Astrup avviser 4. august at han lyver om regjeringskvartalet, etter kommentaren til Iselin Shumba i Dagsavisen.
Nils August Andressen, ansvarlig redaktør i Minerva, hevder 5. august at Iselin Shumbas påstand om løgn og manglende demokratisk prosess, ligner på høyreekstreme bevegelser.
Les også: «Nikolai Astrup, lyver du? Lyver du til en hel befolkning?»
Løgn defineres i Wikipedia som usanne påstander eller erklæringer fremsatt som sannhet.
Rent etisk kan en løgn være villedende i forhold til faktiske forhold. Løgn kan også dekkes av misvisende påstander, unøyaktigheter, og fravær av faktuell sannhet.
Svein Magnussen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, skiller i artikkel i forskning.no mellom 1) direkte løgner, 2) over-/underdrivelser og 3) subtile løgner hvor uriktige budskap pakkes inn i andre forklaringer.
Han påpeker viktigheten av at personer som politikere, fagfolk, forskere og personer som vitner i rettssaker snakker sant. Truls Lie, ansvarlig redaktør i Ny Tid, drøftet i fjor også temaet. Med henvisning til Hannah Arendts arbeider, vises hvordan totalitære systemer visker ut skillet mellom sannferdighet og løgnaktighet.
Å beskrive dagens situasjon ulikt virkeligheten, noen ganger som en visjon, er sammen med evnen til å handle politikkens vesen, mener hun. Dette kan brukes positivt eller negativt.
Nikolai Astrup må som statsråd tåle påstand om løgn gitt den planprosessen Y-blokka har gjennomgått.
Les også: «Jeg lyver ikke. Vi har bare ulike standpunkter. Det må vi tåle»
Tidligere Ap-statsråd Rigmor Aasrud uttalte etter terrorangrepet at hun ikke likte betongbygg og at H-blokka var stygg. Oppsiktsvekkende uttalelser sett i lys av at staten nylig hadde besluttet å frede Viksjøs regjeringsanlegg.
Statsbygg har beskrevet Y, sammen med andre bygg, som sterkt skadet, selv om bygget ikke hadde strukturelle skader, noe Statsbyggs kommunikasjonsavdeling nylig har gått tilbake på.
Statsbygg-prosjektleder vitnet under ed i tingretten at Y måtte rives fordi den ikke «kan henge i løse lufta» når Ring 1 skal senkes, selv om bygget beviselig har blitt underbygget tidligere. Det er vanskelig å se dette samlet som annet enn fravær av faktuell kommunikasjon eller over og underdrivelser.
Det vil si usannhet, altså løgn.
Demokrati er ikke avgrenset til å gi parter uttalerett. Systemer som baserer seg bare på det vil i vår moderne tid miste tillit og forvitre.
Som på 1800-tallet, da Fortidsminneforeningen ble etablert, for å bevare klosterruinen på Tautra og Urnes stavkirke, har det sivile samfunns engasjement lenge vært avgjørende i bevaringssaker.
Som ved Norges første sivile ulydighetsaksjonen ved Mardøla mot kraftutbygging i Eikesdal for 50 år siden, er en definisjon av demokrati begrenset til uttalerett meningsløs, noe også regjeringens stortingsmelding «Nye mål i kulturminnepolitikken» fra i fjor bekrefter.
«Folkets» påvirkning skal snarere trekkes aktivt inn i beslutninger om kulturminnevern, sier den.
Som i Mardølasaken forsterkes fraværet av demokrati av framskynding av handlinger, for Ys del ved å rive Y uten å gi tid til to rettmessige rettssaker knyttet til saken.
Det er dette som menes når Iselin Shumba beskriver at rivearbeidene skjer i ly av koronapandemien. Trussel om store erstatningskrav overfor saksøkerne som hindrer dem i å ta saken videre gir en udemokratisk forvaltning.
Departementet forutsatte i sin bestilling til Statsbygg at den økonomiske prosjektstyringsanalysen (KVU: konseptvalgutredning), som ble gjennomført før reguleringsprosessen, skulle ha «… en bred kartlegging av mulighetsrommet, hvor alternativer med og uten riving av eksisterende bygningsmasse inngår».
Hvorfor ble denne delen av oppdraget aldri gjennomført?
Les også: Her skilles kunsten fra Y-blokka
Hvor godt beslutningsgrunnlag har den demokratiske prosessen i regjering og Storting da hatt? Planprosessen synes samlet å ha vært et spill for galleriet. I dette spillet ligger et svik mot det mulighetsrommet som utvilsomt finnes i regjeringskvartalet. Mulighetsrommet ble i realiteten «lukket», og frykt-baserte avgjørelser tatt fra høyeste hold bak lukkede dører.
Frykt snevrer inn synsfeltet.
I et mulighetsrom skal jo nettopp ulike syn og handlingsrom utforskes. Det er dette handlingsrommet Astrup og styrende politikere har underslått.
Folket som begrep brukes ofte ulikt, også nå. Historien viser at aksjoner for å endre dagsaktuell politikk oppstår i mindre grupper, ofte ledet av ildsjeler, gjerne av personer med særskilt kompetanse og erfaring, være seg lokalbefolkning eller akademikere. Picassos ledende rolle i verdens kunsthistorie er ubestridt.
Likeledes vår norske kunstner Carl Nesjar og Ys arkitekt Erling Viksjø i norsk kunst- og arkitekturhistorie. Uten deres innsats ville ikke Norge hatt et fredningsverdig regjeringskvartal.
Dette må sikres mener Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka.
I Sigrid Vadsteins ferske mastergrad i kulturminneforvaltning om et annet modernistisk betong-byggverk med stor arkitektonisk kvalitet, Samfunnshuset i Namsos, viste spørreundersøkelse at et stort flertall av de intervjuede mener at bygget har stor betydning for byen og som arkitektur, men også for de verdier huset har som fellesskapsanlegg.
Verdiene ligger i at bygget er materialisert historie som formidler viktige verdier i samfunnet, angir Vadstein med henvisning til Arvatson og Hammarlund-Larsons teorier.
Trolig ville en undersøkelse av holdningen til Y vist det samme.
Les også: «Feires mens livsverket står ribbet og klar til slakt»
Antall mennesker som vektlegger disse fysiske og immaterielle verdiene og ønsker bevaring av Y-blokka dreier seg om 60000 mennesker i Norge og i utlandet. Og uansett antall personer; det er ikke tallet som teller: sannheten i saken om bevaring av Y blir ikke mindre om statsråden har mange eller få støttespillere. Som Truls Lie, påpeker; sannhet utgjør motstand og en grense for politikk, en utside som ikke kan kontrolleres fullstendig. Den folkelige bevegelsen for bevaring av Y er en slik type motstand. Derfor er Shumas kronikk viktig og også sann.