Feires mens livsverket står ribbet og klar til slakt

Kunstneren Carl Nesjar manglet bare fem år på at han fikk oppleve sin egen hundreårsdag, som markeres 6. juli. De fem årene gjør at han også ble forskånet fra å oppleve den endelige skjebnen til ett av hans mest sentrale kunstneriske landemerker. Som en skjebnens ironi skal også Erling Viksjø markeres i disse dager, heller ikke han glemt.

Arkitekten bak Høyblokka og Y-blokka i regjeringskvartalet ville blitt 110 år i dag, lørdag 4. juli, og hans bumerke i den norske offentligheten er uansett verdt en feiring. Men det er kampen rundt Y-blokka som gjør at disse to fødselsdagene med bare en dags mellomrom på ingen måte vil bli forbigått i stillhet. Når arkitektens og kunstnerens respektive dager markeres, står Y-blokka i Regjeringskvartalet ribbet og klar til slakt.

Foto: Mode Steinkjer

Carl Nesjar var en av Norges mest betydningsfulle kunstnere. Han rakk å selv uttrykke sin misnøye med planene om å rive Y-blokka nøyaktig et år før han døde, men kampen som har pågått helt til det siste for å få stanset rivningen, ville han garantert elsket, uansett utfall. Politisk dragkamp, juridisk tautrekking, hese protestrop i gatene, lenkegjenger, fakkeltog, støttekonserter, et engasjement uten sidestykke og nå sist en arvestrid om nettopp Nesjars Y-blokk-kunst.

Erling Viksjø døde i 1971, bare året etter at Y-blokka sto ferdig med kunstrelieffene til Carl Nesjar og Pablo Picasso på gavlen og inne ved inngangspartiet. Lite kunne han vite om hvilket drama de skulle bli utsatt for, de to sentrale bygningene som under arkitektkonkurransen om nytt regjeringskvartal i 1939 ble startskuddet på hans eventyrlige arkitektkarriere.

Trønderens skisseaktige tegninger til forslaget «Vestibyle», åpenbart inspirert av Le Corbusier, ble utpekt som en av fire vinnere. En annen vinner var Ove Bang, Viksjøs sjef og tydelige inspirasjonskilde, som døde i 1942. Selv satt Viksjø på fangeleiren Grini det siste krigsåret, men etter frigjøringen startet han sitt eget kontor som alene fikk jobben med å utforme det nye Norges definitive maktsentrum.

Høyblokka og Y-blokka ble skapt som en helhet, og framstår som et hovedverk innen norsk brutalisme, et begrep avledet av nettopp Le Corbusiers arbeider i rå betong, «béton brut». Byggene fra 1958 og 1970 var banebrytende på grunn av Viksjøs sandblåsing som dannet naturbetongen, «konkylie-trappen» i Y og den integrerte kunsten i dem begge. En rekke av datidens største kunstnere bidro, blant dem Inger Sitter, Kaj Fjell, Carl Nesjar og Picasso.

Det skal ha vært Viksjøs ideer under det over 20 år lange arbeidet som førte til at Carl Nesjar spurte samarbeidspartner Pablo Picasso om skisser til dekoreringen av bygningene som ble utført i Viksjøs egen patent, sandblåst naturbetong. Picasso skal ha kastet seg over oppgaven med begeistring, men kom selv aldri til Norge for å se eller jobbe på verdenskunsten han skapte sammen med Carl Nesjar. «Fiskerne» ut mot Akersgata er likevel forbrødringen av to kunstnere som begge vokste opp i kystbyer, den ene i Malaga, den andre i Larvik.

Foto: Mode Steinkjer

22. juli 2011 sprang terrorbomben ved Høyblokkas østside. Utover å ta liv gjorde den dels ubotelig skade på de omkringliggende bygningene. Høyblokken og Y-blokken, samt R4 og S-blokken på motsatt side av Grubbegata, tegnet av henholdsvis Arkitekt Viksjøs Arkitektkontor og Erling Viksjøs sønn Per Viksjø, ble av Statsbygg definert som «hardt skadde» og ikke operative. Det tok to år og svimlende 555 millioner kroner bare å sanere og sikre byggene med tanke på enten gjenoppbygging eller total riving.

Bare Høyblokka ble vedtatt bevart da Regjeringen behandlet planen for nytt regjeringskvartal i 2014, og senere ble det også bestemt at den skal tilbakeføres til den opprinnelige 1958-utformingen, uten de to ekstra etasjene fra 1990, tegnet av Per Viksjø. S-Blokken ble revet først. Nå i juni 2020 ble siste rest av R4 knust til støv. Og mens alt dette skjer, og litt på overtid etter en rekke prosessbetingede utsettelser, fortsetter den innvendige raseringen av også Y-blokka. Og om et par uker, etter merkedagen 22. juli, starter prosessen utendørs.

