktober 1941. I filmen nevnes at det ble protester mot å avlegge en slik ed. Det skulle ha ført til endringer. Det er en myte. Eden med ubetinget troskap til Adolf Hitler ble ikke endret. Quisling var selv til stede. Sakens kjerne var at nordmenn avla ed til den staten som Norge var i krig med.

Men var Norge egentlig i krig med Tyskland etter kapitulasjonen i 1940? Nei, svarer frontkjemperne. Deres ord om dette veier like tungt som historikernes, slik filmen fremstiller det. Frontkjemperne får påberope seg kapitulasjonsavtalen fra Trondheim fra 10. juni 1940. Det har ikke nyttet å påpeke for filmskaperne, at våre frontkjempere ikke kunne ha kjent til hva denne avtalen inneholdt før etter krigen. Fordi avtalens innhold først ble kjent i 1947.

Sannheten er at avtalen ikke spilte noen rolle for om det var krigstilstand mellom Norge og Tyskland. Det var det Hitler som avgjorde.

Det var derfor de norske offiserene som ble internert i 1943, var krigsfanger og ikke politiske fanger. Som krigsfanger hadde de lønn og alle rettigheter etter folkeretten. Hitler opprettholdt krigstilstanden til siste slutt. Ingen som leste Fritt Folk kunne være i tvil om det. Der ble stadige fredsforslag til Hitler fra Quisling bekjentgjort gang på gang. Det var nettopp krigstilstanden mellom Norge og Tyskland som gjorde at frontkjemperne måtte være frivillige i det overnasjonale Waffen-SS og ikke kunne skje i Wehrmacht eller i «norske» avdelinger. I henhold til grunnloven, var det nemlig forbud mot å krige for en stat Norge er i krig med.

Frontkjemperne hevder uimotsagt i filmen at det er urettferdig at de blir kalt landssvikere og at de ble dømt etter lovbestemmelser fra 1942, 1944 og 1945 med tilbakevirkende kraft. Filmen hopper over at disse lovbestemmelsene bygde på straffelovens bestemmelser fra 1902 om forræderi mot statens selvstendighet og sikkerhet. Det var til deres fordel at disse lovbestemmelsene kom, fordi de senket lovens minste strafferamme slik at det ble mulig å henlegge om lag 40 prosent av sakene i rettsoppgjøret, mens bare 22 prosent fikk fengselsstraff og de øvrige ble dømt til bøter med ti års tap av rettigheter. Det spørres ikke i filmen om ikke slike argumenter kun er innsiktet på å påvirke opinionen. For egentlig mener de jo at det var Nygaardsvold-regjeringen og arbeiderbevegelsen som var landssvikerne.

Alle våre sju frontkjempere benekter at de hadde deltatt i krigsforbrytelser.

Men det er noe vi ikke kan vurdere ut fra det de har fortalt. Er det troverdig at de aldri hadde sett eller hørt noe om Holocaust? De blir langt på vei frikjent for dette i serien. I sum formidler filmen at det er vanskelig å kunne kritisere. Det hele var nærmest forståelig.

Er det forståelse av hver enkelts skjebne som er filmens budskap? Kan frontkjemperhistorien ses bare som individuelle historier? Hitlers rase- og utryddelseskrig var i seg selv en eneste gigantisk krigsforbrytelse, med mange titalls millioner ofre. Det burde ikke være mulig uimotsagt å hevde individuell uvitenhet. Eller uskyld, når de ennå, som intervjuobjekter 73 år etter, fastholder at de handlet rett.