De som river gjør bare jobben sin. I bunn og grunn blir Y jevnet med jorda av et pennestrøk som er vanskelig både å forklare og forsvare for de som sitter med makten, all den tid bygningsstrukturen ikke var så hardt skadet at den ikke kunne blitt rehabilitert.

Grunnen til at den rives har ikke noe med kunst- og arkitekturignoranse å gjøre, selv om Facebook-gruppen «La Y stå» koker over av et engasjement som i sine verste stunder er hat og trusler mot politikere og Statsbygg som i enhver annen sammenheng ville vært straffbart. At rivningsvedtaket blir stående har til en viss grad med pris å gjøre. Ikke prisen for å eventuelt sette den i stand igjen, men det løpende taksameteret i påvente av at et nytt regjeringskvartal skal kunne tas i bruk. Og i henhold til planene kan ikke et nytt regjeringskvartal bygges på Hammersborg-tomta før Y-blokka er borte.

For prislappen på erstatningslokalene til nå alene kunne man bygd en helt ny Opera til i Bjørvika og godt på vei lagt et nytt Deichman på lasset i tillegg. Men nei, Y-blokka rives av sikkerhetshensyn. Det er bøygen selv en Peer Gynt måtte gått utenom.

Skulle Y-blokka blitt stående i det nye Regjeringskvartalet, måtte den blitt senket sammen Ring 1 som går under, som må dypere for å ivareta sikkerheten til både den bevarte Høyblokka og nybyggene som inngår i de nye planene. Skulle Y-blokka blitt stående og Ring 1 ikke senket, måtte man flyttet hele regjeringskvartalet til et helt annet sted. Fagekspertene konkluderte med at å senke Ring 1 uten å rive Y-blokka ikke er mulig.

De ble lyttet til av et politisk flertall på hver side av fargeskalaen. I en annen kant av virkelighetsbildet, blant kunst- og arkitekteksperter, blir det også lyttet til fageksperter. Her advares det imidlertid mot å rive det som av arkitekter og kunststiftelser så vel i Norge som internasjonalt er blitt kalt både verdensarv og «et modernistisk kulturminne».

Kulturvernorganisasjonen Europa Nostra satte Y på sin liste over truede kulturminner. Museum of Modern Art i New York retter sin bønn direkte til statsminister Erna Solberg. Om hun lytter, er de uansett ikke blitt hørt.

Foto: Mode Steinkjer

Y-blokkas skjebne ble beseglet den grufulle dagen i 2011. Men hvem vet, om kampen for å bevare den kunne blitt vunnet om engasjementet bare hadde tatt fyr tidligere og blitt en reell politisk faktor. Men det ulmet for lenge, helt i tråd med den 21.905 kvadratmeter store og lave kjempens iboende beskjedenhet.

Det var først da bygningen som fra lufta har form som en Y ble vedtatt revet, at folk fikk øynene opp for en av norsk arkitekthistories storverk. Og idet klørne i disse dager festes rundt «Fiskerne» før hele veggen skjæres løs i påvente av å bli smykke i det nye regjeringskvartalet, kan man jo spørre hvor de var, alle de 60.000 som nå har underskrevet oppropet om å bevare Y-blokka, i årene forut for 2011.

Et søk i artikkeltjenesten Retriever viser at før bomben sprang ble bygningen nevnt i høyden to-tre ganger i året i norsk presse, og da gjerne i forbindelse med en pressekonferanse ingen i dag husker. Så åpenlyst beundret av alle kan ikke bygningen ha vært, Picasso og Nesjars «Fiskerne» på gavlen til tross. Eller kanskje den ble beundret i det stille.

Stillhet er det siste man nå forbinder med Y-blokka. Ropene om bevaring er høye og Nesjars arvinger går rettens vei i 12. time mens lyden fra den maskinelle demonteringen av Y høres over hele byen. Om man skulle ønske at 100-åringen og 110-åringen fikk en gave posthumt, ville det vært et trylleslag som stanset rivningen av Y. Det får de ikke. Den fattige trøsten får være en annen gave, og det er at Y-blokka og rivningen av den vil være verdensberømt og myteomspunnet for all ettertid, et minne om tapt verdensarv norske politikere ikke så verdien av å bevare.